Sist gang jeg fulgte noenlunde med på et OL, var i 1976. Innsbruck. Jeg husker nesten ingenting av det, bortsett fra at Erik Håker ikke fikk det helt til og at Ivar Formo vant femmila. Bill Koch sjokkerte alle med introduksjon av skøyting, og Sovjetunionen og Øst-Tyskland tok nesten alle gullmedaljene og ble beste nasjoner. USA og Norge fikk tre gull hver og ble tredje og fjerde beste nasjon. Selvsagt var kommunistene dopa, slik som alle årene siden, men jeg er ganske sikker på at Formo vant fordi han var best den dagen. Oddvar Brå var sikkert syk og måtte være hjemme, men han var veldig god ganske ofte – takket være astmaen sin.
Rart det med astma. Da jeg var liten gutt, gikk jeg i samme klasse med en pike som het Beate. Hun bodde rett over veien for meg, men hun kunne ikke være så mye ute og leke, for hun hadde “assma”, forklarte hun. Hun sa at hun kunne “bli død” hvis hun ikke passet seg. Jeg ble sjokkert og syntes veldig synd på henne. Hun var svært søt, og jeg hadde lyst til å susse henne litt, men turte ikke.. var redd for å bli smittet av “sånn assma”. Men i dag er det annerledes. Ingen blir verdens beste langrennsløper uten astma… det er no’ alle vet. Det er rart med den astmaen, den rammer liksom når som helst, den.. gjerne i voksen alder… etter at man har bestemt seg for å bli jævlig god til å gå på ski og har lyst til å delta i OL og VM. Jeg tror ingen av de norske langrennsløperne i byen hvis stavemåte jeg ikke orker guuugle, ikke har astma. Veldig rart. Men de vet å medisinere seg: 6000 doser astmamedisin, fordelt på Symbicort, Atrovent, Alvesco, Ventoline, Airomir og Pulmicort. Aldri hørt om disse preparatene før, men visste jeg ikke bedre, hadde jeg nok trodd at det var tale om en flokk narkiser på hæljetur…
Det er no’ med gass og tyskere. Tyskere er jaggu snodige. Nå er de igang igjen. I gamle dager gasset de jøder og andre “vanartede” individer de ikke syntes passet så godt inn i Det tredje riket. Nå er det apekatter som får unngjelde.
De tyske bilkonsernene Daimler (Mercedes), Volkswagen og BMW er svært opptatt av å redusere utslipp fra motorene sine. Så hva gjør man? Jo, man tester… samler sammen noen aper og lar dem være alene med utslipp fra dieselmotorer – i åtte timer. Skulle tro at det var nok å måle utslipp med uorganisk apparatur og dernest vurdere resultatene mot gjeldende krav, eller ambisjoner… den enkleste form for kvantitativ analyse; og hvis verdiene ikke er gode nok, går man tilbake til konstruksjonsavdelingen og tenker om igjen. Najahhh… wir müssen akribisch und gründlich sein.. med andre ord: Vi vil se hva griseriet fra en dieselmotor gjør med organismer som i mangt og meget ligner mennesker. Dr. Josef Mengele ville høyst sannsynlig bifalt denne virksomheten. Tyskere liker renslighet og orden i sysakene. I gamle dager betød det at man bygget de aller verste dødsleirene i Polen, slik at vanlige tyskere ikke skulle bli sjenert av massedrap og de ikke så hyggelige likbålene som luktet litt rart. Også i dag er tyskerne opptatt av å ha geografisk avstand mellom seg selv og ikke trivelige tildragelser: Lovelace Respiratory Research Institute i Albuquerque, New Mexico. Dette selskapet utførte tyskernes apestudier. Da amerikanerne hadde gasset mange nok aper lenge nok, fant de at de tyske dieselmotorene slapp ut mer dritt enn 20 år gamle Ford-motorer. Nedslående resultater for tyskerne… så deprimerende dårlige at de ikke ville betale for jobben – pålydende fakturabeløp var omtrent en halv million kroner. Vel vel, det er også fremkommet at tyskerne gjorde noen forsøk på eget territorium, nærmere bestemt ved et institutt tilknyttet universitetssykehuset i Aachen, der 25 personer ble utsatt for nitrogendioksyd i variable mengder. De slapp visst fra det med livet. BMW har benektet kjennskap til denne forskningen, likeledes Daimler og VW, men lobbygruppen EUGT, som bestilte forskningen på vegne av produsentene, hevder det motsatte. For ordens skyld må nevnes at EUGT er et selskap opprettet av de tre bilgigantene. Altså: De tre tyske bilprodusentene lyver i samme stil som krigforbryterne tiltalt i Nürnberg i 1945/-46. Gasset aper? Nein nicht wir. Jeg vet sannelig ikke hva det er med tyskere. Kan det tenkes at deres forhold til gass er å ligne med deres forhold til marsjering? En gammel historieprofessor jeg kjenner, emeritus nå, sa til meg en gang: “Hvis du kaster et knippe marsjstøvler bort til en tilfeldig utvalgt klynge tyskere, vil de kaste seg over støvlene med en intensitet som ligner måkers grådighet når de oppdager en nyspydd hamburger.”
I morra er det Hauer’n, i byen der jeg bor. Ikke nede i sentrum… nei, oppi skauen, inni granskauen – i marka. Hauer’n er en diminutiv av Thorleif Haugs minneløp, arrangert siden 1966, til minne om Thorleif Haug, som vant tre OL-gull (18 km, 50 km og kombinert) i Chamonix, 1924. Det er meldt bra vær i morra, sol og blå himmel.. passe antall minusgrader. Blåswix. Sånne dager vokser ikke på trær. Jonas Gahr Støre er påmeldt – i verstingklassen (56-60 år), med startnummer 258.
