Jeg lengter til sommeren, for det er bare da slikt er mulig:
– Jeg har fått flått, sa hun og stilte seg opp foran ham. Hun var svett… iført den grønne, gamle, falmede shortsen sin, med svarte flekker etter grilling, noen blå etter blåbærplukking. Han reagerte ikke, satt med en mobiltelefon i fanget og leste nyheter, som sluttet å være nyheter for et døgn siden. Det var sommer. – Hørte du ikke, jeg har flått. – Flott, sa han. – Faen ta deg, du er ikke interessert i en dritt. Hvordan ble du sånn? Hva er det du egentlig bryr deg om? – Ungene er store og jeg kan ikke gjøre stort med flått som du sier du har fått. – Sier… tror du ikke jeg har flått? – Jo, du får masse flått hver sommer, og du pleier ikke snakke om det. – Det er ikke noe å snakke om, men denne gangen trenger jeg hjelp. – Er det ikke bare å nappe dem ut, slik du pleier? Han lot som om han leste nyheter. Han holdt telefonen opp foran seg. – Jeg ække slangemenneske. – Selvsagt ikke… du er en helt vanlig dame i offentlig sektor. Hvilket lønnstrinn? – Du er en kødd. Jeg har fått flått på fitta. Han skvatt litt, men mistet ikke telefonen. Han tenkte at han ikke har tenkt så mye på hva som er under klærne hennes på minst fem år. – Jeg kjenner det… vet ikke hvordan den har kommet seg inn dit.. men jeg kjenner det, det klør. Du må se på det. – Du burde skifte ut den shortsen, den er gammel og slaskete. Kjøp ny… det vil gjøre det vanskelig for flåtten å… – Greit-greit-greit-greeeitt, men det er skjedd…. du må ta tak. – Det er salg nede på det senteret…. – Du er en dritt, vet du det… – Så så… har du ikke et sminkespeil? Du kan låne lommelykt av meg. – Fy faen… jeg skjønner ikke at jeg giftet meg med deg. Jeg skulle hørt på far. – Jeg skulle hørt på mor. Indre eller ytre? – Hæææ?? – Kjønnslepper… eller lenger inn, der det er tørt.
Han reiste seg fra sofaen, kastet et blikk ut av vinduet. To seilbåter uten seil beveget seg sakte vestover. Skulle ikke solgt den enmannsjolla, tenkte han og gikk mot kjøkkenet. Han åpnet kjøleskapet og løftet ut en boks pils. Han gikk tilbake. Hun sto med bred beinstilling. Han så et sort hull – .038. Han hørte ikke smellet. Han merket ikke at det ble et hull i pannen hans. Han ramlet. Han drakk aldri øl mer…
Jeg er en naiv og godtroende mann, og hva gjelder utagerende sex i fylla utenfor ekte- og kjæresteskap, er jeg å anse som en uskyldig og sakesløs korgutt, og jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg må si jeg er sjokkert over alle sexskandalene i den senere tid, og min tillit til politikere har aldri vært lavere… unntaket er godjenta Trine Skei Grande som hygget seg med en 17-åring ved en kornåker i Sør-Trøndelag. Det var frivillig fra begge parter, ingen kom til skade, bortsett kanskje fra noen maur og biller, men jeg håper de kom begge to… det var dem vel unt. En søt historie, dette.. og gutten var ikke 16, han var 17. Jeg regner med at statsministeren lar henne bli i regjeringen. Vel vel, nok om Grandis..
Jeg vil så gjerne tro på det beste i mennesker. Det vil jeg… og når jeg hører navnet Rigmor, går tankene umiddelbart i retning trygghet, omsorg og moderlighet. Flott navn, Rigmor. Tillitsvekkende. Men jeg vet ikke lenger, jeg er som sagt rystet av alle disse sexhistoriene. Rigmor Aasrud har tatt over som Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson etter tafsekongen Trond Giske. Aasruds CV er fabelaktig god: Stortingsrepresentant, statssekretær, statsråd, lokalpolitiker, en drøss med verv…. hun har til og med jobbet flere år utenfor politikken. Men det er AP-jente hun er. Hun er 57 år og kjenner partiet sitt ut og inn, og det bekymrer meg litt. Hun har nok vært på mange landsmøter og andre partitilstelninger, og nå vet jo alle hva som foregår på slike fester. Jeg vet ikke om Aasrud er gift, eller har fast følge og går i lave sko, men det er jo ingen hindring i Arbeiderpartiet, det vet jo alle. Aasrud er dessuten likestillingsfundamentalist, som krever sin rett – formodentlig også til å sitte oppå.
Aasrud ser ganske uskyldig ut, men når man ser nærmere etter… har hun ikke et sånt soveromsblikk? Sløret? Jeg synes det.. og en sånn munn man forestiller seg må ha tatt imot ganske mye øl og børst og ander saker om hvilke jeg ikke skal utrede nærmere. Hun er jo også i den alderen da mange kvinner gir bånn gass i den delen livet man holder utenfor samtaler i teselskaper. Støre virker ikke helt oppdatert på samtiden, men han må ha skjønt noe i løpet av de siste ukene, og han har nok stilt Aasrud et og annet spørsmål før hun fikk tiltre som Giskes etterfølger; han vll jo nødig ha flere sexhistorier på pulten sin. Han har sikkert spurt om hun har hatt sex med partifeller og hvem det i så fall er tale om. Var det en ung AUF-gutt i stemmeskiftet, eller var det en av de hardkokte horebukkene fra fylkeslagene vest i landet? Anal, oral, SM, kornåkersex, eller helt vanlig….?
I et slikt jobbintervju er det bare å ljuge hvis sannheten er for drøy, det er klart. Derfor er ikke slike intervjuer verdt noe særlig. Men formaliteter er viktige, Støre vil ha orden i sysakene. Enten har Aasrud løyet, eller så har hun god samvittighet. Jeg velger å tro det siste.
Jeg er allikevel urolig. Rigmor Aasrud er fra Jevnaker. Riktignok er Jevnaker kommune beliggende helt sør i Oppland, men Oppland er Oppland. Jevnaker kommune har kommunevåpen med tre vinglass. Det sier vel sitt, tenker jeg… og kulturdagene i Jevnaker – som arrangeres flere lørdager årlig – heter Liv & Røre. Oppsummert tror jeg vi kan regne med ganske mye lurveleven og tung fyll jevnlig i Jevnaker… og alle vet at når fylla tar overhånd, faller tekstiler mot gress, åkerjord eller fjøsgulv, og man hengir seg til tøylesløs sex med hvem som helst hvor som helst. Det er i et slikt miljø Aasrud er oppvokst. Det må vi ikke glemme.
