Støre var raskest til å snu seg. Jeg kjente igjen strekmunnen hans og alle rynkene hvori det trolig samler seg mye støv hvis han tar for lange middagshviler. Han virket forvirret, slik han har gjort en stund. Han så sliten ut. Han stirret på meg og registrerte en mann med hvit skjorte, grønn cardigan, slips tilvirket i utsøkt silke, blankpussede marsjstøvler og med et balltre i klypene. Jeg tøffet opp stemmen, det vil si… la den litt ned:
– Hvem i gloheite helvete er dere, og hva gjør dere her?
Tvedt hadde også snudd seg. Han sto oppstilt med armene i sersjantstilling.
– Vi ser etter han som bor her, sa Støre og nevnte Reinholdts virkelige navn.
Jeg senket balltreet noen millimeter og knipset sigarettsneipen i en ikke ulekker parabelbane. Tvedt fulgte gloa med øynene og virket hypnotisert.
– Si meg, har ikke jeg sett dere før? På TV. Er det ikke Jonas Gahr Støre, og du… sa jeg og pekte på mannen med nedsunken underleppe:
– … er idrettspresident Tvedt. Er du her for å starte et nytt idrettslag? Vi har nok av dem her i by’n, trenger ikke flere… eller er du her fordi du deler dobbeltdyne med partisekretæren i partiet som kompisen din her prøver å lede. Vel, artig å hilse på dere, men det begynner å bli sent… dere må nesten stikke avsted, gutter…
Tvedt var stum, men Støre er vant til å bable:
– Hør her, vi er her for å samtale med (kjære leser, her må jeg nesten bare skrive pip-pip-pip, for å holde Reinholdts virkelige navn utenfor offentlighet), han er en partifelle og det gjelder et sakskompleks av aller største viktighet der han er, om ikke helt sentral… men han er altså gjenstand for drøftelser innad i partiet som gjelder pågående vurderinger av flyt av informasjon og opplysninger ut i offentligheten, som vi anser ikke er i overensstemmelse med virkeligheten slik vi oppfatter den… hverken i nåtid, eller fortid….
Jeg lot ham bable videre mens jeg holdt øye med Tvedt, som virket litt utilpass. Så ut som om han lenget hjem til Kjersti.
– … og vi har grunn til å tro at pip-pip-pip har bidratt til offentliggjøring av materiale som er til skade for både enkeltpersoners og partiets omdømme…
Tom Tvedt slappet av i hvilestilling, jeg senket ikke balltreet no’ særlig, men jeg hadde gitt opp å følge med på Støres monolog, jeg fikk bare med meg bruddstykker og enkeltord: “Prosess og håndtering”, “jobber tett med dette”, “våre verdier og vårt regelverk”, “det er min oppfatning”, “slik som situasjonen er nå”, “lekkasjer”, “kort sikt”, “lang sikt”…..
Jeg synes jeg måtte stanse ham og spurte:
– Hvem har lært deg å snakke sånn, Gro Harlem Brundtland? Hør her, min gode mann… du er på bortebane nå, og jeg orker ikke så mye lirumlarum så sent på kvelden. Får jævlig vondt i huet av det, serru. Dessuten er du kjent for å ljuge så det renner av deg, til og med på direktesendt TV ved et par anledninger. Husker du da du ble tatt i løgn av Pål T. Jørgensen… du nektet for å ha snakket med lederen i terrororganisasjonen Hamas. Pinlig, var det ikke… det er en youtube-hit. Blir aldri borte, den.
Jeg så at pulsåren på den ene siden av Støres skrukkete hals transportere en tiltagende strøm av røde blodlegemer. Han virket både forfjamset og gretten. Jeg besluttet å drive på:
– Her i området liker vi ikke løgnere. Vi liker ikke folk uten ryggrad, som vil innskrenke ytringsfriheten, som ville inngå en hemmelig og ikke helt statsautorisert avtale med verdens største kommunistland, med tanke på fortsatt laksesalg og gode politisk tone, og kanskje du så for deg en fremtidig ambassadørstilling i Beijing, etter statsministerperiode her til lands, men du blir ikke statsminister i Norge, kan du skjønne… du greide jo ikke engang å mobilisere den sikreste av alle stemmer, din kones… du burde sørget for at hun husket legitimasjon på valgdagen… og når det er sagt, begynner det som nevnt å bli sen kveld, og jeg har ikke tid til å stå her og pludre med dere. Min venn her har bedt meg om å fjerne dere, og nå tror jeg det er best dere drar deres vei.