Ække ofte værprognosen for Hauer’n-søndagen er så bra. Bare må ut på tur, eller må jeg det? Jeg husker nemlig sist gang Hauer’n falt på en vemodig vakker søndag. Noen år siden nå, men det var et helvete. Ikke bare jeg som var ute, niks… barnefamilier, gamliser, tanter og onkler, ungdom, single damer og menn…. sekk på ryggen hvori te, kaffe, sjokolade, appelsiner og kanskje litt børst og sånn… akkurat slik det skal være… hele folket på tur. Det gikk bra lenge, riktignok måtte man stedvis gå i kø, men hva gjør vel det… mange hyggelige folk, noen kjente og en og annen pen damerumpe hist og her. Men i oppoverbakkene mot Tverken (ja, vi snakker Drammens-marka) startet den reneste hurlumhei: Menn og kvinner – menn i overtall – dundret nedover, de gadd ikke bremse nevneverdig, de oppførte seg som om andre ikke fantes… innbitte og svette tryner hvori gapende munner, stive blikk, sikkel i munnvikene, isholke i skjegg… all folkeskikk og alle manerer som sunket i snøen. Foran meg gikk en dame, trolig mammaen til en liten gutt som gikk bak henne. Jeg var like bak pjokken. En mann i full fart, han hadde ikke tid til å bremse noe særlig. Han gadd ikke svinge nevneverdig. Han delte staven til den lille gutten i to biter, den brakk som en fyrstikk, og jeg så at illgjerningsmannen registrerte det. Stanset han? Nope, han ville i mål… snøggast råd – ville vel berge en hederlig 25. plass i klassen 56-60 år. Jeg pustet ut på Tverken og tenkte at det kanskje er best å snu, komme seg hjem… vekk fra idiotene, som ikke har skjønt at ungdommen er blott et minne, men været var så griselekkert at jeg kunne ikke la være å gå videre. Det er stedvis trangt opp mot Skimten, og ganske bratt. Hauerne suste nedover, uten hensyn. Uten nåde. Barnefamilier måtte passe seg, fedre og mødre verget barna sine så godt de kunne… slik at de små ikke ble meid ned og påført kraniebrudd, blodomsprutende halssår forårsaket av skarpe skikanter og kanskje indre blødninger til å dø av. Og hvem kom der? Jeg kjente ham på trynet og strekmunnen. Full fart. Jonas Gahr Støre. Husker ikke om han var utenriksminister, eller helseminister på den tiden, men han var no’ sånt, Det var ihvertfall etter karikaturstriden – der han dreit seg ut og skjemte ut landet sitt – og jeg hadde veeeldig lyst til å stikke ut staven og gi ham en real luftfart i den fine vinterluften, men jeg er jo en snill mann og besinnet meg. Jeg gadd ikke mer, alle har en grense. De hoiet og ropte “løype-løype”, jeg lente meg på stavene og så opp i luften… der var ingen skiløpere med nummer på brystet.
Jeg tok en omvei hjem og tenkte at det er hyggelig med folkeliv oppi skauen her. Men ikke Hauer’n, ikke på en slik solblank søndag. Men det er jo litt kjedelig å gå og gå og gå og aldri treffe noen, det er sant. Marka er jo ikke bare for barkebiller og mus som forsøker å overleve vinteren og elg og rev man aldri ser. Tenk å støte på et ungt par, hvorav mannen tar sin kjæreste hardt bakfra halvveis i skjul bak en granlegg – og som oppeholder V-tegn (som Churchill) idet jeg passerer. Det trengs jo nye barn her i landet. Eller et narkopar sittende opplent mot en furustamme, som deler en sprøyte heroin og er glade for det. Jeg kunne stoppet og slått av en prat med friskusnarkisene, og de hadde kanskje sagt at det er mye hyggeligere å sette skudd i Guds frie natur uten politikonstabler enn under ei bru i byen der nede som er kjent for alle bruene sine. Jeg hadde ledd godt, sagt meg hjertens enig og tent en sigarett.
Slik kunne det vært. Det kunne også vært slik at Thorleif Haugs minneløp alltid ble arrangert på en mandag i midten av mai, et annet sted – eksempelvis på Dovre. Jeg lyser fred over Thorleif Haugs minne og forbannelser over Hauer’n. Anyway, det er et helt år til neste gang. Håper det blir øsende regnvær…
Det samme hver vinter: Fundamentalistiske skiløpere som klager og sutrer fordi noen spaserer i skiløypene… uten ski på beina. De aller verste av disse tullebukkene – menn mellom 50 og 100 – mener at det er ulovlig, like forbudt som øksedrap og gjengvoldtekt. Selvsagt er det ikke det. Det er lov å ferdes i marka hver jævlige dag hele året, og man trenger ikke ski. Selv foretrekker jeg ski, og jeg går ganske ofte i løypene som tilhører kommunen jeg bor i. Summert: 160 kilometer. Det er plass til alle.
Jeg har aldri vært plaget av gående i skiløypa, de gjør selvsagt ikke et ekorn fortred. Det er jo bare hyggelig at folk er i skauen. Det hender jeg stopper og slår av en prat, man trenger jo en pause tid om annen. En kveld i romjulen gjorde jeg det. Et eldre ektepar, med ei bikkje i enden av et kort bånd. Mannen var litt dårlig til beins, men ikke verre enn at han kunne gå litt, og kona var meget blid. Vi snakket om hvor fin kveld det var, men i samtalens løp ble kvinnen litt lei seg, rett og slett. Hun forklarte at de bare ti minutter tidligere hadde et ubehagelig møte med en skiløper, som stanset og ga seg til å skjelle ut dem ut, fordi de gikk i løypene. – Vi går da ikke i sporet, vi gikk mellom sporene og flyttet oss ut på siden da han kom. Jeg spurte hva slags kar dette var, og de sa at han var omtrent på min alder, men at han hadde kondomdress. Kvinnen la leende til: – Ikke så veldig kledelig, må jeg si… fyrstikkbein og kulemage. Han burde nok valgt et annet antrekk. Jeg kunne ikke annet enn le litt, og hun lo litt mer… men mannen hennes sa ikke så mye, han virket ulykkelig, han tenkte kanskje at han for 20 år siden kunne satt denne skiløperen på plass og slått neseblod på ham. Men det var for sent nå, minst 20 år for sent… kanskje 30. Vel, jeg sa adjø til ekteparet og bikkja deres. Jeg ba dem gi faen i ekle skiløpere på min alder – med kulemage og gammelmannsbein emballert i kondomdress.