Det er påfallende at de fleste politikere som er rammet av metoo-rørsla kommer fra grissgrendte strøk av landet. Vi vet hvor Trine Skei Grande er oppvokst. Vi vet at Giske er trønder. Kristian Tonning Riise er fra Stange i Hedmark, og han er et særtilfelle. I sin periode som Unge Høyre-leder var han så overstadig kåt at man på Unge Høyre-arrangementer måtte passe på ham hele tiden. Men av og til glapp det, og han kastet seg over det første og beste hunkjønnet i nærheten med tanke på snarlig penetrering. I anledning et fylkesårsmøte hadde han sex med en drita full 16 år gammel jente. Til sammen foreligger ti varsler på Riise. Det betyr nok at han.er en av Høyres aller kåteste menn gjennom alle tider.
Ulf Leirstein er gruppesexkongen i Fremskrittspartiet. Han anløp livet i Sarpsborg, som har bystatus og 55 000 sjeler, men oppriktig talt… og Østfold, say no more…
Svein H. Ludvigsen fra Høyre er tidligere fiskeriminister og fylkesmann, men nå sitter han i fengsel og er mest kjent for å ha hatt sex med barnehjemsgutter. Hvor kommer Ludvigsen fra? Oslo? Nix, han kommer fra Hillesøy i Troms fylke, der det nesten ikke bor annet enn sjøfugl.
Sauebonde Dag Rønning var fylkesordfører i Hedmark til han måtte gå etter at det ble kjent at han var altfor glad i det småjenter har øverst mellom beina. Bosted Engerdal i Hedmark.
Aner vi ikke et mønster her? Om kåtskap, politikk og geografi. Trenger jeg taste mer? Tru’kke det…
Det går rykter. Nina Karin Monsen er filosof, statsstipendiat og forfatter av mange bøker – nå også ryktespreder. På sin facebookside mer enn antyder hun at Trine Skei Grande har hatt sex med en person med Downs syndrom, såkalt “down with downs”. I sin ikke så velformulerte tekst – med minst to skrivefeil – fremgår det at Grande bør forstå at hun ikke bare kan ha en ung gutt med Downs uten at det får konsekvenser, som videre avledet – ifølge filosof Monsen – bør utløse øyeblikkelig grep om håndveske, sminkepung, kåpe og avskjed fra regjeringen Solberg.
Jess, det dreier seg om bryllupet der Grande skal ha hatt sex med en gutt. Ifølge informasjon som løper med elektroners hastighet omkring på nettet, skjedde dette i Sør-Trøndelag, på gården Skjefstad vestre i Leinstrand – tilhørende Senterparti-politiker Ola Borten Moe – i 2008, etter at verten hadde giftet seg med Anna Ceselie Brustad. Moe er barnebarn av tidligere statsminister og friskus Per Borten (1965-71) som er mest kjent for å ha lekket hemmelige dokumenter på en flymaskin og tatt imot Dagbladet-journalister kun iført underbukse, hatt, sko og armbåndsur. Den angivelig voldtatte gutten er – i følge folkesladderen – i slekt med Moe og følgelig også med den tidligere statsministeren. Nåvel, vi sier at det er sant… la oss forutsette at Trine Skei Grande hadde sex med en 16 år gammel gutt i Moes og Brustads bryllup. Dernest er det helt naturlig at man vurderer hendelsen i et etisk og moralsk perspektiv. Må bare innrømme at jeg føler sterkt for å ta Trine Skei Grande i forsvar. Alt henger sammen med alt, og det er ikke uvanlig å sette ting i sammenheng, finne forklaringsmodeller for handlinger, hertil analyser om oppvekst, bakgrunn og etablert verdisett:
1. Vi må aldri glemme at Trine Skei Grande er født og oppvokst i Overhalla i Namdalen, Nord-Trøndelag. Ja, her er tale om forhold mange her på Østlandet ikke umiddelbart vil forstå. Vi snakker utkant-Norge, og Kåre Willoch ville aldri drømt om å forelegge seg selv offentlig i bare underbuksa – kanskje straks etter analt samleie med kona, eller nabokona. Statistisk sentralbyrå fører ikke statistikk over hvor mange unge trøndermenn som i fylla debuterer seksuelt i fjøs og på beitemarkene omkring – kun iført vinrød skjorte, svart skinnvest og hvite sokker med blå og røde striper. Vi må aldri glemme at Overhallas kulturliv er mest kjent via dansebandet DDE (rai-rai). Vi må aldri glemme at mange trønderbabyer i stedet for brystmelk får tåtefalske fylt til randen av tørrmelk halvblandet med en mix av absurd kruttsterk hjemmebrent og kokekaffe – på folkemunne benevnt ungkarsk. Vi må ei heller glemme at jo lenger nord i landet man kommer, desto lettere på tråden er kvinnene – og Nord-Trøndelag ligger ganske langt nord. 2. Vi må aldri glemme at Trine Skei Grande er Venstre-dame. Hun viderefører stolt en politisk arv fra 1884, den gangen Venstre ble dannet og Johan Sverdrup – parlamentarismens far – var partiets første leder og senere statsminister. Vi snakker liberale verdier, enkeltmennesker i sentrum og en stat som ikke skal stikke den store, stygge nesa si oppi folks liv og daglige dont, ei heller i bondebrylluper. Devisen er: What happens in bondebrylluper i Sør-Trøndelag, stays in bondebrylluper i Sør-Trøndelag. Synes ikke dette er no’ dårlig slagord, jeg. Både form og innhold er prima. 3. Vi må aldri glemme Trine Skei Grandes politiske credo, hvilket innebærer “meir og meir libberalisme”. I sin landsmøtetale i 2016 sa hun at vi mer enn noen gang trenger “et åpent og inkluderende samfunn ingen føler seg på utsiden av”. Kloke ord, dette. Oversatt til hverdagsnorsk: Vi skal være snille mot hverandre.
