Jeg pleier ikke gå ut av døren med todagersskjegg, men jeg hadde ikke tid til å høvle.Jeg kompenserte med et stripet slips. Enkel windsor. Bilen startet. Jeg puttet en Doc’ halslinse i munnen. Jeg tråkket på gassen.
Det sto en blå Uno der. På skrått over på andre siden av veien… en svart BMW, slik som Reinholdt hadde sagt. Ingen mennesker å se. Jeg parkerte foran Fiaten og rygget helt inntil den. Fra baksetet plukket jeg frem et moderert balltre i hickory… avsaget, filt og pusset. Jeg er ikke så jævlig svær, ikke så sterk, men jeg er ganske bevegelig, og jeg vokste opp på Åssi’a. Dessuten liker jeg å gå med slirekniv i beltet. Jeg liker å slipe den, også… med brynestein fra Eidsborg. Begge Fiatens venstredekk var som smør å regne. Lyden av luft som vil ut minnet meg om den gangen jeg punkterte det ene bakdekket til rektoren på ungdomsskolen før jeg gikk hjem og ikke gjorde lekser. Rektor Arntzen. Jeg ble nesten grepet av søt nostalgi der jeg sto og så opp i vintermørket som jeg tror holdt over null grader. Den svarte BMWen bare sto der og gjorde ikke noe av seg.
Inngangsdøren til Reinholdts enebolig er ikke synlig fra veien. Man må opp en oppkjørsel, forbi en gavlvegg, og så til venstre. Jeg gikk ikke der. Jeg hoppet over mispelhekken, inn i hagen, forbi Reinholdts snøtyngede epletre. Jeg ringte fastnummeret hans. Han svarte:
– Hvor er du? Jeg så deg parkere.
– I hagen din. Jeg synes litt synd på epletreet ditt, henger med greinene… skal jeg fjerne litt snø? Den er tung.
– Drit i det. De står utenfor døren her, de ringer på. Jeg har ikke lukket opp, selvsagt. Det er Støre, det er jeg sikker på… og en høy, mørk fyr. Kraftig. Idrettstype. Ser ut som en dørvakt.
– En av greinene er brukket, men det ser ut til at det går bra. Epletrær varer uansett ikke evig… nåvel, hvordan er de kledd?
– Støre, jakke til midt på lårene. Den kraftige karen har hvit skjorte og lang frakk. Det er noe kjent med ham. Han ligner en mindre pen utgave av Al Gore, den gangen han var presidentkandidat.
Jeg børstet litt snø av skuldrene mine og tannpirket vekk noen entrecôterester. Jeg spyttet.
– Ok, Reinholdt, tenk… det er viktig. Du har sett den svære karen før. Hvem er han? Bruk huet? Han er ikke i noe livvakttjeneste, det er utelukket. Tenk på landsmøter og andre fyllefester. Forestill deg fyren i dress og med slips. Tenk vidt. Tenk deg ham sammen med damer…
Det ble stille. Lenge. Jeg trodde Reinholdt hadde lagt på. Jeg begynte å fryse på føttene og sparket i snøen. Jeg håpet å rekke Kveldnytt… kanskje no’ om Janne Jemtland i Brumundal. Jeg tente en Lucky, .
– Er du der?
– Jada, Reinholdt.
– Jeg vet hvem det er, det er helt utrolig – Tom Tvedt. President i Norges idrettsforbund. Han er ille ute om dagen.
– Hæææ… Tom Tvedt, han som ikke er så veldig ønsket i jobben sin…hva faen gjør han her sammen med Støre?
– Han er samboeren til Kjersti Stenseng. Dette er som en film av aller skraleste sort, jeg tror faen meg han opererer som muskelmann i kveld. Tror han opprinnelig er fra Stavanger-kanten et sted. Men pass deg for Støre, også. Han har en fortid som voldsmann, i unge år. De har ringt på mange ganger, de vet at jeg er her. Ser ikke ut til at de vil gå.
– Er utelyset på?
– Ja.
– Javel, bare slapp av, finn deg en stol og en boks øl, sa jeg og merket at jeg smilte.
Stavanger. Jeg har aldri greid å ta stavangermål alvorlig.Det er no’ narraktig over hele dialekten.. et talemål for klovner. Jeg kom også i tanker om ei Stavanger-tøyte jeg ble kjent med i unge år, som ga meg klamydia før hun dro hjem til juleferie uten snø. Fysj og pføyy. Jeg tok frem balltreet og baset gjennom snøen. Jeg tenkte på tenårene mine, da jeg hadde dilla på trylling og lærte litt om effekter, illusjoner, falskspill og: Overraskelesmoment. Sant å si regnet jeg med suksess.
Jeg listet meg frem til hjørnet. Jeg hørte dempede stemmer, hvorav en fra Stavanger, kanskje Randaberg. Jeg har øre for dialekter. Jeg hengte frakken på Reinholdts gressklipper, som burde vært satt under tak. Jeg smugtittet om hjørnet. De sto med ryggen til. Jeg strammet begge hendene rundt hickoryen og banket det knallhardt i hjørnet så det sang i villmarkspanelet. Et halvt sekund senere sto jeg foran dem… tre meter unna.
Fortsettelse følger.. hvis Reinholdt synes det er greit…
–
