Telefonen ringte i sted. På displayet sto et navn som egentlig er Reinholdts. Jeg tok den og rakk ikke si noe før han:
– Faen, helvete er løs. Har du fått med deg nyheten om de 15 fylkeslederne i Arbeiderpartiet som har rablet sammen et opprop, en protest mot lekkasjer som rammer ledelsen i partiet, især Kjersti Stenseng og Anniken Huitfeldt?
– Ja, jeg registrerer at de protesterer mot lekkasjer fra anonyme personer, men de er selv anonyme – med unntak av Cecilie Myrseth. Jeg har ihvertall ikke sett noen liste over de fjorten andre. Jeg ler meg ihjæl. Når skal folk i det partiet begynne å opptre som seg selv? Vet du forresten noe om Myrseth? Nice. Har Giske prøvd seg?
– Nå må du gi deg, jeg tør ikke mer. Det brenner under tøflene mine. Noen har lest bloggen din, for å si det sånn. Noen har sikkert snakket sammen, også… slik man gjør i Arbeiderpartiet.
– Slapp av, Reinholdt. Jeg kommer til å holde tett. Din identitet er trygg hos meg.
– Men du aner ingenting. Partisekretær Stenseng er ei mektig reim. Hun skjeller ut Støre når det passer henne, og hun er oppvokst i Nord-Fron… ikke den mest siviliserte plassen i Norge. Vi snakker Oppland og dårlig hjemmebrent i hvert hus og uthus… og du vet hvordan den slags drikk sliter på hjernemassen. Hun er ikke helt… ja, jeg er redd… for knærne mine.
– Så så, Arbeiderpartiet er kanskje ingen søndagsskole, men de driver vel ikke med vold, eller gjør de? Haakon Lie er forresten død. Har du hørt noe fra Stenseng?
– Nei.
– Da kan du sikkert ta det med ro.
– Tror du torpedoene i Hells Angels ringer før de banker på døra?
– Kanskje ikke, men hvordan er Stenseng på fest, forresten. Hun har kjæreste, men det er jo ingen hindring i Arbeiderpartiet. Hun har en god tone med Giske, skjønner jeg. Har de to… ja, du vet…
– Ingen kommentar.
– Reinholdt, du vet hva ingen kommentar vanligvis betyr?
Det finnes lite, kanskje ingen bildedokumentasjon om Trond Giskes fremtreden blant kvinner i Arbeiderpartiet og AUF. Derfor må vi nøye oss med denne tegningen: Nybarbert Giske prøver å bli kjent med en dame på et landsmøte i Arbeiderpartiet for noen år siden. Tegneren vil være anonym, men han var på pletten og tegnet i full fart.
Tegneren er AP-medlem og har i mange år virket som en slags hoffotograf på Arbeiderpartiets arrangementer. Men utpå kvelden er det alltid fotoforbud, men ingen har tenkt så mye på at han – la oss kalle ham Reinholdt – er en glitrende tegner, og han fører blyanten i en helvetes fart. Jeg kjenner ham godt og har bedt ham vennligst oppgi sin anonymitet, kan det være så nøye? Er det ikke på tide snart at noen i Arbeiderpartiet avstår fra feighet og sier det som det er?
– Stå frem!!!! Ærru gææærn, det skulle tatt seg ut, og du aner ikke hva som foregår på slike partitilstelninger. Du skulle bare visst. På samme landsmøte tegningen her er fra, var Støre og… ja, Gro Harlem Brundt…
– … du mener ikke at Støre og Gro Har….. .
– … jo, eller… hun hadde… hva skal jeg si… kan nesten ikke si det. Jeg kom uforvarende på dem, jeg lette etter ei bøtte og vaskesaker. Du skjønner… Alette Trøtteufsstøga hadde kastet opp på dansegulvet og litt på Eskil Pedersen… hun var ikke helt frisk… nåvel, jeg åpnet bøttekottet og der var… Støre og… vel, han er litt av en friskus, for å si det sånn. Det var jo Gro som hentet inn Støre til politikken, i 1989… såvidt jeg husker. Han var veskebæreren hennes.
– Hva gjorde de?
– Hvis du lover å ikke skrive det, eller si det til en levende sjel.
– Kors på halsen, ti kniver i hjertet og mor og far i døden, sa jeg og fikk en historie så ellevill at jeg måtte holde meg fast i en nytent sigarett. Min venn tegneren er en ærlig og etterrettelig mann. Jeg ble stum og fikk ikke frem annet enn:
– Saft suse!
– Det kan du si… apropos saft. Visste du at noen AUF-kvinner like å tappe litt sånn saft fra seg selv … ja, du vet sikkert hva jeg mener … og smøre øverst på vinglassene til de eldre og mektige partigutta. Det er fort gjort, de er svært rutinerte og gjør det veldig fort. Det er lett å komme til kilden, det er jo tradisjon i AP at kvinner ikke har så mye annet en seg selv under festkjolen, for å si det sånn…
– Du kødder??
– Nix, gammelt AUF-triks. Tradisjon. AUF har en lang historie. Det startet allerede i 1903. I 1927 fusjonerte Venstrekommunistisk ungdomsfylking og Norges sosialistiske ungdomsforbund til Arbeidernes ungdomsfylking. Siden har det vært fest, for å si det sånn. Kilder jeg ikke kan røpe hevder at AUF-nestleder Rakel Seweriin lanserte safttrikset på slutten av 30-tallet. AUF-jentene var jo litt av noen flokser, og tradisjoner står sterkt i Arbeiderpartiet.
– Var det også tradisjon blant AUF-pikene å la seg penetrere av Jens Christian Hauge? Han var jo litt av jentefut.
– Pikenes Jens forsynte seg grovt. Under krigen var han Milorg-leder og sendte kone og barn til Valdres. Mens de levde seterlivet, hygget Hauge seg i en fin leilighet i Oslo, sammen med sin elskerinne Mathilde.
– Si meg, har du inntrykk av at Anniken Huitfeldt og Giske har, ja du vet…
– Man er henvist til gjetninger, jeg har ikke observert dem i situasjoner som… vel, de har alltid hatt god kjemi. Det er ulike oppfatninger i partiet om de har…
-… pult?