Sett hen til overstående punkter addert, er det ikke helt utenkelig at Grande kan ha hatt sex med en 16 år gammel gutt med Downs i et bryllup i Sør-Trøndelag, som kanskje følte seg litt uttafor i selskap med belevne, verdensvante og elegant konverserende samfunnstopper som, fulle av seg selv og alkohol, kanskje hadde kinky og dirty sex med hverandre på spiskammeret utpå kvelden og kanskje helt til morgengry. Hun har bakgrunnen, hun besitter passende politisk ideologi, og hun er realpolitisk… hun sitter ikke bare på et kontor, klør seg i stussen og tenker livsfjerne tanker om hvordan et samfunn kan organiseres… nei, hun er innstilt på å føre politikken sin ut i livet, heri også inkludering av mennesker som står litt på utsiden av tunet på en bondegård. Derfor ikke til å undres over at hun da tar seg litt av medmennesker i et bryllup, eksempelvis en ung gutt med Downs. Hun skjønte sikkert at gutten trengte litt “innkluddering og sjølltillit”. Ikke no’ galt i det. Tvertimot. Hun inkluderte gutten og – hvis man skal tro ryktene – gjorde hun det så grundig at hun åpnet seg helt og slapp ham inn seg. Alle menn vet jo at sånt er den ultimate inkluderingen. Skikkelig integrering. Blir ikke bedre. Kan godt tenkes Grande følte at hun selv trengte litt inkludering i det bryllupet, men hva er galt i det… en vinnvinn-situasjon. Når Grande snakker om et “åppnar samfunn”, mener hun ikke bare stat, kommune og lokalsamfunn hist og her… nei, hun snakker om seg selv og sin egen kropp. Meget bra. Hun leverer ikke bare valgflesk, hun leverer flesk på ordentlig Hva med sure og grinete enkefru Nina Karin Monsen (74), eller dumme-Nina – som noen kaller henne? Vi driter i henne. Hun er sikkert bare misunnelig på Grandes unge alder, hun bør passe sine egne saker og ikke legge seg opp i Trine Skei Grandes realpolitiske ambisjoner, hva enten den kommer til uttrykk i regjering, eller i bondebrylluper i Sør-Trøndelag. Heia Grande. Det er slike jenter Norge trenger. Jeg stemte ikke Venstre ved siste stortingsvalg, men ved neste? Det blir Venstre, ingen tvil. Grande er best, ingen protest…
Det går rykter. Venstre-leder og kulturminister Trine Skei Grande skal i 2008 ha gått helt bananas og tiltvunget seg samleie med en 16 år gammel gutt – i en åker. De var begge i et bryllup, og ingen av dem var helt edru, ifølge nettavisen Resett. Til Aftenposten sa Grande i går: “Jeg kan sikkert ha gjort noen dumme ting, men jeg er ingen overgriper”. Det hun kanskje mener er at hun har gjort dumme ting, men at samleiet forløp etter begges samtykke.
La oss si at det er noe i disse ryktene, og at det var tale om et bondebryllup – ettersom det fantes en åker ikke langt fra. Trine Skei Grande har aldri vært gift, men hun har sikkert hatt kjærester, det må man tro… hun er jo en søt dame, og alltid blid… men det er ikke sikkert hun hadde kjæreste da hun var i det bryllupet for ti år siden. Og vi blir jo alle påvirket av miljø og omstendigheter; det går unna i bondebrylluper… det er hjemmelaget øl, hjemmelaget vin, hjemmelaget brennevin og kanskje litt bortelaget kokain. Vi snakker Trøndelag. Drekk så mye du orker, slåss og spy i fjøset… det er langt til nabo’n og lensmannen er fullest. På bondegårder er det også mange plasser egnet til hyggestunder… våningshuset, selvsagt… men også låve, stabbur, eldhus, smie, utedo… i traktor, på traktor, under treskemaskinen… på landet er det dritgøy, og unger blir sjelden unnfanget i en vanlig seng på et soverom.
Grande vil ikke redegjøre for hva som skjedde, men la oss forutsette at historien er sann. Da må vi gå ut ifra at Trine Skei Grand på et tidspunkt under festlighetene merket en gjenkjennelig følelse nedentil, kanskje sydet og kokte det i hennes nedre regioner og det ble veldig vått der det vanligvis bare er litt klamt og fuktig. Kanskje må vi simpelthen anta hun var avsindig kåt og klissklass under kjolen. Liker ikke å antyde slikt om ei godjente som Grande, men om man først skal skrive om dette, må man nesten se bort fra bonderomantikk. Man må være realistisk. Vi må ta for gitt at Trine Skei Grande har drifter, slik de fleste har…. i dette tilfellet gårdsdrift. Da er det naturlig å se seg om etter mulighet for behovstilfredsstillelse, selv om man er på fest og det ikke forventes at gjestene hengir seg til tung sex hist og her og i kroker og kriker. Som oftest går det over, eller man slår det fra seg… begynner å tenke på andre ting, tredjegradsligninger eller Napoleonskrigene, eksempelvis… eller i Grandes tilfelle: Offentlige utredninger. Vel, det hjalp altså ikke. Hun må ha forstått at hun bare måtte. Men med hvem? Kanskje hun scannet alle karene omkring seg og tilslutt fikserte sine blå glugger på en 16 år gammel gutt, som var litt full. Kanskje tenkte hun: Et lett bytte. Men hvor lett var han? 60 kilogram, 70, 80? Var han edru nok til å gå på egne bein? Vi sier det. Jeg kan ikke tro at Trine Skei Grande tok ham under armen og marsjerte avsted. Tror ikke det Så hvordan fikk hun ham med seg? Vel, her er flere muligheter, hvorav disse:
1. Trine Skei Grande innleder samtale med gutten, som hun skjønner er interessert i jordbruk. Hun later som hun kan innmari mye om kåldyrking og overtaler gutten til å bli med borti åker’n… hun vil vise ham noe rart og spesielt ved kålplanter. 2. Trine Skei Grande kommer i prat med gutten og sier hun var borte ved åkeren for en stund siden, og hun tror hun har mistet en øredobb der borte. Om han vil være vennlig å hjelpe henne med å lete? Gutten er hjelpsom og høflig. Han blir med. 3.Trine Skei Grande går rett på sak, kanskje i skyggen av tuntreet. Hun ser sitt snitt og tafser litt. Hun beføler 16-åringen i skrittet. Alle vet at gutter på den alderen reker omkring med ståpikk hele dagen og tenker ikke på annet enn putte den inn i det kvinner har der lårene møtes. Han er kanskje jomfru. Lett match for Grande.
Eldhuset er opptatt, der er kanhende en kjent lokalpolitiker og samfunnsstøtte travelt opptatt med å forføre gårdsgutten som er medlem i AUF, og på låven er det lite høy. Så får det bli kålåker’n, tenker kanskje Grande. 16-åringen er blandingsruset… omtåket av alkohol og tanken på seksuell debut. Så går de, da. Borti åker’n. Hva skjedde der? Man er henvist til spekulasjoner, men man må nesten anta at Grande ikke satt oppå. Kanskje var det ikke en kålåker, men rad på rad av gulrøtter… og kvinner har jo to hull. Det vet jo alle. Nei, hva eeeer det jeg skriver?? Vel vel, slettetasten har hengt seg opp. Tider har henrullet, ynglingen er blitt voksen. Ifølge Resett er åkertildragelsen et vondt minne for ham. Men han var jo 16 år, og Grande sjekket helt sikkert legget hans før hun sjekket ham opp og tok ham med til åkers. Anyway… spist er spist og pult er pult, som man sier etter vel overståtte landsmøter i Arbeiderpartiet og kanskje på Unge Høyre-tilstelninger henimot midnatt. Man vet jo ikke no’ sikkert om hva som skjedde i den åkeren i Trøndelag for ti år siden. Det vet bare de som var på pletten. Men jeg forstår Grande, jeg. Det er helt naturlig å gi etter for drifter. Hva gutten tenkte den gangen og hva han tenker i dag, ække godt å si. Jeg vet bare hva jeg selv hadde tenkt: Gudbedre… jeg har pult kulturministeren… fett!!!