Tom Tvedt hadde rettet seg opp og virket litt ilter.
– Og du Tvedt… burde ikke du vært et annet sted og sett på utgiftspostene i forbundet ditt. Reiseregninger og sånn, vet du. Du dreit deg forresten ut da du ble intervjuet på Dagsrevyen for drøyt et år tilbake. Det var vondt å se på. Jeg leder skigruppa i et lokalt og fattig idrettslag her i området. Ungene der selger lodd. Hvem tror du betaler for skismurningen deres… det gjør foreldrene deres… noen av de små plyndrer sparegrisen sin… og de er alle enige om at du bør ta kvelden snøggast råd… helt i tråd med meningsmålingen VG presenterte her om dagen. Skjønner ikke at du har tid til å stå her og henge. Tenk om VG får vite om det… idrettspresident på dagtid, Støres bodyguard på kveldstid. Nydelig liten oppslagssak.
Det ikke så veldig vakre ansiktet til Tvedt ble ikke penere, men som ventet holdt han labbene i ro.
– Og du, sa jeg til mannen med skjerf… – jeg har hørt rykter om at du driver med sånn BDSM. Jeg ante ikke en dritt om hva det er, men jeg måtte flire da jeg fikk det forklart. Lar du kona di svinge pisken mens du ligger fastbundet på en benk med stjerten i været, hvori innstukket mellom slappe rumpeballer en middelstor squash som på pikant vis kiler prostataen din og løfter deg til uante høyder? Eller er det omvendt, sprader du omkring kliss naken med lærmaske og…
– Du… nå får du faen meg..
– Så så, bare kødda, men dette er privat eiendom. Guttterrr, jeg må be dere gå. Jeg representerer huseieren her, og jeg er av ham bemyndiget til å opprettholde ro og orden på denne eiendommen… dere vet, eiendomsrett. Hvis dere ikke går på kort sikt, vil jeg på mellomlang sikt bruke dette balltreet slik at dere på lang sikt ikke riktig vil huske hva som traff dere. Jeg har litt voldserfaring, for å si det sånn… så sent som i fjor sommer måtte jeg slå ihjæl ei fillebikkje med denne, den gikk ned på første slag. Vel, jeg teller til tre.
Før jeg kom til tre var de ute av går’n, gitt.
Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg ikke rundt, jeg våknet – på Reinholdts sofa. Alle klærne på under et ullpledd. Han sto over meg og rugget på min venstre skulder.
– Hei, Torjus… våken? Klokka er mange, drømte du? Du bare sovna, noen få trekk før du ville vært sjakk matt. Gadd ikke vekke deg, jeg hadde vunnet uansett, og jeg tenkte at du trengte litt søvn. Straks egg og bacon. Kom igjen ‘a, sola skinner som bare faen, sa Reinholdt og stilte seg opp ved vinduet. Han lo og sa:
– Hva faen, du gjetter aldri hva som står på utsiden her. En gammal Fiat, en sånn Uno. Husker du.. skikkelig drittbil fra 80-tallet. Trodde alle de der var blott et dårlig minne.
– Hva sa du, en Fiat Uno?
– Jeg sa det.
– Er den punktert?
– Ehhh.. ser jammen slik ut.
– Er den blå?
– Så blå som bare det…
– Kjenner du noen med sånn bil?
– Neeiii.. den eneste jeg vet om som har kjørt Fiat Uno, er Jonas Gahr Støre… når han ville snobbe nedover. Såvidt jeg husker ankom han en høytidelig tilstelning på Akershus festning i en sånn bil…ja, det er noen år siden nå. Denne her ligner, hans var også blå. Jajanei, nå er det frokost…for å si det sånn.