Ganske ofte går jeg på ski. Lampene i lysløypene i byen der jeg bor, slukker 23.00. En kveld for noen år tilbake glemte jeg tiden. Plutselig ble det mørkt. Jeg har alltid ment at hodelykt i lysløyper er for SFO-barn, men ikke da. Inni granskauen mørkt. Jeg stoppet og så ikke spor fremfor meg. Jeg ventet. Etter et halvt minutt, kanskje litt lenger, hadde øyeoptikken justert seg til nye luminanser, eller hva det heter. Jeg så hånd for meg, og litt av sporet. Skyer drev foran månen – tynne som blondegardiner. Vestover. Jeg begynte å bevege meg. Ikke diagonalgang. Ikke staking. Jeg gikk. I slikt mørke er det lett å komme i tanker om døden… det store mørket, eller lyset, eller tomheten, eller det uendelige intet, eller noe annet…
Jeg liker å gå på ski om kvelden. Liker det veldig godt. Men om jeg ramler overende. Hjerteattakk. Død. I sporet. Snø i håret. Blåswix under skiene. Vel, det er verre måter å ryke på. Så hva?
Det vanlige. Begravelse. Ikke så mange i kapellet, men noen. Noen tar seg av det som er igjen. Faste installasjoner og løsøre. En gammel bil, en enda eldre motorsykkel, gamle møbler, støvete bøker… sånne ting. Det går nok fint. Litt sorg, noen minner. Men det går greit. Livet er jo sånn, det ender alltid med døden. Vi vet jo det. Man blir borte. De nærmeste rydder og ordner, finner gamle gjenstander, blar i fotoalbum. Man finner kanskje saker og ting man ikke hadde ventet – kanskje i en laptop. Uansett: Vi lyser fred over avdødes minne. Vi snakker pent om den som er borte. Kan vi ikke det, kan vi gjøre noe annet.
Jeg er på facebook. Har noen bilder der og noen innlegg, som sier litt om meg, men på langt nær alt. Jeg legger ikke ut livet mitt der, men allikevel. Jeg er der… på facebook. Det er ingenting der jeg ikke kan stå for, men jeg håper ikke jeg faller og dør i lysløypa. Jeg håper ikke jeg dør til sommeren heller… mens jeg sitter bak et ratt og kjører vestover, eller i en fluktstol og drikker pastis. Men om det skulle skje: Slett facebook-kontoen min. Trenger ikke gjøre det med en gang, det forstår jeg. Det er ikke det første man tenker på. Man har jo annet å gjøre. En uke er greit, kanskje også to… men ikke så mye mer.
Jeg har 199 venner på facebook, to av dem er døde. Begge er født på omtrent samme tid som jeg. Den ene har vært død drøyt et år, den andre snart to og et halvt. Begge er oppført med telefonnummer og andre kontaktopplysninger. En av dem er singel. Den andre er i full jobb og har nesten 2000 venner. Fine bilder. En livsglad videosnutt. Fine karer. Staute. De virker så levende…
Jeg søkte på et annet navn på facebook. Personen har vært i nyhetene den siste tiden. Er på facebook, men ikke her. Jeg krysset ut. Jeg tenkte at jeg har to, tre venner – hvis jeg ljuger litt. På facebook har jeg 199. Jeg besluttet å gjøre det jeg har tenkt på en stund, men ikke gjort. Jeg tastet litt. Nå har jeg 197. Hvil i fred, gutter.
.