For noen uker siden ble jeg forbigått av en slik en, med hodelykt – i lysløype. Han gikk forbi uten å si hei. Jeg kjente svettelukt. Lange fyrstikkbein. Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: Jeg la meg etter, cirka ti meter. Jeg tenkte at jeg skal faen meg lære deg. Jeg er kanskje ikke så jævlig kjapp i sporet, men jeg har gått på ski siden 1966, da Gjermund Eggen var best i verden og moren min strikket VM-genser til meg . Jeg hadde ikke problemer med å følge ham. Jeg gikk energieffektiv diagonal, i nikkers og anorakk. Han vekslet mellom skøyting og staking, i kondomdressen sin. Jeg fantaserte om at jeg var Sixten Jernberg. Mannen foran meg gikk inntilbens, som Oddvar Brå. Jeg tenkte at jeg skal gå til han ikke orker mer, og det kommer både oppover- og nedoverbakker. Mest oppover. Jeg merket at jeg var i ganske god flyt. Blåswixføre. Jeg tenkte på det eldre ekteparet og antok at denne karen sikkert var av sorten som tror marka bare er for ham og slike som ham. Kanskje det var kødden som plaget ekteparet? Jeg registrerte at han dreide hodet tid om annen, for å se hvor jeg var. Helt tydelig at han ikke ville bli forbigått. Han økte farten litt, men jeg så at det kostet. Han falt litt ut av stilen. Litt uryddig i kroppsuttrykket. Regnet ikke med selskap. Jeg lot ham få noen meter, alle vet at akselerasjon koster. Det er siget som gjelder, jevn hastighet – uten å bruke for mye krefter. Oppoverbakke. Han begynte med skøyting, men orket ikke mer enn ti meter. Han gikk over i hurtig fiskebein, men han var krum i ryggen, veldig krum. Jeg gikk moderat fiskebein. Han fikk nok noen meter, men jeg hadde pust og puls. På toppen ga han gass. Jeg opprettholdt samme fart. Han fikk noen meter, men det bekymret meg ikke. Jeg kjente terrenget og alle motbakkene. Jeg tenkte at nå er jeg barnslig, men jeg måtte le litt innvortes. Her var en kamp mellom kondomdress og nikkers, og jeg tenkte at jeg skal faen meg vinne, om jeg så skal brenne alle kalorier i kroppen til kull.
Det ble en lengre tur enn jeg hadde planlagt, men jeg så at mannen foran meg begynte å bli stressa, så at han ikke trivdes mer, at han helst ville være et annet sted, kanskje hjemme foran peisen sammen med kona, men nå var han her og måtte ta et valg: Gi alt og håpe at jeg ble borte, eller resignere og la meg gå forbi, eller bare stanse og slå av en jovvvial, munter prat og takke for turen og være fornøyd med uavgjort. Han valgte første alternativ. Han økte takten på ei slette, men jeg så at kroppen hans ikke matchet ambisjonene. Ny motbakke. Lang. Han prøvde seg på skøyting, men måtte gi seg etter fem meter. Jeg fiskebeinet. Ikke mer enn fem meter mellom oss. Jeg økte hastigheten ørlite, reduserte avstanden med en meter, slik at han skulle høre skiene mine. Jeg merket at jeg lett kunne redusert avstanden ytterligere, men jeg lot ham gå. Et stykke til bakketoppen. Jeg så den krumme ryggen, hørte pusten hans. Jeg tenkte at nå er det snart slutt, han brenner mer joule enn jeg. Han har det ikke godt, tenkte jeg. Det skjer noe i hjernen hans, han værer nederlag og han vet det er for sent å stoppe og late som ingenting. Han vet at han kommer til å tape – verdigheten. Jeg økte faren. Tre meter nå, 15-20 meter til bakketoppen. Jeg besluttet å runde av dette. Jeg ga alt jeg hadde. I løpet av fem sekunder var jeg forbi ham. Én meter, to meter.. tre meter. Jeg så meg ikke tilbake, bare gikk. Jeg visste at han var ferdig. På toppen snudde jeg meg rundt og anla tvers over trynet et fett og hoverende flir. Mannen med svetteflekket kondomdress forsøkte å late som ingenting, trynet hans var surt og svett. Han hadde dryppnese. Han så ikke på meg da jeg sa: – Slo deg!
Som noen av dere vet, sitter min venn Ralf og jeg tid om annen og drikker øl på et etablissement i byen der vi bor. Må vel nesten si vi er stamkunder; vi blir gjenkjent og noen tapper øl før vi rekker å si noe. Vi satte oss ved vårt vanlige bord. Egentlig var ingen av oss særlig pratesjuk, og Ralf nevnte ikke sitt favorittfotballag Montpellier med et ord. Av det utledet jeg at laget hadde tapt siste kamp, og at han trengte ro omkring seg selv. Jeg er en ganske empatisk kar når alt kommer til alt og unngikk alle tilløp til ytringer vedrørende spillet med 22 aktører, to mål og en ball. Sant å si var det ikke så vanskelig, jeg var som nevnt ikke så pratsom. Ralf brøt tausheten: – Litt artig det du har skrevet om Arbeiderpartiet og sex, især det som ligger litt tilbake i tid… Jens Christian Hauge, Haakon Lie, Martin Tranmæl, kona til Gerhardsen… men ikke glem Halvard Lange. – Werna Gerhardsen var no’ for seg sjæl, var det ikke hun som – iført kjøkkenforkle – bestemte hvem Gerhardsen skulle velge som statsråder til alle regjeringene sine? – Noen mener det, høyrefløyen i Arbeiderpartiet hatet henne, men altså… Trygve Lie var utenriksminister i Gerhardsens første regjering, dannet i juni 1945. Men bare et drøyt halvår senere fikk Lie tilbud om jobben som generalsekretær i FN. Han sa ja, og Gerhardsen trengte en ny utenriksminister. Trygve Lie anbefalte Arbeiderbladets utenriksredaktør Finn Moe. En bra mann. – Men det satte Werna Gerhardsen seg imot? – Det vet man ikke, men mannen hennes ville ha en annen. – Lange?