Ganske ofte går jeg på ski. Lampene i lysløypene i byen der jeg bor, slukker 23.00. En kveld for noen år tilbake glemte jeg tiden. Plutselig ble det mørkt. Jeg har alltid ment at hodelykt i lysløyper er for SFO-barn, men ikke da. Inni granskauen mørkt. Jeg stoppet og så ikke spor fremfor meg. Jeg ventet. Etter et halvt minutt, kanskje litt lenger, hadde øyeoptikken justert seg til nye luminanser, eller hva det heter. Jeg så hånd for meg, og litt av sporet. Skyer drev foran månen – tynne som blondegardiner. Vestover. Jeg begynte å bevege meg. Ikke diagonalgang. Ikke staking. Jeg gikk. I slikt mørke er det lett å komme i tanker om døden… det store mørket, eller lyset, eller tomheten, eller det uendelige intet, eller noe annet…
Jeg liker å gå på ski om kvelden. Liker det veldig godt. Men om jeg ramler overende. Hjerteattakk. Død. I sporet. Snø i håret. Blåswix under skiene. Vel, det er verre måter å ryke på. Så hva?
Det vanlige. Begravelse. Ikke så mange i kapellet, men noen. Noen tar seg av det som er igjen. Faste installasjoner og løsøre. En gammel bil, en enda eldre motorsykkel, gamle møbler, støvete bøker… sånne ting. Det går nok fint. Litt sorg, noen minner. Men det går greit. Livet er jo sånn, det ender alltid med døden. Vi vet jo det. Man blir borte. De nærmeste rydder og ordner, finner gamle gjenstander, blar i fotoalbum. Man finner kanskje saker og ting man ikke hadde ventet – kanskje i en laptop. Uansett: Vi lyser fred over avdødes minne. Vi snakker pent om den som er borte. Kan vi ikke det, kan vi gjøre noe annet.
Jeg er på facebook. Har noen bilder der og noen innlegg, som sier litt om meg, men på langt nær alt. Jeg legger ikke ut livet mitt der, men allikevel. Jeg er der… på facebook. Det er ingenting der jeg ikke kan stå for, men jeg håper ikke jeg faller og dør i lysløypa. Jeg håper ikke jeg dør til sommeren heller… mens jeg sitter bak et ratt og kjører vestover, eller i en fluktstol og drikker pastis. Men om det skulle skje: Slett facebook-kontoen min. Trenger ikke gjøre det med en gang, det forstår jeg. Det er ikke det første man tenker på. Man har jo annet å gjøre. En uke er greit, kanskje også to… men ikke så mye mer.
Jeg har 199 venner på facebook, to av dem er døde. Begge er født på omtrent samme tid som jeg. Den ene har vært død drøyt et år, den andre snart to og et halvt. Begge er oppført med telefonnummer og andre kontaktopplysninger. En av dem er singel. Den andre er i full jobb og har nesten 2000 venner. Fine bilder. En livsglad videosnutt. Fine karer. Staute. De virker så levende…
Jeg søkte på et annet navn på facebook. Personen har vært i nyhetene den siste tiden. Er på facebook, men ikke her. Jeg krysset ut. Jeg tenkte at jeg har to, tre venner – hvis jeg ljuger litt. På facebook har jeg 199. Jeg besluttet å gjøre det jeg har tenkt på en stund, men ikke gjort. Jeg tastet litt. Nå har jeg 197. Hvil i fred, gutter.
Ikke så ofte jeg er i sentrum av byen der jeg bor. Når jeg er der, sitter jeg på det samme etablissementet hver gang og drikker øl. Her om dagen satt jeg der og drakk pils. Jeg delte et lite, rundt bord med min venn Ralf. Noen av dere lesere kjenner ham såvidt fra tidligere. Han heter jo ikke Ralf, men vi sier det. Ralf virket litt nedfor. Det gjør han alltid, men denne kvelden var han uvanlig innesluttet, må jeg si. Jeg spurte hva som var galt, og han svarte ikke no’ særlig, bare gryntet.
– Ralf, jeg er kompisen din. Med meg kan du snakke om alt, unntatt hva du gjør med kona di når hun ikke har klær på seg.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si… jeg har vel en situasjon, som man sier. – En situasjon.. og den er? – Nokså delikat. – La meg gjette, du har kverket noen og trenger bistand til å grave et hull, du kan regne med meg. Eller du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand? Eller er du plutselig blitt homo og blir hard nedentil hver fredag når Fredrik Skavlan er på TV? Ralf gryntet igjen. – Nei, da gir jeg opp. – Har ikke snakket med andre enn Øydis om det. Espen, sønnen vår, har fått seg kjæreste. – Er ikke det bra, da… grattis! – Hun er araber. – Ehhh… ja, ække det greit? Arabisk prinsesse… tusen og noen netter, eller var det én natt… – De var hos oss på julaften og førstedag. Det var litt rart, må jeg si. Synes egentlig ikke det var så hyggelig. – Hun ville ikke spise svineribba di… det er ikke rart. Hun er kanskje muslim. -Ja… Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere. – Muslim, det er er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra? – Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Hverken Øydis eller jeg er no’ flinke til… ja, man er redd for å si noe som kan krenke, om du skjønner.. – Nei, det gjør jeg ikke. – Neialtså, hun kommer fra USA et sted, men jeg spurte om opprinnelsesland, og da ble de begge to veldig tause. – Ups… opprinnelsesland, ikke bra. Det er som å si at vedkommende ikke hører til her. – Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis. – Liste? Jeg kommer til det, men det virket som om hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså… han også. Men han sa til meg senere at foreldrene tok med seg ungene og utvandret fra Nord-Afrika, husker ikke hvilket land, bosatte seg i USA… og nå studerer hun i Norge. Det er nesten alt jeg vet. Jeg turde ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om. – Kanskje hun er sånn salafist, de er jo de aller verste. -Jeg har begynt å lese litt om islam. Lånt noen bøker på biblioteket. Jeg er vettskremt. – Bruker hun hijab? – Jess, og jeg tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt i stua og drakk kaffe og spiste småkaker. Jeg satte ikke frem akevitt. Øydis satt ved siden av meg og skrev på et ark og sa det var handleliste for 3. juledag. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun papiret til meg og spurte om hun hadde fått med seg alt. Det var ikke handleliste. Det var en liste over ord og uttrykk ikke egnet til integrering i samtale der og da. Overskriften var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik at de ikke kunne se ordene på lista. – Listig dame, Øydis … det har hun alltid vært. – I know, hun kunne jobbet i PST. Vel, der sto en masse ord og uttrykk, deriblant opprinnelsesland.. – Og? – Terror, islamist, islam, fremmedfrykt, hijab, niqab, burka, Muhammed, IS, karikatur, flaggbrenning, fanatisme, verre enn nazisme, halalslakting, nordmenn, etnisitet, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, halshugging, tvangsekteskap, sør og nord for Sahara, AIDS, norsk kultur, jungel, ytringsfrihet, Fridtjof Nansen, mullah Krekar, sharia, bombe, Israel, kulturforskjeller, Paris, kvinnediskriminering, langrenn… – Langrenn??? – Ja, det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier, ikke så bra. – Gudbedre.. – Og alle ord med “svart” i. . Som svartedauden, svart humor og svarte faen? – Jeg la merke til anorakken til Espen. Før var det et norsk flagg på den. Nå er det borte. – Hva heter damen? – Vet ikke… hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret, vanskelig. Hun kaller seg Barbara. – Hehehehe… det er jo nesten røverspråk for araber… – Tror ikke hun har tenkt så langt… vel vel, vi satt altså der og snakket nesten ikke om noe. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været, men snøen er jo hvit… sånt kan lett misoppfattes. Øydis, som er i verdenseliten i både sittende og stående small talk, var ganske taus. Espen sa heller ikke så mye… og Barbara snakket dårlig engelsk med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor…. og hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang. – Er hun pen? – Kan’ke si det, og ganske fyldig… eller bælfeit for å være helt presis. Forsynte seg grovt av søtsakene. Jeg synes det er rart. Espen er jo en kjekk kar. – Absolutt.