– Det sa du. Jeg sa det ikke, sa Reinholdt og fortalte med dempet stemme en historie som involverte flere kjente AP-politikere på samme hotellrom og som ikke hadde så mye klær på seg natten etter et landsmøte mot slutten av 70-tallet .
– Var Reiulf Steen med?
– Ikke som jeg vet, kanskje han var for full.
– Hva med Jens Stoltenberg? Jeg har hørt rykter, noe om kona til bestekompisen hans.
– Jens er gift.
– Fanatisk?
Reinholdt lo den hese og raspende latteren sin og sa noe jeg ikke kan skrive, men som involverer noe jeg selv aldri har gjort.
– Hva med Raymond Johansen? Jeg nekter å tro at han kan ha forsynt seg av kvinnenettverket i Arbeiderpartiet. Han er jo så skikkelig og blir veldig alvorlig og skuffet når han hører om partifeller som tafser på hverandre og gjør slike ting som stundom fører til barnefødsler, eller selvbestemt abort.
– Vel, hva skal jeg si. Han var jo rørlegger i unge år… og har man først lært å koble rør, glemmer man det ikke. Jeg sier ikke mer.
– Men det derre safttrikset du nevnte, det virket vel ikke nevneverdig på Martin Tranmæl?
– Seff ikke, han drakk ikke vin. Han var avholds og dessuten skinkerytter.
– Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Tranmæl var stadig vekk på tur i Nordmarka og overnattet på hytta til Gerhardsen. Werna Gerhardsen var aldri med, ække det riktig? Hun var forresten ganske betatt av kommunistene i Moskva, og mange mener hun sto i med KGB-spionen Jevgenij Beljakov.
– Joa, det er riktig.. men altså… det var varme sommerkvelder og politiske diskusjoner rundt bålet utenfor hytta til Gerhardsen. Ingen faghistoriker har dokumentert at det ikke tid om annen oppsto litt sosialistinternasjonalhomoerotisk atmosfære i skinnet fra flammene. Dette var i de glade 20-årene. Tranmæl var 18 år eldre enn Gerhardsen, Lie var enda yngre, nærmest for lammekjøtt å regne. Litt underlig at en noenogførtiåring gadd henge med småkidsa – med mindre…
– Du mener ikke at Tranmæl tok seg til rette og, ja… du vet..
– Du har virkelig grisete fantasi, jeg har aldri tenkt i slike baner, sa Reinholdt og lo høyere enn han pleier.
– Var det etter en av disse hytteturene Haakon Lie uttalte at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole?
– Det kan tenkes. Ingen har kunnet dokumentere noe annet. Men han Haakon var ikke så veldig homo av seg, og han gikk alltid i rutete tømmerhoggerskjorter. Under krigen var han i USA og forelsket seg i ei tøyte han fant, kanskje på en støvete gate i nærheten av et bordell i Texas . Han må ha glemt at han hadde kone og to tenåringsdøtre i Norge.
– Men Reinholdt, dette med Giske. Hva er det med ham? Er det slik at han egentlig ikke har drag på damer og er blitt avvist hele tiden, og at disse varslerne er et lite utvalg huppetitter uten humor, eller er det sånn at han har feid en hel haug AP/AUF-damer som er fornøyde og ikke ser noen grunn til å klage, og at man må knuse noen egg for å lage omelett?
– Ikke si dette til noen, men jeg er en nær venn av Giske, og jeg kan ikke gi deg mer enn jeg har gjort. Du vet… det er fraksjoner i Arbeiderpartiet, og jeg tilhører den fløyen som til enhver tid er toneangivende, for å si det sånn… slik som de fleste.
– Har jeg forstått det riktig om jeg hevder at Arbeiderpartiet er en slags tumleplass for overkåtinger og slurpe våte damer, og at politikken rett som det er kommer litt i skyggen? Valgkampen 2017 var jo ikke helt prima.
– Vel, du sa det. Jeg sa det ikke.
– Hadia Tajik er forholdsvis nyskilt, og noen mener Støre er en kjekk mann, selv om han ser ut som en 70-åring. Tror du det er noe mellom dem? Kjemien virker god.
– Njææ… vet ikke, men i Arbeiderpartiet kan du ikke utelukke noe. Men jeg tror du kan se bort fra muligheten for at Støre noen gang blir statsminister. Han ha’kke det som trengs. Ikke bare jeg som mener det.
– Reinholdt, før du smyger avsted… finnes der én person i Arbeiderpartiets historie som man med noenlunde sikkerhet kan si ikke glemte hvem hun/han var gift, eller kjæreste med?
Av VG fremgår at Anniken Huitfeldt først nå skjønner at det som var hersketeknikk nå er å anse som seksuell trakassering. Hun sier også at hun har “sett yngre kvinner forelske seg i eldre menn og gitt mennene beskjed om å ligge unna”. Jeg tolker henne dithen at “mennene” er andre menn, herunder også kanskje yngre menn uten særlig makt. Vel, kvinner liker makt, det vet vi. Alle vet også at mange kvinner ikke går av veien for å innlate seg med menn dobbelt så gamle som dem selv og vel så det.
Huitfeldt sier videre at opptil flere kvinner har ringt henne og sagt at “jeg var jo veldig forelsket i ham, men jeg skjønner nå, at siden han var mye eldre – så var det maktmisbruk.” Hvor ble det av forelskelsene? Var det slik at de gamle mennene dro hjem til konene sine etter partiarrangementene og etterlot AUF-pikene med hjertenssmerte? Hva skal man si? Aner ikke, men man kan jo le ørlite grann..