– Halvard Manthey Lange… 43 år gammel, meget bra kar. Trolig Gerhardsens beste statsrådvalg. Han var utenriksminister i hele Gerhardsen/Torp-perioden, fra februar 1946 til høsten 1965, med unntak av fire ukers avbrekk med Lyng-regjeringen høsten 1963. – Imponerende, hadde nesten glemt hele Lange, jeg.. – Fort gjort, det… men Lange var en av Norges viktigste menn på den tiden. Han forsto ganske fort – i motsetning til sjefen sin – at Norge måtte vende seg vestover, bygge allianser med USA. Det var kald krig, og Stalin va’kke dævv. -Ja, Gerhardsen var jo nesten kommunist, slik han var i unge år. – I unge år var han ikke nesten kommunist, han var kommunist… og i hele sin regjeringstid på mange måter en surrepikk hva gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikk. Gud veit hvor mange ganger Jens Christian Hauge, Haakon Lie og Halvard Lange måtte banke inn i huet hans at Norges sikkerhetspolitiske fremtid lå i allianse med USA og andre vestlige land. Han var svært tungnem. Men det gikk i orden til slutt; i 1949 var Lange i Washington DC og signerte medlemskap i NATO. – Men Gerhardsen ble vel aldri noen NATO-fan? – I 1955 var han den første vestlige statsleder etter krigen som dro til Moskva og besøkte Krustsjov, men han ville ikke ha med seg utenriksministeren sin… fordi man angivelig ikke skulle snakke om sikkerhetspolitikk. Han tok med seg kona. – Hva skulle de snakke om, da? – Gerhardsen sa at de skulle snakke om kultur og kraftutbygging og sånn. – Men det dreit Krustsjov i? – Selvsagt. Han ville ha Norge ut av NATO og mente at Norge ville være tjent med samarbeid med Sovjetunionen. Det endte med at Gerhardsen og Krustsjov undertegnet et forslag om formalisert og utvidet samarbeid mellom kommunistpartiet i Sovjetunionen og Det norske Arbeiderparti. – Gerhardsen undertegnet?? – Jepp, og han tok dokumentet med seg hjem, forela forslaget for Arbeiderpartiet sentralstyre. Da ble LO-sjef Konrad Nordahl fly forbanna og slo neven i bordet. Man kan bare forestille seg hva Haakon Lie sa og gjorde. Lange var en dannet mann, men det kan tenkes at han sa “du slette tid”, eller no’ sånt. – Da lærte vel Gerhardsen ei lekse? – Det ble ingen avtale, men han inviterte Krustsjov tilbake i 1964, og de danset folkedans på Folkemuseet – hånd i hånd. – Men Werna, er det noe i ryktene om at hun og han KGB-agenten… – .. knullet på et hotellrom i Jerevan i Armenia i 1954? – Du sa det. – Jevgenij Beljakov var visst høy, kjekk, mørk og sjarmerende. Det var snakk om at Werna ble lurt inn i en honningfelle og at KGB ved en, eller flere anledninger eksponerte bilder av de to med ikke så mye klær på. – Men da ble vel Werna fly forbanna? – Det ryktes at bildene lå godt forvart i KGBs hovedkvarter i Moskva. Werna og Beljakov møttes jevnlig. Beljakov jobbet ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Han ble en venn av familien Gerhardsen, og det går rykter om at han hadde nøkler til statsministerparets leilighet på Tøyen. – Snakker vi trekantsex? – Jeg hørte ikke hva du sa, men det er ganske godt dokumentert at KGB-agenter av og til besøkte Kristi Rolighet. – Hæææ.. – Hytta til Gerhardsens.
– Men Ralf, hva med Halvard Lange? – Gerhardsen sluttet vel aldri helt å sverme for Moskva-kommunistene, han var nok alltid en revolusjonsromantiker. Han og Lange kom litt dårlig ut av det med hverandre etterhvert. Lange var ingen hauk, han var innstilt på dialog mellom øst og vest, men han var aldri usikker på Norges sikkerhetspolitiske tilhørighet og delte ikke sin sjefs sympati og sans for Krustsjov og Sovjetunionen. Lange var en optimal utenriksminister, kunnskapsrik, sjarmerende og beleven… stø som Dovrefjell. Den egentlige landsfaderen. I 1962 prøvde Gerhardsen å rikke på ham, tilbød ham jobben som kringkastingssjef. Lange avslo og satt som utenriksminister like lenge som Gerhardsen var statsminister. – I forhold til alt dette virker Trond Giskes tafsing ganske uskyldig og puslete; en halvkommunistisk statsminister med kommunistkone som flørter med durkdrevne stalinister. – Det kan du si, men én ting skal Gerhardsen ha… han holdt kjeft om sin utenriksministers store hemmelighet. – Åååå..
– Halvard Lange kom hjem til Norge i 1945… vet du hva han gjorde? – Kastet seg over kona si? – Kan godt tenkes, men han kastet seg også over sin kones søster – som ble gravid. Lange ble far til en liten jente i januar 1946. – Uffda… feil hull. – Nettopp. Han var kommet hjem etter flere års fangetilværelse – flere tyske leire, inkludert Sachsenhausen. Han var nok ganske medtatt og kanskje litt forvirret og omtumlet. – Slik at han ikke så forskjell på kona og svigerinna? – Nettopp. I tillegg kan han jo ha vært en litt distré mann… som hadde mye å tenke på. – Og søstre ligner ofte på hverandre. – Nettopp, og dette var våren -45. Det var god stemning, og det kan ha vært om kvelden… kanskje de sparte på strømmen. Det var jo harde tider. – Lite lampelys og dårlig sikt? – Nettopp. Lange brukte briller, men kan ha mistet de i Tyskland og ikke rukket å skaffe nye – Javisst. – Og hun kan ha vært forkjølet. – Javel?? – Hun hadde kanskje dårlig stemme og fikk ikke sagt fra til Lange at hun ikke var kona hans. – Der ser du… – Nettopp… og han kan ha vært litt brisen. – Det var jo tross alt 1945. – Nettopp. Alt tatt i betraktning er det ikke så underlig at det gikk som det gikk. Nesten rart om det skulle gått annerledes for seg. Uansett, da Lange skjønte hva som var skjedd og han ble far cirka ni måneder senere, snakket han ikke så høyt om det. Han ble forresten far én gang til det året. En sønn, trolig med kona. – Hvordan gikk det meg den lille jenta? – Bra, hun trodde utenriksministeren var onkelen hennes. – Tror hun det ennå? – Hun fikk vite sannheten i 1981, men da hadde “onkel Halvard” vært død i drøyt ti år… – Griseflaks at det ikke var noe Metoo-greier den gangen. Ellers kunne man gått glipp av tidenes utenriksminister. – Nettopp.