– Det ble litt rar stemning da Lise kom til førstedagsfrokost – uten bacon. Du kjenner henne. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat og kler seg deretter, puppene på snei og korte skjørt og røff i kjeften. Det ble litt av et kulturkræsj. Hun hadde lært en ny dans og viste oss den – veldig bra. Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst så fort. Det lå tjukt utenpå. Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hu er jo no’ for seg selv. Jeg er fan. – Me too. – Øydis og jeg var slitne, men svært glade da de dro. Endelig kunne jeg spise en banan… er glad i det, vet du. Da spurte Lise hva slags helvetes uvær av en muslimhurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle vi si? – Hva om det blir barn? – Orker ikke tenke på det. – Kan bli pene barn. Mulatter. – Du kan ikke si det ordet. Det står på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og diskriminerende. – Vel, hva kan du gjøre? – ingenting, men jeg skulle gjerne hatt mentalundersøkt sønnen min. – Det tror jeg nesten jeg vil fraråde, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt… – Hva gjør jeg, da? – På kort sikt? – Ja. – Bestiller mer øl…
Støre var raskest til å snu seg. Jeg kjente igjen strekmunnen hans og alle rynkene hvori det trolig samler seg mye støv hvis han tar for lange middagshviler. Han virket forvirret, slik han har gjort en stund. Han så sliten ut. Han stirret på meg og registrerte en mann med hvit skjorte, grønn cardigan, slips tilvirket i utsøkt silke, blankpussede marsjstøvler og med et balltre i klypene. Jeg tøffet opp stemmen, det vil si… la den litt ned:
– Hvem i gloheite helvete er dere, og hva gjør dere her?
Tvedt hadde også snudd seg. Han sto oppstilt med armene i sersjantstilling.
– Vi ser etter han som bor her, sa Støre og nevnte Reinholdts virkelige navn.
Jeg senket balltreet noen millimeter og knipset sigarettsneipen i en ikke ulekker parabelbane. Tvedt fulgte gloa med øynene og virket hypnotisert.
– Si meg, har ikke jeg sett dere før? På TV. Er det ikke Jonas Gahr Støre, og du… sa jeg og pekte på mannen med nedsunken underleppe:
– … er idrettspresident Tvedt. Er du her for å starte et nytt idrettslag? Vi har nok av dem her i by’n, trenger ikke flere… eller er du her fordi du deler dobbeltdyne med partisekretæren i partiet som kompisen din her prøver å lede. Vel, artig å hilse på dere, men det begynner å bli sent… dere må nesten stikke avsted, gutter…
Tvedt var stum, men Støre er vant til å bable:
– Hør her, vi er her for å samtale med (kjære leser, her må jeg nesten bare skrive pip-pip-pip, for å holde Reinholdts virkelige navn utenfor offentlighet), han er en partifelle og det gjelder et sakskompleks av aller største viktighet der han er, om ikke helt sentral… men han er altså gjenstand for drøftelser innad i partiet som gjelder pågående vurderinger av flyt av informasjon og opplysninger ut i offentligheten, som vi anser ikke er i overensstemmelse med virkeligheten slik vi oppfatter den… hverken i nåtid, eller fortid….
Jeg lot ham bable videre mens jeg holdt øye med Tvedt, som virket litt utilpass. Så ut som om han lenget hjem til Kjersti.
– … og vi har grunn til å tro at pip-pip-pip har bidratt til offentliggjøring av materiale som er til skade for både enkeltpersoners og partiets omdømme…
Tom Tvedt slappet av i hvilestilling, jeg senket ikke balltreet no’ særlig, men jeg hadde gitt opp å følge med på Støres monolog, jeg fikk bare med meg bruddstykker og enkeltord: “Prosess og håndtering”, “jobber tett med dette”, “våre verdier og vårt regelverk”, “det er min oppfatning”, “slik som situasjonen er nå”, “lekkasjer”, “kort sikt”, “lang sikt”…..
Jeg synes jeg måtte stanse ham og spurte:
– Hvem har lært deg å snakke sånn, Gro Harlem Brundtland? Hør her, min gode mann… du er på bortebane nå, og jeg orker ikke så mye lirumlarum så sent på kvelden. Får jævlig vondt i huet av det, serru. Dessuten er du kjent for å ljuge så det renner av deg, til og med på direktesendt TV ved et par anledninger. Husker du da du ble tatt i løgn av Pål T. Jørgensen… du nektet for å ha snakket med lederen i terrororganisasjonen Hamas. Pinlig, var det ikke… det er en youtube-hit. Blir aldri borte, den.