I Nettavisen fremgår påstander om hva Trond Giske skal ha drevet med i Arbeiderpartiet de senere år, og det er ikke mye å bli imponert av – om man kan få uttrykke seg slik. Her er CVen:
2008: 18 år gammel AUF-jente ble med Giske for å hente øl. Han forsøkte å kysse henne og ta henne på ryggen. Hun låste seg inne på en dass. Året etter prøvde Giske seg litt igjen. Han var visst litt full, men det gikk i dass igjen. Giske bestrider detaljer i pikens historie. 2014: Moden kvinne i 30-årene ble med Giske hjem. De pratet og drakk .Han ville kline litt og kanskje litt mer. Han ble avvist. Han gikk og la seg. Hun la et pledd over ham og gikk. 2013: Moden kvinne i 30-årene tok drosje med Giske, etter et partiarrangement. I bilen tok han på låret hennes Så dro de på pub, og hun satt på fanget hans. Han strøk henne over ryggen og rumpa. Deretter dro de hvert til sitt. 2017: Moden kvinne i 40-årene tar med seg Giske opp på sitt hotellrom etter nachspiel til sen morgen. Han skulle hente noen papirer. Hun ville dusje. Giske spurte om å få bli med og begynte å kle av seg. Hun sa nei. Giske gikk. 2012: Kvinne hevder at Giske skal ha holdt henne og kysset henne. 2012: Kvinne sier hun møtte Giske i en korridor, og at han ville kysse henne. Han ble avvist. Han ga seg.
Av dette kan avledes at Trond Giske har oppført seg som en full 18-åring på Øyafestivalen. Jeg skjønner ikke hva Hadia Tajik er sjokkert over. Noen har sagt at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, men jeg veit ikke, jeg…
Ikke mottatt forslag til fortsettelsen på historien om Hilda M. Ikke ett. Overraskende. Jeg trodde en og annen ville bruke fantasien litt og forestille seg en, eller flere fortsettelser. Noen stikkord, et og annet hint. Nix. Nada. Så hva gjør man? Da lar vi Hilda M være og skriver noe annet. Hva med Aasmund Olavsson Vinje? Spranget fra Hilda M til A. O. Vinje er drøyt… veldig drøyt. Hvorfor Vinje? Han har vært død i snart 150 år… og hvem leser Ferdaminni fraa Sumaren 1860 i dag? Ikke mange, ikke Hilda M… ikke jeg heller. Så hvorfor?
Den opplagte grunnen er at han ble født i 6. april 1818 og at det blir tredagers 200-årsfest til våren.
Festen skal være i Vinje, der han ble født… lengst nord og lengst vest i det området som i 1919 skiftet navn fra Bratsberg Amt til Telemark, en modernisert sammenstilling av norrøne Þila og mǫrk, der sistnevnte betyr mark, eller skog og førstnevnte benevner folkegruppen “teler” som etter sigende var ganske røffe av seg og kastet seg inn i kampen mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Harald vant, men det betød ikke at telene lot seg legge i rør. Telebøndene tok sterk avstand fra alle tilløp til kristningsforsøk. De neket å betale skatt, og de dreit i alle som ville lage ugreie og hvis ikke det nyttet, tok de bare frem slirekniven og skar opp buker og kuttet struper. Telebøndene var simpelthen klin gærne og ansett som de mest voldelige i landet. Ingen kødda med telene.
Dette vet jeg, fordi jeg har har røtter i kommunen rett sør for Vinje. Der har jeg en liten plett arvet fra min mor som var så “ømelig gild og ven” at det er vanskelig å tro at hun stammer fra disse gæærne telebondemenn som hadde kuer ved navn Klamrihønn, og hesten heiter Harkar og garden “Riadiviadionstantiadiodiodisjumsjumsjum” og som ikke gikk av veien for å skjære omkringrekende skattefuter opp i strimler, fôre grisen Ringtryn og grave ned restene bak “fjosi”.
At vera Døl, skrev Vinje. Jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gå med kniv hengende fra beltet, men det er ikke lett å være døl i byen. Derfor må jeg bare dra til Vest-Telemark tid om annen, til plassen jeg kaller Bakenfor bortenfor. Der slår jeg meg litt løs og kjører rett som det er traktor i fylla og fyrer av begge løpene i hagla etter den satans hakkespetten som liker å lage hull i låven min, og hver sommer blir jeg nesten litt betatt av sauene omkring som sender meg skjelmske blikk; telesøyene er litt av noen tøyter – det er noe alle vet – men et sted går grensen, føler jeg.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort igjen. Dette skal jo handle om Aasmund Olavsson Vinje. Vel, han var en pokker til kar. Han var ikke som Ibsen, som satt stille bak sitt snobbete skrivebord i Arbins gate og skrev drita kjedelige historier om frustrerte fruer som ville gå fra mannen sin, eller hoppe i fossen, eller om helt ellevilt sinnssyke familieforhold og stakkars Hedvig, fjortisen som til slutt kryper opp på loftet og med farens pistol skyter seg selv til døde med kaniner og en skadeskutt villand som vitner.
Nope, Vinje drev ikke med slikt lirumlarum. Han reiste omkring og skrev det han så. Han var reporter, skrev landsmål og var blant annet Drammens Tidendes Christiania-reporter og ble mer lest enn Bjørnson. I 1958 etablerte han sin egen blekke, ukebladet Dølen – der han skrev akkurat det han ville – på landsmål. Han satte ny standard for journalistikk. Han hadde juridisk embedseksamen og førte noen saker, men det var skribent og dikter han var. Hvem skrev “Blåmanm blåmann…” og “Ved Rondane”. Det gjorde Vinje. Hvem ga navnet til det fjellområdet som i dag heter Jotunheimen, hvorved Eidsbugarden, der Vinje var den første til å bygge hytte og der Vinjerock arrangeres årlig (Det er saa viktig aa kosa seg!). A. O. Vinje var en døl, men egentlig var han det ikke. Det grodde ikke mose og sopp mellom tærne hans – næret av stinkende, ukegammel tåfis. Han er en bauta og står som en påle i norsk diktning og journalistikk.
Vinje giftet seg sent, i 1869 – med Rosa Constance Sophie Kjeldseth. Vinje var 51 år, men hadde krutt nedentil. 12. april 1870 døde Rosa Constance etter å ha født sønnen Olav. Vinje tok det tungt. Han var syk og ble ikke bedre av død kone. Han ble innlagt på Rikshospitalet, men ville ut og til fjells. Han dro 26 .juli, kom til Gran på Hadeland to dager senere og fikk husly hos sin venn og pastor Anton Christian Bang. Morgenen 30. juli ble han funnet død. Kreft i magen, som kanskje hadde utviklet seg tregere var det ikke for Rosa Constances død. Anyway… 11 år tidligere hadde han skrevet:
Det fyrste du hever at gjera Mann, det er at døy, naar ikkje lenger du elska kann den fagre møy
Nesten ikke en sjel som likte mitt forrige innlegg, om Jonas Gahr Støre og hans nestleder som ikke er nestleder lenger. Men jeg kan ikke unnlate å si at Støre burde ta frakken og gå. Alle vet at han ikke duger som statsminister, men han ække brukandes som partileder heller. Han burde forresten tatt sin underordnede Tajik litt i ørene. For hun har ører. Det har jeg sett. Vel, vi driter i Støre, Giske, Tajik og resten av gjengen og taster noe annet:
Dette er en sann fortelling, eller begynnelsen på en. Den foregår på en liten kystplett noen mil fra der jeg bor. Jeg vet ikke om jeg vil skrive hele fortellingen. Ække sikkert den er så interessant, sant å si er jeg i tvil… men jeg liker å skrive om saker og ting. En begynnelse, men vet ikke om jeg fortsetter. Det kommer an på om dere få – som leser det jeg skriver – vil ha mer. Hvis dere vil det, kan jeg forsøke. Imidlertid vil jeg ikke ugjerne ha tips om hvordan denne historien kan, bør eller skal utvikle seg. Ikke sikkert at det blir mer enn dette. Det avgjør dere. Historien foregår i romjulen… da man spiser brente mandler, spiller brettspill og ikke tror på julenissen. Altså: Kom med forslag om hvordan dette utvikler og innvikler seg og kanskje tilsist avvikles. Hvis forslagene er gode, vil jeg vurdere å fortsette. Hvis ikke, drar jeg til Amsterdam og leier meg en sykkel uten gir.
Vifte på en vedovn. Jeg hadde aldri sett en slik før. Viftebladene snurret rundt og dyttet varmluft. Jeg løftet på den, snudde den. To ledninger og noe greier og jeg forsto at den plukker varmeenergi fra vedbrenning og gjør den om til kinetisk energi, helt i tråd med det jeg lærte på reallinjen i gymnasdagene. Gennnialt. Jeg var fascinert. Jeg hørte noe skrammel og en stemme som nynnet litt… ute fra kjøkkenet. Egg og bacon. Jeg så meg omkring i stuen. Bohemsk. Rotete uten å være rotete. Sofa dekket av et teppe. Grønne ryggputer. Mørkt tregulv med hakk og spor av liv. Hvite roser i en vase. Jeg var ikledd kun en blå boxer og en hvit T-skjorte, og jeg tenkte at det er best å få på seg fillene. Datteren i huset kunne dukke opp hvilket sekund som helst, kjæresten hennes også… som kvelden før lignet Christopher Walken da han lo. Vi hadde spilt et slags kortspill, og han lo høyt og ofte og lignet altså en ung utgave av Walken. Ved hans side satt kjæresten, datteren i huset… la oss kalle henne E. Søt. Kul. Hun røkte Lucky Strike. Ved min side satt hun som var grunnen til at jeg var der, Hilda M. La oss kalle henne det. Barføtt. Hun var ikledd en løstsittende bukse og en svart topp. Oppsatt hår, tykt. Grått, med kjøpt farge på vei vekk. Vakker, simpelthen. Hun dyttet føttene sine oppi fanget mitt, og jeg skvatt litt. De lignet på en prikk min ekskones, og min yngste datters. Rart. Underlig å ta i. Jeg gjorde det, og det føltes bra. Solide. Sånne man kan gå mange mil med – kanskje. Jeg tok på meg noen klær og satte mat på bordet. Hun svinset omkring og snakket og spurte om jeg ville ha kaffe. Det ville jeg, Hun var minst to centimeter høyere enn jeg. Det er ikke så rart; jeg er ikke så veldig høy. Hun ga meg to tallerkener, og jeg husket at E og Walken hadde planer om en SPA-dag denne dagen, mange mil unna. De var ute av huset forlengst. Vi var alene, og det var egg og bacon og sånn. Jeg satte frem to glass. Vi spiste og snakket om små ting og enda mindre greier, og jeg prøvde å forstå hvorfor hun ville ha meg her. Jeg sluttet å tenke på det; jeg var sulten og spiste så mye bacon jeg kunne uten å virke grådig. Problemet med bacon er at uansett hvor mye det er av det, så er det ikke nok. Bacon blir bare borte, sånn er det. Og da må man spise andre saker. Jeg høvlet av noen skiver Jarlsberg-ost. Hun snakket om en venninne hun hadde, Monika. Som hadde flyttet hit fra Sverige og flyttet tilbake, men de hadde kontakt. Hun snakket om sin eksmann. Jeg kan ha hørt feil, men var det Dan Snorre… ække sikker… og en tidligere samboer som jeg tror hun kalte Gard, eller no’ … og en mann som hadde invitert henne til date på en parkeringsplass og hadde serveringsklar te tilberedt på primus. Jeg spiste brødskive med syltetøy og var imponert av mannen med primus, men jeg hørte altså ikke så godt etter. Jeg var mer opptatt av form enn innhold – hvordan hun sa ting. Og mine egne tanker. Jeg tenkte at hun er faen så pen. For vakker for meg. Jeg drakk av en dobbel espresso hun hadde tilvirket på en kaffemaskin hun syntes var altfor dyr, men bare måtte ha – og jeg var glad for det. Hun snakket det meste av tiden og avsluttet de fleste av ytringene med “jeiveitkkejei”, hvilket jeg ikke hadde no’ imot. Tvert om. Jeg håpet hele tiden at hun skulle si det en gang til, og det gjorde hun. Og enda en gang til. Enda en gang til. Hun anvendte rett som det var halve setninger, som passer så uendelig godt en stille 5. juledag. Jeg liker det. Selv mumler jeg en god del, og har ikke så god diksjon at det gjør no’. Det passet ikke så verst inn. Hun spiste. Lo ofte. Ansiktet hennes endret seg hele tiden. Det var noe med det under nesen. Når hun smilte, lignet hun Jamie Curtis. Når hun smilte litt mindre og kanskje enda litt mindre og hadde munnen halvåpen, lignet hun datteren til Michael Palin… men jeg vet jo ikke om Michael Palin har en datter, og jeg gidder ikke guuugle det… Hun reiste seg og gikk mot vedovnen. Jeg drakk en slurk hjemmelaget eplesaft. Hun plukket frem en vedskie. Bjørk. Viftebladene dreiet rundt…
I morra er det ekstraordinært sentralstyremøte i Arbeiderpartiet. Krisemøte i lukket rom. Dagsorden: Hva skal vi gjøre med Tafsekongen, eller nestleder Trond Giske, som noen kaller ham. Utkasting? Suspensjon, slik at partileder Jonas Gahr Støre får anledning til å ettergå anklagene mot ham … historiene om hvilke damer han skal ha lagt labbene sine på? Hvor og når og på hvilke kroppsdeler? Beholder han stillingen? Eller kanskje avgjørelsen ikke tas før i slutten av denne måneden, etter landsstyremøtet.
Illustrasjon: Thomas Knarvik
21. desember var Giske på Dagsrevyen. I møtet med journalist Nina Owing oppførte han seg som ei bikkje nettopp tatt på fersk gjerning etter å bærsjet på et persisk teppe. Dagen etter sykmeldte han seg. Aner ikke hvordan julen har vært for Giske, jeg. Ha’kke for å vane å tenke tanker om rikspolitikere og deres julefeiringer, men jeg har gjort det denne gangen. Hvordan har du det, Trond? Jeg tenker på ham. Jeg har tenkt på ham mange ganger denne julen. Blitt liksom på fornavn med ham, selv om jeg aldri har sett mannen live, som det heter. Såvidt jeg vet har han en samboer. Hvordan har samtalene dem imellom artet seg. Anstrengt? Avklart? Støtte å få? Sexnekt? Man gjør seg slike tanker … det er ensomt å stå i gapestokk. Mannen virker venneløs. Ikke engang Kjetil Rollnes (alias Jens Pikenes) ytrer formildende omstendigheter av nevneverdig art. Mannen som skal styre prosessen mot Giske er sjefen hans, Jonas Gahr Støre. Alle vet at den karen er uten ryggrad, og det må betraktes som et Guds under at han greier holde seg opprett mens han snakker og samtidig dreier hodet frem og tilbake, slik han har lært av sin tidligere boss, Jens Stoltenberg.
I karikaturstriden av 2006 gjorde Gahr Støre alt han kunne for å pliiiiiise gææærne muslimer både hist og her i verden. Han tok sterk avstand fra Magazinets trykking av 12 Muhammed-karikaturer og vendte ryggen til redaktør Vebjørn Selbekk, som gjorde jobben sin – brukte ytringsfriheten. Gahr Støre fikk det travelt med å fortelle alle muslimske ledere både i Norge og utenlands at Magazinet var en helt marginal publikasjon som var helt alene om denslags virksomhet, til tross for at han måtte vite at tegningene tidligere var trykket i tre store norske aviser. Hertil grunn til å tro at Gahr Støre løy så det luktet svidd omkring ham, og han var altså mer enn villig til å se bort fra Grunnlovens paragraf 100 og samtidig stikke en dolk i ryggen på en norsk redaktør.
Gahr Støre er mannen som i september 2010 stoppet Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland på en gate i New York og advarte mot utdeling av fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Kunne bli mye så mye hurlumhei og baluba, både økonomisk og politisk. Ikke til å spøke med, kommunistpartiet i Kina. Og hva med eksporten av laks? Gahr Støre var utenriksminister i Stoltenberg II-regjeringen på det tidspunktet, og Jagland syntes henvendelsen var såpass underlig at han nevnte den for sine komitémedlemmer. En stund etter prisutdelingen: Gahr Støre, Stoltenberg og Espen Barth Eide begynner å snakke sammen om hva man kan gjøre for blidgjøre kineserne, som er skikkelig forbanna på hele Norge. Gahr Støre og Barth Eide utarbeider et hemmelig dokument tiltenkt kineserne hvori det fremgår at det var: 1) Galt å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. 2) Norge vil i fremtiden motarbeide fredsprisutdelinger til kinesiske opposisjonelle. Ikke bare demonstrerer Gahr Støre og Barth Eide feighet i ypperste verdensklasse, de ignorerer også Nobelkomiteens uavhengighet. Stoltenberg avviste dokumentet, og Gahr Støre og Barth Eide ble litt ulykkelige da noen lekket om de tos skriverier til Dagens Næringsliv.