Det hender at min venn Ralf ringer og sier han bare mååå komme seg ut av huset, og da mener han ikke på ski i nærheten av der han bor, eller bestigning av Gaustatoppen, eller andre friskusaktiviteter. Nix, han mener øldrikking på etablissementet vi undertiden frekventerer. – Haster det sånn, kan vi ikke ta det en annen dag, jeg er litt opptatt… – Med hva? – Du vet… saker og ting… – Ingenting med andre ord. Jeg er der omkring åtte. Det er viktig, sa han og la på.
Jeg regnet ikke med at han ville snakke om sitt favorittlag, Montpellier. I så fall hadde jeg bestemt meg for å gi ham en skjennepreken og forlange alt ølet dekket av hans portemoné. Jeg var på pletten klokken 20.00. – Vel, hva står på… jeg antar det er alvorlig. Skal sønnen din gifte seg med araberdamen, eller har du fått kreft i rumpestumpen din, eller vil Øydis gå fra deg fordi hun har falt for en mer attraktiv mann, hvilket fra et rent sannsynlighetsperspektiv ikke ville vært helt usannsynlig. Ralf hadde allerede vært der en halvliters tid. Han tømte siste resten og bestilte to nye. Han virket dystrere enn vanlig, og det er ikke noe godt tegn. Jeg ble litt overrasket da han sa: – Øydis vil ikke farge håret. – Neiveeeel… sa jeg, himlet med gluggene og halverte avstanden mellom øyebrynene og hårfestet… -du har dratt meg helt hit for å fortelle at din hustru vil la håret vokse med naturlig gråfarge. – Vel, grått hår er greit… det ække det. – Nå må du ta deg sammen, jeg har annet å sysle med enn å høre på visvas og lirumlarum. Jeg trodde du hadde problemer. – Jeg har det… – Nåvel, da foreslår jeg at du forklarer nærmere. – Hun vil ikke farge håret der du vet. – Under armene? På leggene? – Kom igjen ‘a.. – Ok.. hun har grånet nedentil, men hva gjør vel det… det er naturens gang, uunngåelig. Hun nærmer seg 60. Slik er livet, og livet er slik, utredet jeg. Ralf var allerede halvveis ned i halvliter’n sin. Jeg påpekte dette og ba ham snakke mer og drikke mindre. – Hun har barbert seg. Jeg kunne ikke annet enn le. Jeg lo så høyt at de rundt nabobordet stilnet og så nysgjerrig i vår retning. Jeg la stemmen i et lavere leie: – Alt sammen… rubb og stubb? – Glatt som en biljardkule. – Ups… – Hun syntes det var blitt litt tynt, også… grått og glissent. Hun gjorde som menn med håravfall gjør, barberer vekk alt. – Hmmm… stikk i strid med Weimarbevegelsens idealer? – Jess… dette er alvorlig. Du vet hva jeg mener om slik barbering. Hun ligner en mager kylling der nede. – Ok… men hva om du overtaler henne til å la det gro ut igjen… og farge dotten. Rødt er vel hennes opprinnelige farge, er det ikke… – … hun vil ikke. Nekter. – Og du mister tenningen av sånn glatthet? – Det vet du. Det er bare du som kan hjelpe meg, Torjus. Hva skal jeg gjøre? – Vel, hun vil ikke la det gro, og du orker ikke å… ja, da er det vel strengt tatt bare én løsning – tupé. – Hæææ.. – Eller parykk, hvis det skal være heldott. – Det er vel ingen som lager sånt. – Det tror jeg nok. Hvis du går til en frisør og forklarer saken, vil nok vedkommende hjelpe deg – med full diskresjon, naturligvis. Sånt kan sikkert lages etter mål, med millimeternøyaktighet. Du kan få den dotten du drømmer om. Kanskje en blond en? – Men hvordan fester man slikt? Vi snakker om et sted der det er både litt fuktig og topografisk vanskelig. – Jeg hadde nok gått for tupé. Da snakker vi toppdott, men det er jo ikke no’ for deg. – Det er barnslig, men hva slags tanker har du i den syke hjernen din? – Hør her, ække sikkert du trenger gå til en tupémaker. Jeg kom akkurat i tanker om en gammel kåpe jeg har på loftet, meget pen.. den har tilhørt ekskona mi. Den har en krage tilvirket i pels fra rødrev. Kåpa er lagret mørkt og i passende temperatur. Ikke lenge siden jeg så den sist. Myk og fin pels, og den har beholdt mye av sin friske rødfarge… kanskje ikke så langt fra originalfargen til Øydis. – Du er klin kokos. – Noen ville sagt løsningsorientert. Den kåpa kommer aldri til å bli brukt, og pelsen er prima. Bare å skjære til. Du kan jo gå for en utvidet toppdott. – Og festemiddel? – Dobbeltsidig tape. Jeg har en rull hjemme. – Hmmm… tror du Øydis går med på det? – Ikke se bort fra det. Hun er jo en munter pike som ikke går av veien for en latter… glad i å kle seg ut er hun også, spjåke seg til og sånn. Kanskje hun synes det er artig med pels der nede. Hun er vel ikke pelsmotstander? – Når jeg tenker meg om er hun pelstilhenger. – Der ser du. Jeg tror vi har løsningen. Jeg kunne se at Ralf straks så lysere på livet. Ingenting gjør meg gladere enn å gjøre andre glad. Han sa: – I morra, rett etter Dagsrevyen… er du hjemme da? – Høyst sannsynlig, sa jeg.
Dagen i dag er en stor dag for alle som er glad i språket vårt. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har i dag – etter 17 års arbeid – utgitt Det Norske Akademis Ordbok (NAOB). Det er bare å taste naob.no og vips: Tilgang til omtrent 225 000 norske ord og uttrykk, med forklaring og cirka 300 000 sitathenvisninger fra litteratur og presse. NOAB er en videreføring av Norsk riksmålsordnok, modernisert, oppdatert og digitalisert. Fett!