Jeg så at pulsåren på den ene siden av Støres skrukkete hals transportere en tiltagende strøm av røde blodlegemer. Han virket både forfjamset og gretten. Jeg besluttet å drive på:
– Her i området liker vi ikke løgnere. Vi liker ikke folk uten ryggrad, som vil innskrenke ytringsfriheten, som ville inngå en hemmelig og ikke helt statsautorisert avtale med verdens største kommunistland, med tanke på fortsatt laksesalg og gode politisk tone, og kanskje du så for deg en fremtidig ambassadørstilling i Beijing, etter statsministerperiode her til lands, men du blir ikke statsminister i Norge, kan du skjønne… du greide jo ikke engang å mobilisere den sikreste av alle stemmer, din kones… du burde sørget for at hun husket legitimasjon på valgdagen… og når det er sagt, begynner det som nevnt å bli sen kveld, og jeg har ikke tid til å stå her og pludre med dere. Min venn her har bedt meg om å fjerne dere, og nå tror jeg det er best dere drar deres vei.
Tom Tvedt hadde rettet seg opp og virket litt ilter.
– Og du Tvedt… burde ikke du vært et annet sted og sett på utgiftspostene i forbundet ditt. Reiseregninger og sånn, vet du. Du dreit deg forresten ut da du ble intervjuet på Dagsrevyen for drøyt et år tilbake. Det var vondt å se på. Jeg leder skigruppa i et lokalt og fattig idrettslag her i området. Ungene der selger lodd. Hvem tror du betaler for skismurningen deres… det gjør foreldrene deres… noen av de små plyndrer sparegrisen sin… og de er alle enige om at du bør ta kvelden snøggast råd… helt i tråd med meningsmålingen VG presenterte her om dagen. Skjønner ikke at du har tid til å stå her og henge. Tenk om VG får vite om det… idrettspresident på dagtid, Støres bodyguard på kveldstid. Nydelig liten oppslagssak.
Det ikke så veldig vakre ansiktet til Tvedt ble ikke penere, men som ventet holdt han labbene i ro.
– Og du, sa jeg til mannen med skjerf… – jeg har hørt rykter om at du driver med sånn BDSM. Jeg ante ikke en dritt om hva det er, men jeg måtte flire da jeg fikk det forklart. Lar du kona di svinge pisken mens du ligger fastbundet på en benk med stjerten i været, hvori innstukket mellom slappe rumpeballer en middelstor squash som på pikant vis kiler prostataen din og løfter deg til uante høyder? Eller er det omvendt, sprader du omkring kliss naken med lærmaske og…
– Du… nå får du faen meg..
– Så så, bare kødda, men dette er privat eiendom. Guttterrr, jeg må be dere gå. Jeg representerer huseieren her, og jeg er av ham bemyndiget til å opprettholde ro og orden på denne eiendommen… dere vet, eiendomsrett. Hvis dere ikke går på kort sikt, vil jeg på mellomlang sikt bruke dette balltreet slik at dere på lang sikt ikke riktig vil huske hva som traff dere. Jeg har litt voldserfaring, for å si det sånn… så sent som i fjor sommer måtte jeg slå ihjæl ei fillebikkje med denne, den gikk ned på første slag. Vel, jeg teller til tre.
Før jeg kom til tre var de ute av går’n, gitt.
Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg ikke rundt, jeg våknet – på Reinholdts sofa. Alle klærne på under et ullpledd. Han sto over meg og rugget på min venstre skulder.
– Hei, Torjus… våken? Klokka er mange, drømte du? Du bare sovna, noen få trekk før du ville vært sjakk matt. Gadd ikke vekke deg, jeg hadde vunnet uansett, og jeg tenkte at du trengte litt søvn. Straks egg og bacon. Kom igjen ‘a, sola skinner som bare faen, sa Reinholdt og stilte seg opp ved vinduet. Han lo og sa:
– Hva faen, du gjetter aldri hva som står på utsiden her. En gammal Fiat, en sånn Uno. Husker du.. skikkelig drittbil fra 80-tallet. Trodde alle de der var blott et dårlig minne.
– Hva sa du, en Fiat Uno?
– Jeg sa det.
– Er den punktert?
– Ehhh.. ser jammen slik ut.
– Er den blå?
– Så blå som bare det…
– Kjenner du noen med sånn bil?
– Neeiii.. den eneste jeg vet om som har kjørt Fiat Uno, er Jonas Gahr Støre… når han ville snobbe nedover. Såvidt jeg husker ankom han en høytidelig tilstelning på Akershus festning i en sånn bil…ja, det er noen år siden nå. Denne her ligner, hans var også blå. Jajanei, nå er det frokost…for å si det sånn.
Jeg pleier ikke gå ut av døren med todagersskjegg, men jeg hadde ikke tid til å høvle.Jeg kompenserte med et stripet slips. Enkel windsor. Bilen startet. Jeg puttet en Doc’ halslinse i munnen. Jeg tråkket på gassen.
Det sto en blå Uno der. På skrått over på andre siden av veien… en svart BMW, slik som Reinholdt hadde sagt. Ingen mennesker å se. Jeg parkerte foran Fiaten og rygget helt inntil den. Fra baksetet plukket jeg frem et moderert balltre i hickory… avsaget, filt og pusset. Jeg er ikke så jævlig svær, ikke så sterk, men jeg er ganske bevegelig, og jeg vokste opp på Åssi’a. Dessuten liker jeg å gå med slirekniv i beltet. Jeg liker å slipe den, også… med brynestein fra Eidsborg. Begge Fiatens venstredekk var som smør å regne. Lyden av luft som vil ut minnet meg om den gangen jeg punkterte det ene bakdekket til rektoren på ungdomsskolen før jeg gikk hjem og ikke gjorde lekser. Rektor Arntzen. Jeg ble nesten grepet av søt nostalgi der jeg sto og så opp i vintermørket som jeg tror holdt over null grader. Den svarte BMWen bare sto der og gjorde ikke noe av seg.
Inngangsdøren til Reinholdts enebolig er ikke synlig fra veien. Man må opp en oppkjørsel, forbi en gavlvegg, og så til venstre. Jeg gikk ikke der. Jeg hoppet over mispelhekken, inn i hagen, forbi Reinholdts snøtyngede epletre. Jeg ringte fastnummeret hans. Han svarte:
– Hvor er du? Jeg så deg parkere.
– I hagen din. Jeg synes litt synd på epletreet ditt, henger med greinene… skal jeg fjerne litt snø? Den er tung.
– Drit i det. De står utenfor døren her, de ringer på. Jeg har ikke lukket opp, selvsagt. Det er Støre, det er jeg sikker på… og en høy, mørk fyr. Kraftig. Idrettstype. Ser ut som en dørvakt.
– En av greinene er brukket, men det ser ut til at det går bra. Epletrær varer uansett ikke evig… nåvel, hvordan er de kledd?
– Støre, jakke til midt på lårene. Den kraftige karen har hvit skjorte og lang frakk. Det er noe kjent med ham. Han ligner en mindre pen utgave av Al Gore, den gangen han var presidentkandidat.
Jeg børstet litt snø av skuldrene mine og tannpirket vekk noen entrecôterester. Jeg spyttet.