I 2015 ble Jonas Gahr Støre tildelt PR-byrået Geelmuyden Kieses årlige “Årets tåkeprat”-pris. Han var soleklar vinner, etter å ha vært nominert siden 2013. I fjor tapte han valget så det suste, kanskje fordi mange forsto at man ikke kan ha en tåkefyrste av en statsminister uten ryggrad. Nåvel, det er uansett litt artig å tenke på at det er denne mannen som skal rydde opp i damehistoriene til nestleder Giske og skape ro og fordragelighet i Arbeiderpartiet, heri inkludert Hadia Tajiks hode. I morra vil Gahr Støre montere sine mest alvorlige ansiktsuttrykk, og munnen hans kommer til å være en strek. Han vil nok se ut som en statsmann. Men det er han ikke. Ikke faen…
Døtre er tungnemme. Kloke ord går inn det ene øret, ut det andre … ofte ganske friksjonsløst. Man må være tålmodig. Som noenlunde ansvarlig far må man være på pletten og gi råd og vink så lenge man har pust og puls. Om jeg kan være litt retrospektiv:
Min datter M og jeg samtalte om slikt og sånt og ikke så mye mer, men så tok samtalen en annen retning og hun kom til å si “vi nordmenn”. Kan ikke si annet enn at jeg skvatt så høyt i stolen at jeg sølte ut mesteparten av calvaen jeg hadde i kjøkkenglasset mitt. – Er du fra vettet, jenta mi … det der må du aldri si. – Hæææ … – Kjære vake vene, “vi” nordmenn” … du hører vel at det blir helt gæærnt. Du gjør to feil, vennen min. Du bruker termen “vi”, og det kan oppleves svært krenkende for de andre, altså “de” … og “nordmenn” … saft suse … du kunne like godt skrevet RASIST i panna di med Max Factors aller rødeste leppestift. – Men jeg er jo norsk. – Det der må du aldri si så noen hører det, og “etnisk norsk” er enda verre. Med lav stemme kan du si at du er født av foreldre født i Norge. Og det norske flagget du har på anorakken din må du bare rive av. Om å gjøre å være politisk korrekt, skjønner du. Du har mye å lære, jenta mi. Hvordan tror du det skal gå med integrering av mer eller mindre pigmenterte mennesker fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS hvis alle reker omkring og snakker som deg? – Mener du mørkhudede fra ikkevestlige, fremmedkulturelle land? – Splitte mine bramseil på langs og på tvers og vel så det. Du må være forsiktig med farger, det krever høyeste grad av årvåkenhet. Best å avstå fra fargepaletter. Det kan skape inntrykk av mørkhudede mennesker som annerledes, og du må for all del ikke si “ikkevestlig”. Du slette tid. Du må ikke si fremmedkulturell, ei heller fjernkulturell. Dette er begreper som skaper avstand og indikerer at det er store forskjeller mellom “oss” og “dem”. – Men der er jo forskjeller, eksempelvis nordlendinger og sørlendinger … tyskere og franskmenn. – Det kan du si, og det er bare artig … men du må aldri antyde ulikheter mellom etterkommere av mennesker født i Norge og mennesker født av mennesker med opprinnelse i andre land, med mindre det er tale om personer med opprinnelse i Australia, New Zealand, Europa innenfor EU/EØS og Nord-Amerika – da er det greit. – Du mener Vesten? – Mellom oss, ja … men det ordet må du ikke bruke. Det kan virke støtende på de som har opprinnelse i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand og Europa utenom EU/EØS. – Hva med sånne ekstreme muslimer som truer med å avlive de som ikke tror på Muhammed og er lyse i huden fordi de er barn av foreldre som kom til verden ved at et menneske født i Norge utførte samhandlinger med et annet menneske født i Norge som vi vet tid om annen medfører barnefødsel? – Best å ikke snakke om Muhammed, og du må aldri nevne muslimer som truer med å drepe oss … ehh, jeg mener de som er født av mødre som er født av ikke så veldig pigmenterte kvinner i Norge som ikke tror no’ særlig på Allah og sånn. – Hvorfor ikke? – Således stigmatiserer du muslimer, og alle vil tro at du er muslimhater, islamofob, rasist og fordreid av nazisme, eller no’. – Jamen jeg bare …. hva med norske verdier? – Du må aldri si “norske verdier”, det kan oppfattes som om norske verdier er annerledes, eller i verste fall bedre enn andres – og det kan virke ekskluderende og diskriminerende og svært krenkende. – Men er det ikke diskriminerende å behandle voksne mennesker med latterlig stor forsiktighet? Som å pludre med og dikke med babyer. Litt uverdig? – Utvilsomt, men det viktigste er å være uklanderlig politisk korrekt. – Man skal altså unnlate å kalle en spade en spade? – Jeg fraråder deg å si spade, men hvis du absolutt må, kan du si “jern-karbonlegert redskap tilvirket i ulike størrelser og fasonger med tanke på forskjelligartede graveprosjekter. – Javel, pappa…
“Gullmedaljen i sædtømming i små gutter går til profeten Muhammed“.
Gud vet hva Muhammed kunne finne på når han følte seg noenlunde usett, men nei … dette ækkeno’ jeg har funnet på. Det er en mulig vinnerhånd i brettspillet Politisk ukorrekt, som egentlig ikke er et brettspill, men et kortspill – med bruksanvisning påtrykket advarselen Spilles på eget ansvar og anbefalt aldersgrense 16 år. Reglene er enkle, hensikten er å fullføre setninger, eller plugge ord inn i setninger det står prikk-prikk-prikk. I hver runde er en av spillerne dommer, som skal avgjøre hvilken av de andre spillerne som har den politisk mest ukorrekte setningen.
Noen dager før jul leste jeg et sted at Gunnhild Folgerø (45) fra Stavanger-området – mor til to jenter – ble sjokkert da hun åpnet spillet i et familieselskap. Da setningen “å sykle naken gjennom barnehagen med Nugatti på tissen” ble lagt på bordet, gikk hun i svart. Hun ble overhåndtagende grinete, tok affære og det ble mye spetakkel og baluba. Folgerø er nok moralist, og det er helt greit. Verre er det at Tanum og ARK øyeblikkelig adlød den sinte damen og trakk spillet tilbake. Det ække bare LOL, det er litt lættis, også … for å være litt 2012.
Jeg er veldig gla’ i ytringsfrihet. Den er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, og jeg bruker den gjerne. Hvis jeg skulle dø av noe annet enn hjerteatakk forårsaket av tung og dirty sex, kunne jeg tenke meg å dø i forsvar av ytringsfriheten. Dessuten liker jeg å banne, og tidvis hygger jeg meg med å uttale grisete ord og uttrykk med knivskarp diksjon. Jeg ringte øyeblikkelig nærmeste Nordli-bokhandel, påtraff en ung dame og ba henne vennligst holde av et spill til meg. Hun svarte blidt ja, og således gikk det til at jeg fikk mer enn én julegave.
Etter pinnekjøtt og karamellpudding gikk vi i gang. De som var med: Mine døtre M og T- og sistnevntes kjæreste … fra landet som i perioden 1939-45 førte en ganske uvøren utenrikspolitikk, som bevirket ganske utrivelige tilstander her til lands og drap på seks millioner jøder og et ukjent antall sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede og alle andre som ikke passet så godt inn i Det tredje riket. L hadde pen skjorte på.
De tre er 73 år tilsammen, hvilket betyr at det er en stund siden mine døtre var underlagt deres mors og mitt regime, som blant annet gikk ut på at “her i huset banner vi ikke”, men vi sa aldri noe om hagen og gaten utenfor. Nåvel, de snakker propert norsk, og jeg meldte dem inn i Riksmålsforbundet da de gikk i barneskolen.
Vel vel, nok snikksnakk og lirumlarum. Vi skjenket litt akevitt og annen sterk drikk. Vi delte ut kort. Jeg var litt spent på hvordan disse absurd søte døtrene mine ville reagere på kortkombinasjoner som kunne komme opp. Spillet er basert på dommerens smak. Hva er morsomst av “Jeg blir kåt av fittepromping“, eller “Jeg blir kåt av pappas sure ballesvette.“? Faen ikke godt å si, men T – som er så stræit at jeg noen ganger lurer på om jeg virkelig er pappaen hennes – holdt på å dævve av latter … hvilket bestyrket min tro på at jeg likevel er faren hennes.
L som ennå ikke er så stiv i norsk, fikk litt oversettelseshjelp tid om annen, og det gjorde spillet enda morsommere; det er ikke ugøy å å høre en pen og pyntelig datter saklig forklare og oversette for sin kjæreste inni granskauen grisete ord og uttrykk til engelsk.
Spillet gikk sin gang, og man blir jo litt oppløftet av en setning som “Den beste julegaven til mor er å bli kalt for hore av julenissen“. Men er den morsommere enn “Barne-TV viser nå en blowjob for å gi barn et mer realistisk syn på verden.”? Det er en smakssak, dommeren avgjør. For å unngå korrupte tilstander, må dommeren lukke gluggene når de andre deltagerne legger på kortene sine, ellers kan man eksempelvis risikere at T faller for fristelsen til å gi sin kjæreste L en og annen fordel … og sånn kan man for faen ikke i det mest forpulte svartgrønnslimete helvete ha det.
Såvidt jeg erindrer slengte M denne på bordet: “Kong Harald elsker å slikke Knut Arild Hareide i rektum.” Vi var alle enige om at det var en verdig vinner. Så drakk vi litt mer øl og akevitt og spiste litt mer karamellpudding … og lo litt … og litt til…
Jeg husker ikke hvem som vant, men det var ikke jeg. Tror det var en av jentene. Det lover godt for fremtiden … og jeg håper de gjør seg kjent med Norges Grunnlovs paragraf 100. Jeg håper også de kjenner Paulus’ første brev til korinterne, hvori “Tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten.” I tillegg er det bra med litt humor…
– Det var retorisk. Vi har alltid brukt spyd, du er vokst opp med det. Det husker du, vel. Mammaen din ville ha stjerne, men da satte jeg hælen i parketten her … det er merke etter den ennå, et eller annet sted. Hun fikk som oftest viljen sin, men akkurat der var jeg litt steil.
– Skal vi ikke droppe flaggremsene i år?
– Jeg tror du er gal, vennen min. Vet du ikke at disse flaggene nesten er antikke … min mormor, oldemoren din, pyntet treet med disse. Se her, sa jeg og viste henne Haakon sju i midten av flaggene – med krone over.
– Og se her, kronprins Harald, som er konge nå. Som du vet ble han født i 1937, året etter kjøpte oldemoren din disse. Se her, prinsessesøstrene hans – Astrid og Ragnhild.
– Pappa, det er 2017. Flagg på juletreet er ikke helt passende. Du er den eneste jeg vet som har flagg på treet. Det kan oppfattes nasjonalistisk, vet du … litt nazi, om du skjønner.
– Vel, la meg si det slik … da nazistene herjet omkring her til lands – de kom i et antall av cirka 350 000 uten pass og visum, men med maskinpistoler – var H7 det fremste symbolet på motstand. Kongen og kronprinsen måtte flykte fra landet, likeledes kronprinsesse Märtha og kidsa.
– Ok, men disse kurvene og lenkene søster og jeg lagde på barneskolen, skal vi bare kaste dem på peisen? De er fillete og jævlig stygge.
– Hva sa du!
– Ikke så veldig pene.
– Vel, jeg liker dem. Hver generasjon må sette sitt preg på treet.
– Jeg har kjøpt noen kuler, vent litt.
Jeg ventet, pyntet litt – til hun var tilbake med en liten pakke.
– Fine, ikke sant … hvor skal vi feste dem?
– Ikke så verst, men vi må vente litt. Mye skal på. Vi ser det an.
– Nei, pappa … ikke englehår!
– Hva tror du farfaren din hadde sagt om vi droppet det?
– Han har vært død i ti år.
– Oldemoren din ble født i 1895, disse to kulene hengte hun på treet fra 1931 – ved de tider da farmoren din ble født- helt til hun sluttet å pynte tre en gang på 80-tallet, sa jeg og viste frem to slitte og falmede små kuler, sølvblanke med blå og røde striper.
Etter en en drøy halvtime plugget hun støpselet i veggen. Vi ble stående en stund og bare se.på. Vi var tause. Hun hadde glemt kulene hun hadde kjøpt. Jeg minnet henne ikke på det.
– Det er pent, sa hun.
– Ja, sa jeg.
Hun hentet gløgg til oss. Hun tygget rosiner og mandler og betraktet treet.
– Du pappa, det treet er brillefint, hvor kjøpte du det? Det virker så ferskt, nyhugget. Juletrær er jo hugget i september eller no’. .
– Skal du ikke ha mer akevitt, og en berlinerkrans?
– Pappa, jeg stilte et spørsmål. Hvor har du fått treet fra?
– Det er ikke alt en datter trenger vite. Hvis jeg sier det, må jeg drepe deg etterpå – og det bør vi unngå. Det er jo jul.
– Ja, det er sant. Det ville ikke vært så hyggelig. Hadde ødelagt stemningen litt. God jul, pappa.
Synd å si at jeg ikke har savnet en dame. For noen uker siden grep jeg meg selv i å beføle langrennskiene mine. En annen dag var jeg på konsert og fikk ereksjon ved synet av en cello. Hva gjør man da? Jo, man skaffer seg en dame man kan tafse ellevillt på og hygge seg med. Men det er lettere sagt enn gjort, som mange sier. Ingen dame vil ha meg. Sant å si forstår jeg det. Hvis jeg var kvinne, hadde jeg ikke villet ha meg.
Så hva gjør man? Jeg tenkte lenge, analyserte og saksbehandlet grundig i et par sekunder. Alle vet at muslimer får ha konene sine i fred, enten kona vil, eller ei. Muslimske menn er svineheldige sånn sett. Jeg fikk en henimot en gennnial idé: Jeg blir muslim!
Jeg gikk til verket med liv og lyst. Først ba jeg til Allah om sterk skjeggvekst. Jeg ba som bare faen og fremsa “Allahu Akhbar” mange ganger daglig. Jeg ble bønnhørt og merket at skjeggtettheten økte, og det grodde i trynet som hestehov i veikanter omkring 17. mai.
Jeg var oppglødd av denne suksess. Jeg skaffet meg klær som vaskeekte muslimer tasser omkring i. Jeg har symaskin og tilvirket i full fart en posebukse av et gammelt dynetrekk. Den sitter ikke akkurat som et skudd, akkurat slik den skal. Jeg fant en gammel dressjakke på loftet til faren min, som brukte den sist på 60-tallet en gang. Gamle, svarte og utgåtte sko … de kjøpte jeg på Fretex. 40 kroner og 50 øre.
Jag rappet brunkrem av mine to vantro døtre. Til alt svinehell er jeg bestykket med brune øyne. Men jeg trengte no’ å ha på huet. Et frekt, rutet skjerf surret omkring knollen, slik som Ubaydullah Hussein … eller en litt mer dempet kufi, som krekaren vår bruker. Jeg fant noen gamle filler i kjelleren og sydde sammen en mørkebrun kufi.
Selvsagt er det radikalt for en statskirkeprotestant å konvertere til islam. Men jeg hadde ikke mange motforestillinger; Norge er det reneste Shangri-La for muslimske menn. Man kan ytre seg om hva man vil, uten konsekvenser, og det er bare å banke kjerring og unger, og litt kjønnslemlesting i ny og ne er greit. Hvis noen protesterer, er det bare å parere med termene fascist, nazist, rasist, islamofob, muslimhater, nasjonalist … eller Allah vet hva. Da blir det stille, og det er bra.
Mullah Krekar har innrettet seg fint. Han er et geni hva gjelder kamuflasje. Han opererer med to identiteter. La oss ta oss tid til å sitere ham:
“Det finnes to mullah Krekar. Den første, som er meg, som er ansvarlig overfor sin gud, og den andre mullah Krekar som PST forholder seg til, som er et resultat av islamofobi.”
Identitetskjøret til Krekar er så storartet at jeg også holder meg med to identiteter. Torjus Dølo, som jeg bruker når jeg har med døtrene mine å gjøre og når jeg vil drikke meg drita full med gamle kompiser og tafse på serveringsdamer … og Salih Nuuh, som bare er ansvarlig for Allah.
Det er litt slitsomt å være muslim, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kneler på mitt nomadeteppe fra Kirgistan og fremsier noen tilfeldige ord fra Koranen i retning der jeg tror Mekka er. Det er ganske søvndyssende å be, en gang våknet jeg med hodet vendt mot Kongsberg og omegn. Det er ikke bra, men Muhammed – fred være med ham – tilgir alt, og Allah gjør det sikkert også.
Tid om annen flanerer jeg omkring som Salih Nuuh. Jeg prøver å unngå trosfeller, især eldre, hardkokte muslimske menn med masse skjegg og veldig stygge klær. Ække så stiv i islam, når det kommer til stykket. Redd for få bli avslørt? Seffeleff. Jeg pleier late som jeg har det jævlig travelt. Jeg mumler litt og sier “salaam aleikum”. Jeg mumler litt til og ytrer “Allahu Akhbar” og går skyndsomt min vei. Funker alltid.
Disse bestrebelsene har kastet av seg. Jeg er en av muselgutta og går tidvis på møter i Islamsk råd og svinger innom en og annen fredagsbønn … nei, nå skriver jeg meg helt bort, det skjer stadig vekk, skjønner ikke hva som går av meg … vel vel, vi får komme til poenget:
Jeg har fått meg dame! Hun heter Fatima og er litt over halvparten så gammel som den yngste datteren min. Det er helt innafor. Muhammed giftet seg med sin Aisha, da hun var sju år. Han hadde samleie med henne da hun var ni, ti år gammel. Min Fatima – og da mener jeg min! – er direkteimportert fra Pakistan. Litt barnslig … liker å leke gjemmeleken, men hun er riktig en lekkerbisken. Hun har aldri hørt om hæsjtægmetoo, og bare jeg vet hvordan hun ser ut under burkaen, eller hva det heter. Hun bruker niqab, også. Jeg holder henne stort sett innendørs og hun liker seg der. Jeg har kastet alle bøkene mine og sagt opp abonnementet på Aftenposten. Vi trenger ikke slikt. Hun har det bra, og jeg trives som bare faen – kunne ikke hatt det bedre. Jeg trenger ikke bekymre meg for utroskap og skilsmisse og sånn. Hun vet at hun vil bli steinet, slik skikken er blant muslimer.
Her forleden ville Fatima på butikken og handle noe krydder jeg aldri har hørt om. Jeg måtte bare le og viste henne saltsyreflasken jeg oppbevarer på veldig synlig plass i leiligheten. Hun har sluttet å bable om norskkurs. Det er også slik fatt at jeg er litt glad i vold … ja, gla’vold, så å si … og det er jo høykompatibelt med islam, for å si det mildt … voldtekt, også. Det er fett å være muslim. Jævlig fett. Allahu Akbar!!!!!