Nesten som julaften… hvilken presang skal jeg åpne først. Ikke så lett å bestemme seg. Skal jeg taste inn “friskus”, “fjordarm”, “budsjettforhandling”, “varslingssak”, trakassering”, “rhodondedron, “spilloppmaker, “utslippsnivå”..? Jeg syntes det var svært vanskelig å velge ett av disse fine ordene.. så jeg tastet “fitte” og fikk 15 treff hvorav “fittehår, fittesnik”, “fittesaft” og “bjørnefitte”. Jeg trykket på “fittesnik” og fikk vite at ordet er sammensatt av to ord og er et substantiv…det vissste jeg, men her er også to henvisninger til ordet brukt i litterær sammenheng hvorav: at en mann legger merke til en kvinne betyr ikke nødvendigvis at han er en fittesnik, kanskje han bare er oppmerksom? (Sverre Knudsen: De aller nærmeste LBK). Hva med sprutorgasme. Jeg tastet inn og fikk en grei fysiologisk forklaring og mange jenter har unnlatt å slippe sprutorgasmen løs sammen med sin partner… fordi det er tabu- og skambelagt (Moss Avis 06.06.2012/20). Jeg tenkte at det fikk være nok griseri, men det er lettere tenkt enn gjort. Jeg tastet inn “pulejente” og fikk ingen treff, men et spørsmål: Mente du dølejente, gulljente? Nei, jeg gjorde ikke det, men de kan jo være synonymer under visse omstendigheter. Jeg tastet inn “luremus”, ordforklaringen er helt i tråd med mine erfaringer, og den litterære referanse er: “Du er så luremus, Siwa!” Jeg kjenner sinnet komme så fort han sier det ordet. «Luremus? Luremus?! Hvorfor det? Fordi jeg ikke vil ha sex?!” (Elin Rise: Luremus LBK) Sånn kan man holde på i det uendelige, og man kan selvsagt taste inn “utslippsnivå” og “rhododendron”, men det gjør jeg heller en annen dag… eller neste år.
Det er seksuell aktivitet i alle politiske partier her til lands. Alle partier oppgir antallet innkomne varslingssaker, bortsett fra Arbeiderpartiet – som ser seg tjent med å holde slikt materiale utenfor offentligheten – kanskje fordi tallet nå er blitt tresifret, og Giske er årsaken til halvparten av dem. Det er imidlertid ett parti som skiller seg ut: Rødt. Ingen varslinger. Tallet er null. Altså: Kommunister tafser ikke på hverandre, og de driver ikke med sex på partiarrangementer. Riktig? Galt? La oss drøfte:
LØGNER Rødt, en fusjon av AKP og RV, er et politisk parti som baserer sin virksomhet på marxisme. I dagligtale er altså Rødts medlemmer kommunister, og alle vet at kommunister lyver så det renner av dem. De har lang tradisjon for løgner. Lenin løy, Stalin løy enda mer og tok endatil livet av millioner av landsmenn. Han visste bedre enn noen at kommunister ikke var til å stole på, derfor drepte han i hopetall sine egne revolusjonskamerater, slik at han kunne beholde makten helt til han dævva i 1953 og Krustsjov overtok og løy videre. Hele Sovjetunionen var basert på løgner. Løgnene gikk på kryss og tvers, opp og ned… og alle visste at alle løy. Man kunne jo ikke oppgi de reelle tallene for eksempelvis kornavlinger. Alle visste at tallene var gale, men det var ikke så farlig, så lenge de stemte med fantasien og forestillingene – altså teorien – om hvor sabla bra kommunismen var. De førte tallene inn i fine protokoller, og det var det… så fortsatte de å drepe hverandre og lyve. Likeledes i Øst-Tyskland, der forsto myndighetene at murbygging og drap var de viktigste av alle politiske metoder, og løgn selvsagt. Walter Ulbrict og Erich Honecker løy og løy og løy. Alle kommunistregimer i verden drev med det samme. Drap og løgn, bærebjelker i kommunismen.
Sett hen til denne lille analysen, er det er sannsynlig at partiet Rødt også lyver om sex på kameratfester og partitilstelninger.
USEXY Kommunisme er no’ av det mest usexy som finnes. Kona til Stalin – Nadezjda Allilujeva – var så lite betatt av mannen sin og kommunisme at hun i 1932 forlot en kameratfest i Kreml, dro hjem uten Stalin og begikk selvmord. Heller død enn rød, må hun ha tenkt. Kanskje hun ikke orket tanken på mer sex med Stalin. Å bli tatt bakfra av Stalin var kanskje ikke det verste, det var nok kyssingen. Stalin gikk jo aldri til tannlegen, kjeften hans var full av tannråte og lukten må ha vært sammenlignbar med det som stikker i nesen ved obduksjon av et lik som har vært lik drøyt en uke ved en elvebredd. Mao var heller ikke så veldig sexy, også han var plaget av dårlig tannhelse, men han ga faen i det… han var jo eneveldig diktator med massedrap på samvittigheten som han ikke hadde. Alle fryktet ham.. og når han ba om å få tilsendt et lass nakne damer, fikk han det. Den mest usexy av alle kommunistledere må ha vært Nicolae Ceausescu, som sammen med sin helt ekstremt uskjønne kone Elena ble henrettet i romjulen 1989. Usexy er også kommunisters klesvaner. Kommunister i alle land har lang tradisjon for schtøgge klær. Ta en titt på gamle bilder av Lenin, Stalin, Mao, Castro, Pol Pot og forsåvidt vår egen Pål… altså Steigan (Pol og Pål håndhilste forresten, og Steigan var henrykt). Kommunister kler seg så stygt de kan. Når så du sist en kommunist med slips og press i buksa? Når så du ei kommunistjente i raff kjole med drøy utringing, høye hæler og rød leppestift? Nei, vi snakker uformelige klær, pupper overlatt til seg selv og tyngdekraften, og slitte bomullstruser kjøpt fra Ellos for over ti år siden. Det er jo slik at når emballasjen er stygg, har man ikke lyst til åpne for å se hva som er inni.
Dette taler for at Rødt snakker sant, at det ikke er no’ særlig sex blant partiets medlemmer.
