Da det ble kjent at Charlie Kirk var død, må vi anta at noen i NRKs utenriksredaksjon bare minutter senere trådte sammen til møte, for å legge opp dekningen av dette attentatet, i tråd med rådende USA-journalistikk. La oss si at tre personer stimlet sammen i et lite rom innerst i en lite beferdet korridor på Marienlyst i Oslo .. og låste døra.
Vi kunne benevnt dem Sigurd, Sofie og Elisabeth, men la oss – av plasshensyn og bokstavøkonomi – kalle dem P1, P2 og P3 :
P1: – Ja, skal vi se … denne Kirk var ikke så godt kjent her til lands. Jeg har snakket med mange kolleger, bare noen få har hørt om ham. Det betyr at de aller fleste av lytterne og seerne våre er heeelt blanke, som igjen betyr at vi kan dra på litt, uten at så mange reagerer. Her er mye snadder, mange mulige vinklinger. Han var jo en høyreekstrem drittsekk … bortimot nazist, mener mange. Det må vi få formidlet uten at vi sier det rett ut, det beste er å få noen andre til å gjøre det, noen utenfor huset. Mange eksperter å velge mellom. Forslag?
P2: – Hva med Lars Gule, han er jo en gammel traver som stiller opp på kort varsel når som helst på dagen og natta.
P1: – Nja, ulempen er at han er litt utbrukt, og de fleste – til og med helt unge mennesker – vet at han har en litt dunkel fortid som terrorist på 70-tallet nedi Midt-Østen. Planen var at han skulle ta seg inn i Israel og sprenge noen jøder langt avsted, såvidt jeg husker.
P2: -Ja, faen … det er sant.
P1: – Viktig at vedkommende ikke har påviselig partitilhørighet til Rødt, eller SV. Vi trenger noen som fremstår noenlunde nøytrale, helst fra akademia.
P3.: (knising)
P1: – Jada… men titler gjør inntrykk. En professor er nå engang professor, for å si det sånn, også er det viktig at de ikke ser ut som venstreaktivister, selv om de er det. Det må være noen som virker troverdige og etterrettelige.
P3: – Hehehe … jeg tenkte litt på Harald Klungtveit.
P1: – Utelukket, han ligner en overlevning fra AKP-tiden og altfor mange tåler ikke trynet hans. Nei, det vi trenger er et friskt pust, som kan opptre med autoritet og samtidig har utseendet noenlunde på sin side, gjerne en kvinne.
P3: – Ok, men hva med innholdet? Hvor langt kan vi gå? Jeg har en idé, som kanskje kan … ehh.. videreføres. Hva om vi får noen til å sammenligne Charlie Kirk med Baldur von Schirach?
P2: – Hææ … Baldur hvem?
P3: – Han var i mange år leder for Hitler-jugend, og Kirk samlet unge mennesker til MAGA- bevegelsen. Det von Schirach var for Hitler, var Kirk for Trump. Hva synes dere?
P1: – Litt i overkant, og folk begynner å bli lei Hitler-analogier. Synd, men sant. Imidlertid kan det kanskje tenkes at noen vil si noe om Anders Behring Breivik, om Kirk hadde noe til felles med ham. Samme tankegods, eller no’ sånt. På den måten får vi en norsk link.
(P2 og P3 ser beundrende på sin sjef)
P1: – Men … og dette er overmåte viktig, ingen grunn til å betone Kirks familiesituasjon. Vi trenger ikke nevne en sørgende kone og to små barn som skal vokse opp uten faren sin. Det skaper bare støy i formidlingen. Det er dessuten ikke særlig relevant i denne saken.
(P2 og P3 ser enda mer beundrende på sin sjef)
P1: – Ok, P2 … du snakker med Fredrik og lager inngangen til Debatten, det Fredrik skal si, noe om transseksualitet, våpenlovgivning, etniske minoriteter, identitet, abort og sånne ting … ja, du finner ut av det. Sigrid Sollund tar jeg meg av.
P2: – Men jeg visste ikke hvem Kirk var før i går kveld.
P1: – Delegering. Du finner noen som hjelper deg
P2: – Men tror du..
P1: – … Fredrik gjør som han blir fortalt. Det gjør han alltid, han vet hvorfra lønna hans kommer, men vi må ha navnene på to eksperter før 11.00. La oss sette igang.
Synd å si at NRKs utenriksredaksjon ikke lyktes med valg av eksperter.
Hilde Løvdal Stephens, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, var invitert til Dagsnytt 18 torsdag, der hun blant annet sa dette om Charlie Kirk:
“Altså, han var i et landskap som var litt mellom det som vi kanskje kan kjenne i Norge og i frikirkelandskapet, lavkirkeretten, og Anders Behring Breiviks virkelighet. Han brukte samme retorikk…”

Noen timer senere er hun gjest i Debatten og snakker videre om Kirk:
“Han brukte antidemokratiske virkemidler til å undergrave demokratiet”.
Stephens nevnte ikke at Charlie Kirk var en av de få i USA som våget stille opp til åpen debatt i åpent lende, over hele USA, uten nevneverdig sikkerhet omkring seg. Hun snakket ei heller om den tindrende klare sammenhengen mellom demokrati og ytringsfrihet. Ingenting om Kirks kamp for ytringsfrihet. Ingen varme tanker sendt i retning enke og to små barn. Ikke ansats til medfølelse.
Dagen etter vartet NRK opp med Hilmar Mjelde, som tjener til livets opphold som professor ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag… en litt blodfattig kar som kanskje opprettholder puls og blodomløp ved inntak av brekkbønner, kikerter, sylteagurker og havremelk.

Mjelde hadde heller ikke noe godt å si om Charlie Kirk, som han – med litt sjenerende strilemål – omtalte som “denne Kirk”. Han brukte det mest av taletiden på nedrakking av president Trump, eksemplifisert ved:
“Trump er den første presidenten som ikke prøver å utøve moralsk lederskap”.
Dette er selvsagt bare tøys og tull og lirumlarum. Skjegget hans gråner, Mjelde burde vite bedre; ække så lenge siden Richard Milhous Nixon satt i Det ovale kontor, før han ble pælma ut.
Nåvel, disse to leverte helt i henhold til NRKs interne retningslinjer vedrørende journalistikk om amerikansk politikk og samfunnsliv. Hva angår denne Mjelde, var han den mest siterte forskeren i 2024 (khrono.no). På litt horete vis har han selv redegjort for sin popularitet:
“Jeg er veldig tilgjengelig, og så tror jeg at jeg forstår ganske godt hva media trenger, både i innhold og form. De må ha noe som kan brukes og som krever minst mulig bearbeiding.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå