Jeg malte huset mitt i sommer. Pen grønnfarge, dempet diskré, ingenlunde avstikkende og sjenerende for forbipasserendes øyeoptikk. Man skal jo ikke påføre medmennesker unødige belastninger; jeg er jo en dannet dydsetiker oppvokst i et møblert hjem … nåja, halvmøblert, for å være mer presis.
Meningsfylt arbeid, men ganske monotont, litt kjedelig i det lange løp. Koste-koste-koste, opp og ned og til siden, innimellom og bortimellom. Opp i stige, ned igjen, opp, ned… etterhånden fikk jeg en idé:
Hva med å addere ytterligere mening til arbeidet, gjøre bruk av ytringsfriheten og markere et standpunkt? Jeg hadde ikke blåfarge for hånden, men man bruker det man har, som moren min pleide si når hun manglet ingrediens til en matrett. Jeg dyppet penselen og gikk i gang. Ikke lenge etter:
Vestveggen. Godt synlig fra gaten.
Jeg bor ganske tett på nærmeste nabo. Fruen der i huset hadde en drøy time senere et lite ærend utendørs. Hyggelig dame. Hun smilte og påkalte oppmerksomhet. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde tenkt å la flagget stå. Jeg svarte vet ikke og at det ikke haster med overmaling, jeg hadde flere veggflater å dekke.. og dessuten, opplyste jeg, var jeg litt lei, hadde malt innpå fjorten dager og planla noen dager på landet, uten malerkost.
Hun lo litt anstrengt og jeg tenkte mitt: Hun hadde nok foretrukket det palestinske flagget, ikke fordi hun er Hamas-fan, men fordi det ville vært helt ufarlig og i tråd med rådende, norsk utenrikspolitikk.
Hun hadde kanskje i tankene melaninrike klinkokosmuslimer som ville gå amok og kanskje plassere en tidsinnstilt bombe ved husveggen min, som ved detonasjon ville løse opp huset mitt i flere millioner små biter spredt i en radius av 750 meter, og hva med henne og hennes manns hus, vil fasaden mot meg bli trykket inn flere meter, slik at grunnmur og bunnsvillen skiller lag og kjøkkenet forvandles til blott et vemodig minne?
Jeg leste tankene hennes og sa at det går nok bra. Ingen kjente tilfeller av islamsk terror i byen vår, og de fleste muslimer er innerst inne ikke så betatt av konseptet selvmordsaksjon, selv om martyrium utløser fri tilgang til 72 dryppende våte jomfruer alle timer i døgnet i all evighet.
Jeg sa til henne at byens avdeling av Palestinakomiteen kanskje vil aksjonere litt, stillferdig og i ly av augustnatt overmale med FRITT PALESTINA og vedlegge et hakekors, for å antyde at alle som støtter Israel er noen fæle anarkofabelfantastnazirasistfacister som burde vært deportert og satt i leir på en avsidesliggende plett av et utilgjengelig ørkenområde i et land styrt etter Koranens alle verste skrekkoggru-vers og ikke lenge etter avviklet med hodeavkapping, slik skikken er i hjemtraktene til de Palestinakomiteen sympatiserer med.
Nåvel, jeg beroliget nabofruen så godt jeg formådde. Jeg sa til henne at sannsynligheten for en bombeeksplosjon i vårt fredelige boligområde er lav, sikkert mindre enn fem prosent, til tross for ikke ubetydelig innvandrerandel ellers i by’n. Ettersom jeg er en nokså vennlig mann, unnlot jeg å si at en sannsynlighet aldri er lik null.
Hun ønsket meg god tur på landet.
To dager senere dro jeg og ble borte fire netter. Gøy på landet. Jeg koblet helt ut og gadd hverken høre, eller lese nyheter. Jeg hugg ved, drakk øl og spiste fenalår til alle måltider og tenkte som så, at om det smeller i byen der jeg bor og huset mitt forsvinner i et helvetes smell som kan høres i sju prestegjeld… ja, så er jeg uten fast bopel, men jeg har ihvertfall ikke latt meg presse til taushet av denne åndssløve palestinamobben som hjemsøker hele den vestlige verden og sprer jødehat like intenst og målrettet som bønder sprer kumøkk om våren.
Nåvel, jeg kom hjem. Huset sto slik det har stått i alle år. Jeg gikk løs på nordveggen, som er ganske vrien. Mye arbeid. Det tok noen dager. Dernest tok jeg fri noen dager og henga meg til andre sysler.
Vestveggen var også ferdig. Det eneste som gjensto, var overmaling av min lille meningsytring.
Vet ikke om nabofruen ble beroliget, jeg .. eller om hun hadde vent seg til veggen min hvorpå det israelske flagget i grønt. Kanskje hun endatil satte pris på det, når hun hver morgen åpnet ytterdøren, satte seg på trappa, drakk dagens første kaffekopp og myste mot sola.