REGULERING Venstresiden i alle land, Norge inkludert, har alltid trodd at man kan regulere alt. I AKP (ml) på 70-tallet forsøkte man å regulere medlemmenes privatliv, deri også hvem som skulle ha barn med hvem og når svangerskapet skulle igangsettes – når det skulle pules, for å si det litt folkelig. Pål Steigan var AKPs leder i perioden 1975-1984. Han gikk i bresjen for regulering av medlemmenes liv og levnet, heri inkludert sexliv… og det ryktes at Steigan regulerte en del partidamer opp på sitt eget fang og dernest… ja, nå skal ikke jeg spre rykter om Steigan, jeg er for dannet til det… men det kan tenkes at Steigans reguleringslyst faktisk virket, slik at ikke hvem som helst pulte med hvem som helst på partiarrangementer. Blant kommunister er alle like, men noen er likere enn andre, og Steigan var kanskje den alle likeste i perioder, og slikt kaster av seg…. jeg sier ikke mer. Men altså. Det kan tenkes at Rødt og dets formann Bjørnar Moxnes har greid å regulere medlemmenes begrepsapparat, slik at sex på partiarrangementer ikke føles som trakassering, overgrep og voldtekt, men som politisk korrekt kommunistsex, der kvinner også kan ta initiativet og eksempelvis sitte oppå når de vil og utføre blowjobs når de føler for det.
Av dette kan man avlede at intet politisk parti i Norge driver med mer sex enn Rødt.
OPPSUMMERING: Som dere ser av analysen ovenfor, kan man ikke gå ut i fra at kommunister snakker sant. På den annen side er det vanskelig å tenke seg at kommunister føler seksuell tiltrekning seg imellom. Til sist må vi ta i betraktning kommunisters maniske reguleringslyst og særegne tilbøyelighet til å vedta at virkeligheten ikke er virkelig.
KONKLUSJON: Etter flere sekunders grundig vurdering tror jeg vi må si at partiet Rødt ljuger så fælt at Stalin ligger helt stille i sin grav og flirer. Rødts medlemmer har sannsynligvis mer grisete sex enn alle andre partier tilsammen.
Appendix: Manger mener at man blir klokere med alderen. Ikke sikkert det gjelder Pål Steigan. Han er ennå kommunist, snart 30 år etter Berlinmurens fall. Jeg sier ikke at Pål Steigan er tilbakestående, men jeg sier heller ikke at han ikke er det… jeg stiller meg helt åpen til det spørsmålet… anyway, besøk gjerne siden hans: steigan.no
Ralf heter egentlig ikke Ralf. Han er min venn, men han nekter å “stå fram”. Imidlertid synes han det er ålreit å drikke øl med meg der vi pleier drikke øl sammen. Han er no’ for seg sjæl, men også litt for kona og alle ungene og barnebarna. Han snakket om fransk fotball og hans favorittlag Montpellier. Jeg lot som om jeg var interessert. Han bablet og bablet og sa “vi slo Toulouse 2-1”, som om om han selv var med på laget og sendte pasningen som oppløste motstanderens forsvar og sørget for hjemmeseier. Når alt kommer til alt, har Ralf bare to interesser i livet: Fotball og kvinner, hvorav sistnevnte er preget av teori, hypoteser og avstand, men han vil gjerne høre om livet, slik det kan arte seg utenfor ekteskapet og andre rammer:
– Du, jeg leste om Hilda M. Det du skrev var litt morsomt og litt trist, men hvordan gikk det?
– Kom igjen nå. Det er mer. Du ble forelsket ikke sant. For du digger det, men så blir du redd som faen og stikker, fordi du ikke orker tanken på hva som kan skje. Ble hun for mye for deg?
– Du leste historien. Den startet med en vifte som snurrer rundt og sluttet med en vifte som snurrer rundt. Det er alt.
– Kom igjen ‘a. Har hun store hyller?
– Hvor mye har du drukket nå, Ralf?
– Mindre enn deg.
– Vel…skål da. Hvordan går det forresten med din fortryllende Øydis og de vakre døtrene deres?
– Takk… bare bra, du… men skjerp deg nå og svar på spørsmålet. Ble det for mye?
– Hun var akkurat passe, men et par centimetre høyere… det skal nevnes.
– Du ble forelsket, ikke sant? Dott, eller barbert? Eller sånn toppdott, som du kaller det?
– Ralf, da..
– Hehehehe… javel, men du ække helt deg sjæl, det kan jeg se. Du har ikke vært forelsket siden 1989, ikke sant?
Jeg stanset en serveringsdame i forbifarten. Jeg ba vennlig om to pils.
– Damer blir borte, og du er like glad. Nåvel, hvor bor hun… “kystplett noen mil” herfra… Svelvik, Holmestrand, Horten… ?
Jeg fomlet med mobilen, lot som om jeg var opptatt av Nettavisen og sa:
– Hvordan tror du mannen til Janne Jemtland drepte henne?
– Man lærer så mangt i Fremmedlegionen, men hold deg til saken nå… er det Tønsberg? Åsgårdstrand? Har hun deilig rumpe? Stor og raus, eller snakker vi den intellektuelle typen, stram og ganske smal? Som det var mange av på Blindern i min tid…
– Ralf, du vet godt at jeg er altfor diskré og dannet til å snakke om sånt. Har jeg spurt deg om Øydis har introverte brystvorter?
– Nei, det skal du ha…
– Har hun det?
– Vi sier at hun ikke har det..
Fra høyttalere et sted i lokalet strømmet musikk, akkurat passe høyt. Jeg kjente igjen sangen: Valentine told me who’s to go / feelings he’s treasured most of all / the teachers and the football stars / it’s in his tiny face / it’s in his scrawny hand / Valentine told me so, he’s got something to say / it’s Valentine’s day…
– Vet du hva den sangen handler om, Ralf? Om en iskald drapsmann, og du er lærer. Men jeg kan godt fortelle om da hun kom hjem til meg..
– Jeg er blott og bart et øre.
– Ytterdøra var åpen, hun bare steg inn, med rosa kåpe, kort grå kjole med svart strømpebukse under og leggvarmere. Hva tror du hun hadde i hendene?
– Brennevin til deg? Dildoer til seg selv?
– En sixpack pils fra bryggeriet her i byen.
– Du ble betatt av konseptet vakker kvinne med øl?
– Jeg ble ikke nedfor av det. Vi lagde mat, det vil si jeg hadde laget den på forhånd, og vi spiste.
– Du likte måten hun spiste på?