– Ok, Reinholdt, tenk… det er viktig. Du har sett den svære karen før. Hvem er han? Bruk huet? Han er ikke i noe livvakttjeneste, det er utelukket. Tenk på landsmøter og andre fyllefester. Forestill deg fyren i dress og med slips. Tenk vidt. Tenk deg ham sammen med damer…
Det ble stille. Lenge. Jeg trodde Reinholdt hadde lagt på. Jeg begynte å fryse på føttene og sparket i snøen. Jeg håpet å rekke Kveldnytt… kanskje no’ om Janne Jemtland i Brumundal. Jeg tente en Lucky, .
– Er du der?
– Jada, Reinholdt.
– Jeg vet hvem det er, det er helt utrolig – Tom Tvedt. President i Norges idrettsforbund. Han er ille ute om dagen.
– Hæææ… Tom Tvedt, han som ikke er så veldig ønsket i jobben sin…hva faen gjør han her sammen med Støre?
– Han er samboeren til Kjersti Stenseng. Dette er som en film av aller skraleste sort, jeg tror faen meg han opererer som muskelmann i kveld. Tror han opprinnelig er fra Stavanger-kanten et sted. Men pass deg for Støre, også. Han har en fortid som voldsmann, i unge år. De har ringt på mange ganger, de vet at jeg er her. Ser ikke ut til at de vil gå.
– Er utelyset på?
– Ja.
– Javel, bare slapp av, finn deg en stol og en boks øl, sa jeg og merket at jeg smilte.
Stavanger. Jeg har aldri greid å ta stavangermål alvorlig.Det er no’ narraktig over hele dialekten.. et talemål for klovner. Jeg kom også i tanker om ei Stavanger-tøyte jeg ble kjent med i unge år, som ga meg klamydia før hun dro hjem til juleferie uten snø. Fysj og pføyy. Jeg tok frem balltreet og baset gjennom snøen. Jeg tenkte på tenårene mine, da jeg hadde dilla på trylling og lærte litt om effekter, illusjoner, falskspill og: Overraskelesmoment. Sant å si regnet jeg med suksess.
Jeg listet meg frem til hjørnet. Jeg hørte dempede stemmer, hvorav en fra Stavanger, kanskje Randaberg. Jeg har øre for dialekter. Jeg hengte frakken på Reinholdts gressklipper, som burde vært satt under tak. Jeg smugtittet om hjørnet. De sto med ryggen til. Jeg strammet begge hendene rundt hickoryen og banket det knallhardt i hjørnet så det sang i villmarkspanelet. Et halvt sekund senere sto jeg foran dem… tre meter unna.
Fortsettelse følger.. hvis Reinholdt synes det er greit…
Telefonen ringte. Hvem faen? M, T eller kanskje E… ehhh – meget tvilsomt. B, F, HC, K, R eller U? Nix, det var Reinholdt:
– Faen i helvete…
– Burde du ikke pusse litt på muntligheten din, Reinholdt? Det finnes en bok om det, Muntlig kompetanse, heter den. Det er greit med banning, men litt innhold er også bra.
Han svarte ikke, det ble helt stille. Reinholdt var borte. Jeg la vekk telefonen og drakk litt mer av calvaen jeg hadde skjenket meg. Jeg tenkte ikke mer på min venn tegneren og fotografen. Det ringte igjen. Ukjent nummer. Vanligvis gidder jeg ikke besvare anonyme anrop, men jeg gjorde et unntak.
– Det er Reinholdt. Ringer fra en annen telefon. Den andre ramlet i dass, for å si det sånn..
– Du store Houdini… hvordan gikk det til?
– Du vet at jeg må pisse når jeg blir nervøs. Jeg pissa da jeg snakket med deg, og telefonen glapp ut av hånden…
– Ta den opp, demontér alt du kan, ta ut batteri og SIM-kort, skyll den i lunkent vann… legg den i komfyrovnen, svakeste varme med luka på gløtt…
– Ja, holder på.. vent litt ‘a…
Jeg kortet ventetiden med å klø meg i ræva.
– Det er gjort… faen, jeg vet ikke min arme råd.
– Ro deg ned.. hva står på?
– Ække til å tro… en svær, svart BMW – SUV-type… har kjørt forbi huset mitt flere ganger. Noen ganger stopper den og står stille en stund. Så kjører den, kommer tilbake…. jeg har sett den bilen før. Den har sifferne 15 i regnummeret. Jonas Gahr Støre har brukt den. Jeg er sikker.
– Du Reinholdt… hva har du puttet i deg nå. Du skulle jo redus….
– … faeeeen, der kommer den igjen.. den forpulte bilen. Sotete vinduer.. hællvete….
– Døhhh, ro deg ned nå. Er det noen homosykler der?
– Hæææ?
– Harley Davidson.
– Selvsagt ikke, det snør!
– Ja, det er sant. Dumme meg. Vel, da er det nok ikke Hells Angels.
– Tror du dette er morsomt, eller..
– Neida, jeg tror bare stemningsleiet ditt er….
-… vent litt. Satan… noen gikk ut av bilen og går bortover veien her, med mobiltelefon på øret .
– Kjersti Stenseng? Raymond Johansen? Gro Harlem Brundtland?
Jeg ventet ikke på svar. Jeg la på. Orker ikke høre på rusa tullebukker. Jeg vendte tilbake til calvaglasset mitt og rakk ikke løfte det mer enn tre ganger før det ringte igjen.
– Du Reinholdt!! Jeg prøver å drikke meg full her, men det går jo ikke når du forstyrrer helt tiden.
– Sorry, men jeg er redd. Jeg tror det er Raymond Johansen som sitter i bilen. Og rett før jeg ringte, kjørte en blå Fiat Uno forbi, fra 80-tallet. Hvor mange tror det finnes av den typen igjen på veiene?
– Ikke mange.
– Støre hadde en sånn Fiat, akkurat maken… blå..
Jeg lo så jeg måtte finne meg et sted å sette meg. Jeg valgte dassen.
– Der kommer den tilbake… Unoen. Vent litt.. den stopper. Faen, det er Støre og han ser grinete ut. Han smiler ikke. Det er Støre, jeg ser det på ganglaget og det røde skjerfet. Mørk jakke og en blå og hvit strikkegenser… setesdalsmønster eller no’… jeg har sett den før. Det er faen meg Støre, han ser opp mot huset her..
– Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge… sitter de i bilen, da?
– Slutt å kødd… det brygger opp til no’. Du må komme. Faen, jeg driter snart på meg… ta med deg den Winchester-hagla di, den du arvet av morfaren din… som bråker så fælt. Fort deg!
– Reinhold, jeg har drukket..
– Det har du sikkert, men det har ikke hindret deg før. Det er jo bare fem minutter… purken er aldri i området her. Vær så snill… pliiiiiiiiis.
