Ikke så ofte jeg er i sentrum av byen der jeg bor. Når jeg er der, sitter jeg på det samme etablissementet hver gang og drikker øl. Her om dagen satt jeg der og drakk pils. Jeg delte et lite, rundt bord med min venn Ralf. Noen av dere lesere kjenner ham såvidt fra tidligere. Han heter jo ikke Ralf, men vi sier det. Ralf virket litt nedfor. Det gjør han alltid, men denne kvelden var han uvanlig innesluttet, må jeg si. Jeg spurte hva som var galt, og han svarte ikke no’ særlig, bare gryntet.
– Ralf, jeg er kompisen din. Med meg kan du snakke om alt, unntatt hva du gjør med kona di når hun ikke har klær på seg.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si… jeg har vel en situasjon, som man sier.
– En situasjon.. og den er?
– Nokså delikat.
– La meg gjette, du har kverket noen og trenger bistand til å grave et hull, du kan regne med meg. Eller du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand? Eller er du plutselig blitt homo og blir hard nedentil hver fredag når Fredrik Skavlan er på TV?
Ralf gryntet igjen.
– Nei, da gir jeg opp.
– Har ikke snakket med andre enn Øydis om det. Espen, sønnen vår, har fått seg kjæreste.
– Er ikke det bra, da… grattis!
– Hun er araber.
– Ehhh… ja, ække det greit? Arabisk prinsesse… tusen og noen netter, eller var det én natt…
– De var hos oss på julaften og førstedag. Det var litt rart, må jeg si. Synes egentlig ikke det var så hyggelig.
– Hun ville ikke spise svineribba di… det er ikke rart. Hun er kanskje muslim.
-Ja…
Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere.
– Muslim, det er er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra?
– Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Hverken Øydis eller jeg er no’ flinke til… ja, man er redd for å si noe som kan krenke, om du skjønner..
– Nei, det gjør jeg ikke.
– Neialtså, hun kommer fra USA et sted, men jeg spurte om opprinnelsesland, og da ble de begge to veldig tause.
– Ups… opprinnelsesland, ikke bra. Det er som å si at vedkommende ikke hører til her.
– Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis.
– Liste?
Jeg kommer til det, men det virket som om hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså… han også. Men han sa til meg senere at foreldrene tok med seg ungene og utvandret fra Nord-Afrika, husker ikke hvilket land, bosatte seg i USA… og nå studerer hun i Norge. Det er nesten alt jeg vet. Jeg turde ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om.
– Kanskje hun er sånn salafist, de er jo de aller verste.
-Jeg har begynt å lese litt om islam. Lånt noen bøker på biblioteket. Jeg er vettskremt.
– Bruker hun hijab?
– Jess, og jeg tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt i stua og drakk kaffe og spiste småkaker. Jeg satte ikke frem akevitt. Øydis satt ved siden av meg og skrev på et ark og sa det var handleliste for 3. juledag. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun papiret til meg og spurte om hun hadde fått med seg alt. Det var ikke handleliste. Det var en liste over ord og uttrykk ikke egnet til integrering i samtale der og da. Overskriften var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik at de ikke kunne se ordene på lista.
– Listig dame, Øydis … det har hun alltid vært.
– I know, hun kunne jobbet i PST. Vel, der sto en masse ord og uttrykk, deriblant opprinnelsesland..
– Og?
– Terror, islamist, islam, fremmedfrykt, hijab, niqab, burka, Muhammed, IS, karikatur, flaggbrenning, fanatisme, verre enn nazisme, halalslakting, nordmenn, etnisitet, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, halshugging, tvangsekteskap, sør og nord for Sahara, AIDS, norsk kultur, jungel, ytringsfrihet, Fridtjof Nansen, mullah Krekar, sharia, bombe, Israel, kulturforskjeller, Paris, kvinnediskriminering, langrenn…
– Langrenn???
– Ja, det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier, ikke så bra.
– Gudbedre..
– Og alle ord med “svart” i.
. Som svartedauden, svart humor og svarte faen?
– Jeg la merke til anorakken til Espen. Før var det et norsk flagg på den. Nå er det borte.
– Hva heter damen?
– Vet ikke… hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret, vanskelig. Hun kaller seg Barbara.
– Hehehehe… det er jo nesten røverspråk for araber…
– Tror ikke hun har tenkt så langt… vel vel, vi satt altså der og snakket nesten ikke om noe. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været, men snøen er jo hvit… sånt kan lett misoppfattes. Øydis, som er i verdenseliten i både sittende og stående small talk, var ganske taus. Espen sa heller ikke så mye… og Barbara snakket dårlig engelsk med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor…. og hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang.
– Er hun pen?
– Kan’ke si det, og ganske fyldig… eller bælfeit for å være helt presis. Forsynte seg grovt av søtsakene. Jeg synes det er rart. Espen er jo en kjekk kar.
– Absolutt.
– Det ble litt rar stemning da Lise kom til førstedagsfrokost – uten bacon. Du kjenner henne. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat og kler seg deretter, puppene på snei og korte skjørt og røff i kjeften. Det ble litt av et kulturkræsj. Hun hadde lært en ny dans og viste oss den – veldig bra. Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst så fort. Det lå tjukt utenpå. Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hu er jo no’ for seg selv. Jeg er fan.
– Me too.
– Øydis og jeg var slitne, men svært glade da de dro. Endelig kunne jeg spise en banan… er glad i det, vet du. Da spurte Lise hva slags helvetes uvær av en muslimhurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle vi si?
– Hva om det blir barn?
– Orker ikke tenke på det.
– Kan bli pene barn. Mulatter.
– Du kan ikke si det ordet. Det står på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og diskriminerende.
– Vel, hva kan du gjøre?
– ingenting, men jeg skulle gjerne hatt mentalundersøkt sønnen min.
– Det tror jeg nesten jeg vil fraråde, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt…
– Hva gjør jeg, da?
– På kort sikt?
– Ja.
– Bestiller mer øl…