– Nei, eller jo.. hun spiste helt fint, men det var ikke det…vi drakk og ble litt fulle… hun kanskje litt mer en jeg.
– Du har litt trening..
– Etter et par timer løp hun ut i sin franske bil og hentet en flaske 60 prosents vodka fra Finland.
– Da smeltet du?
– Nei, men jeg var ikke uimponert. Hun drakk. Jeg drakk. Hun ville danse, satt på musikk, veldig høyt. Husker ikke helt hva det var.. tror det var Amy Winehouse. Hun skrudde opp lyden og danset. Det var noe med bevegelsene hennes. Jeg var fascinert. Hun var ikke eksepsjonelt god, men hun var det allikevel, på sitt vis. Jeg tenkte at hun kanskje hadde danset til Winehouse før. Hun ville ha meg meg på gulvet, men jeg nektet.
– Det skjønner jeg…
– Hun danset, og vi satte på forskjellig musikk, og hun danset. Jeg følte meg litt som Torvald som ber Nora danse tarantella, men Hilda M er ingen dukke. Da hun avsluttet med Sound and Vision, var jeg ganske imponert – det er jo ingen typisk dansesang.
– Så gikk dere til sengs?
– Vi kysset litt først. Hun kysset som et barn. Helt åpen munn. Litt spesielt, men fint. Jeg måtte le… etterhvert kom vi i takt, fant et kompromiss.
– Så gikk dere til sengs.
– Vi pusset tennene, og hun tisset for åpen dør.
– Kult, så til sengs?
– Jeg slukket lysene i stua…
– Til sengs?
-… og på kjøkkenet.
– Men da gikk dere inn på soverommet?
– Jeg la på en vedskie i ovnen.
– Men da!
– … kledde hun av seg. En jenteboxer falt mot parketten… likeledes en bøyle-BH.
– Ja, og så???
– Etterpå var vi litt svette. Jeg tente en Lucky. Hun syntes det var greit…
Telefonen ringte. Jeg skvetter alltid når den gjør det. Jeg så på displayet. M. Faen, tenkte jeg og samlet meg litt sammen, så godt jeg kunne. Jeg befølte SVAR-feltet og sa:
– Ja…
Hun sa hei og lenge siden sist. Jeg sa ikke så mye.
– Er du der?
– Faren din er ikke hjemme. Jeg er en kompis, som passer på huset mens han er i Amsterdam, eller Berlin.. husker ikke i farten…
– Pappa, kuttt ut ‘a.. ta vekk den hjemmestrikkede genseren du har foran munnen. Tror du jeg er dum, eller? Jeg kjenner deg.
Jeg adlød og sa:
– Bare tulla litt… ja, vi har kjent hverandre en stund. Innpå tjue år nå, er det ikke?
– Ikke smisk, pappa.
– Hvordan går det, jenta mi.
– Både og, får jeg vel si. Jeg står på farten og skal på fest, men jeg tenkte at jeg måtte ringe. Det haster litt, tror jeg. Vi trenger en prat.
Jeg ble litt nervøs og fryktet det verste – som kom:
– Du måååå skjerpe deg. Jeg har ikke lest bloggen din på lenge, men i dag tidlig leste jeg meg opp, og jeg må si jeg er rystet. Nå forstår jeg hvorfor venninnene mine ser så medfølende på meg og er så hensynsfulle – som om jeg har en dødelig sykdom.
– Men det har du ikke.
– Nei, men jeg har deg. Jeg tror noen av venninnene mine leser det du skriver. De sier ingenting, men.. ja, du skjønner..
– Ikke helt…
– … mildemariaogjosefistallen! Du fantaserer om en rikspolitikers sexliv, avgir rykter som en avblomstret løvetann sprer fnokk og frø.
– Men ryktene stemmer, viste det seg. De holdt på i åker’n og…
– … jajaja.. men dette med Arbeiderpartiet, AUF og sex… og Støre… og at Tranmæl var homofil… tenker du ikke på annet enn sex og politikk?
– De to tingene der er synonymer i enkelte politiske kretser. Man kan ikke se bort fra virkeligheten.
– Jeg har tenkt til å se bort fra etternavnet vårt.
– Hæææ.. hvordan gjør man det?
– Bytter det ut, finner et annet. Det er lett, en formalitet. Innvilges i nesten alle tilfeller, med mindre man vil hete Hitler eller Quisling.
– Men du har jo et slektsnavn. Beskyttet av navneloven. Det er sjeldent.
– Nettopp.
.- Javel, hva vil du hete, da?
– Noe vanlig… Olsen, Nilsen, Hansen, Berg, Sørensen.. no’ sånt.
– Vel, da blir jeg jo svært lei meg. Det vil føles som om du stikker en høygaffel i hjertet mitt.
-Synd, men slik er det. Kanskje jeg går for Berg, tror det er det vanligste navnet i Norge på fire bokstaver, og det er 232094 mennesker i verden som heter det.
– Okei.. men det er da ikke noe navn for en pike som deg. Jeg tenkte forresten å be deg på middag til uken. Spaghetti carbonara, til dessert stekte epler med vaniljesaus og kanskje litt Möwenpick-is, valnøttvarianten du liker så godt… og lønnesurup, du liker jo å helle litt oppå. Og portvin om du vil ha.
– Mmm.. nja, jeg har det litt travelt, og jeg må bestemme meg for nytt navn.
– Det haster vel ikke. Har jeg fortalt om den kåpa jeg kjøpte til deg?
– Kåpe? Til meg?
– Til deg. Jeg så den i en butikk og skjønte straks at den er no’ for deg. Veldig fin. For det meste ull, og den har et raft, grønt fløyelsbånd rundt livet… håper den passer.
– Ehhh.. så søtt da, pappa. Du er omtenksom, da.
– Njæ… bare du er du, vet du.
– De siste innlegget ditt var forresten ikke så verst. Likte slutten. Brå, men artig feministisk vri.
– Takk, jenta mi.
– Vel, ja… men ellers.. kan du ikke legge om stilen litt? Kan du ikke skrive noe hyggelig. En søt historie. Jeg vet du kan. Du skriver jo av og til pent om kvinner.
– Mmm.. hvem skulle det være.
– Hva med hun som.. ja, jeg husker ikke hva du kalte henne…