Fortsettelse følger… hvis Reinholdt synes det er greit…
Telefonen ringte i går kveld. Henimot midnatt. Nesten ingen ringer til meg. Vanligvis er det noen som vil selge noe, eller det kan være en av døtrene mine som lurer på om jeg lever, eller spør om jeg ikke snart skal skjerpe meg litt – sånn generelt. Men på denne tiden av døgnet? Jeg så på displayet. Det lyste. Intet navn, ei heller noe nummer. Jeg løftet telefonen fra bordet og trykket der det står «motta anrop», eller noe sånt. Sant å si var jeg ganske trøtt, Jeg hadde pusset tenner og tisset, slukket lys og sånn. Men jeg løftet telefonen og sa:
Det skurret litt i telefonen noen sekunder. Så ble det helt stille… så stille at jeg nok ville hørt en bille bærsje på en bomullsdott.
– Har du en lenestol i nærheten? Det er mamma.
Jeg ble stående, midt på parkettgulvet. Kroppshårene reiste seg. Stemmebåndene mine stivnet. Jeg rev meg løs fra pletten jeg sto på og fant en lenestol, den eneste jeg har. Jeg sank nedi og holdt telefonen hardt mot høyre øre. Et raserianfall var underveis. Det kunne jeg kjenne, men plutselig stoppet det, som om noen hadde slått av en bryter og brutt en elektronstrøm. Det var stille. Jeg sa ingenting, bare lyttet, men det var bare stillhet… en slik man ikke tror finnes. Så var stemmen der, jeg kjente den igjen:
-Det er meg, gutten min… du hører riktig.
Jeg fulgte første innskytelse og trykket på det røde feltet som avslutter samtaler. Fånyttes. Telefonen virket ikke, eller jo… det gjorde den.
– Du trenger ikke bruke telefonen. Du kan holde en kaffekopp mot øret, eller en bukett liljer. Du trenger ikke det engang. Du kan gå omkring uten noe som helst og du vil høre meg, og jeg vil høre deg. Jeg har den gamle Nokiaen, vet du… connecting people.
Hun lo slik jeg husker og spurte om jeg satt godt. Jeg svarte ja og sa ikke mer. Jeg stirret i taket, dernest ut av vinduet og tenkte at jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Det var mørkt der ute. Jeg holdt telefonen inntil høyre øre.
– Ikke vær redd, kjære deg. Det er mammaen din. Jeg vil bare snakke med deg litt.
-Du er… ehhh…
– Ja, vennen min… jeg er der du tror jeg er. Ikke spør hvordan det er her, det er vanskelig å forklare… umulig, men jeg har det bra, veldig bra. Jeg er blant venner. Jeg kan si så mye at det er aldri er mørkt her.
– Du ble borte, mamma. Søndag. Januar. Jeg var på ski. Åtte år siden… i dag. Du bare fløy avsted.
– Jeg vet det, men det var ikke jeg … det vil si… jeg fløy ikke. Jeg satt i lenestolen min. Plutselig ble alt helt annerledes. Fjernsynsapparatet ble mindre og mindre, helt borte. Jeg kjente noe som løftet meg ut av stolen. Nei, ikke vinger, trengte ikke det. Det er litt komplisert det hele, men fjernsynet ble borte og alt annet også. Ja, jeg fløy av sted… på sett og vis. Det er riktig, det.
– Jeg savner deg, mamma. Ikke bare jeg…
– Det vet jeg, gutten min. Men det trenger du ikke. Husk at jeg er der… hele tiden.
– Men hvorfor… du…
– Hvorfor jeg ringer? Vel, jeg er mammaen din og synes vi trenger en prat. Jeg ville ringt før, men her er… hva skal jeg si… telenettet er ikke helt, vanskelig å forklare… ikke helt som hos dere.
– Det aner meg.
– Du fant det ikke.
– Fant hva?
– Du vet hva jeg mener. Du lette lenge. Jeg ble veldig glad da du ikke fant det. Lykkelig, som bare en mor kan være.
Jeg sank ytterligere ned i stolen og holdt telefonen hardt mot øret og tenkte at den mååå snart være tom for strøm. Ikke ladet på lenge, men den virket:
– Jeg vet hvordan du har hatt det i det siste. Jeg har grått, men blitt trøstet. Jeg vet hvordan du har det nå… og jeg er glad, men også lei meg. Ingen kjenner deg bedre enn jeg. Jeg er jo mammaen din, jeg oppdro deg, vet du. Du er en god gutt, men du har gjort ting som ikke er så bra. Du har ikke gjort slik som jeg lærte deg. Du har gjort noen ulykkelig, og da blir man ulykkelig selv… kjenner du ikke det? Du vet… kalde hjerter… ikke så behagelig. Du har glemt å være god, som jo er det viktigste av alt.
– Ehhh… jeg vet ikke om…
– … tøysekoppen min, selvsagt vet du. Jeg vet at du vet. Men jeg jeg burde ringt før… leeenge før. Men du vet… teleteknologien her er ikke … jeg har ikke noe rede på det, men… vel, lenge siden du leste Paulus?
– Korinterne?
– Det var retorisk, jeg vet det er lenge siden. Men noen ganger trenger man bare et puff, som den gangen jeg dyttet litt på deg første skoledag – uten at du merket det. Du ville jo ikke på skolen. Husker du? Fryktelig sjenert. Og du likte ikke lærerinnen – med svart innfatning rundt brilleglassene. Men jeg puffet litt, uten at du merket det. Da gikk det bra.
– Jeg er glad i deg, mamma.
– Det vet jeg… og jeg er glad i deg, men nå må jeg nesten avslutte. Det skal være en tilstelning her.
– Fest.. så sent?
Hun lo igjen, og jeg smilte. Jeg hørte en bil passere på utsiden.
– Det er ikke tid her, ingen timer og minutter… ingen sekunder. Ingen klokker. Man er… og noen ganger går man på fest. Artig. Mennene står i kø for å danse med meg, og noen ganger begynner de å slåss. De sier jeg er en engel og vakker som en junimorgen. Da må jeg le. Det er jo sånn menn er. Neida… bare tuller, jeg. Vi tuller endel her…
Jeg måtte le. Reiste meg opp fra stolen og glemte en liten stund at hun var der hun er:
– Du som har oversikt, mamma… tror du Støre noen gang blir statsminister i Norge og at Trump får en ny periode?
Hun lo igjen, som en fjellbekk midt i mai.
– Blås i de to. De er ikke viktige. Du vet hva som er viktig.
– Ringer du tilbake snart?
– Vet ikke, kanskje en gang… men jeg er jo hos deg.
– Tror du vi ses, mamma?
– Jeg tror det… håper. Tro og håp, vet du. Viktig.
