Telefonen ringte i går kveld. Henimot midnatt.  Nesten ingen ringer til meg. Vanligvis er det noen som vil selge noe, eller det kan være en av døtrene mine som lurer på om jeg lever, eller spør om jeg ikke snart skal skjerpe meg litt – sånn generelt. Men på denne tiden av døgnet? Jeg så på displayet. Det lyste. Intet navn, ei heller noe nummer. Jeg løftet telefonen fra bordet og trykket der det står «motta anrop», eller noe sånt. Sant å si var jeg ganske trøtt, Jeg hadde pusset tenner og tisset, slukket lys og sånn. Men jeg løftet telefonen og sa:

-Ja, det er Torjus.

Det skurret litt i telefonen noen sekunder. Så ble det helt stille… så stille at jeg nok ville hørt en bille bærsje på en bomullsdott.

– Har du en lenestol i nærheten? Det er mamma.

Jeg ble stående, midt på parkettgulvet. Kroppshårene reiste seg. Stemmebåndene mine stivnet. Jeg rev meg løs fra pletten jeg sto på og fant en lenestol, den eneste jeg har. Jeg sank nedi og holdt telefonen hardt mot høyre øre. Et raserianfall var underveis. Det kunne jeg kjenne, men plutselig stoppet det, som om noen hadde slått av en bryter og brutt en elektronstrøm. Det var stille. Jeg sa ingenting, bare lyttet, men det var bare stillhet… en slik man ikke tror finnes. Så var stemmen der, jeg kjente den igjen:

-Det er meg, gutten min… du hører riktig.

Jeg fulgte første innskytelse og trykket på det røde feltet som avslutter samtaler. Fånyttes. Telefonen virket ikke, eller jo… det gjorde den.

– Du trenger ikke bruke telefonen. Du kan holde en kaffekopp mot øret, eller en bukett liljer. Du  trenger ikke det engang. Du kan gå omkring uten noe som helst og du vil høre meg, og jeg vil høre deg. Jeg har den gamle Nokiaen, vet du… connecting people.

Hun lo slik jeg husker og spurte om jeg satt godt. Jeg svarte ja og sa ikke mer. Jeg stirret i taket, dernest ut av vinduet og tenkte at jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Det var mørkt der ute. Jeg holdt telefonen inntil høyre øre.

– Ikke vær redd, kjære deg. Det er mammaen din. Jeg vil bare snakke med deg litt.

-Du er… ehhh…

–  Ja, vennen min… jeg er der du tror jeg er. Ikke spør hvordan det er her, det er vanskelig å forklare… umulig, men jeg har det bra, veldig bra. Jeg er blant venner. Jeg kan si så mye at det er aldri er mørkt her.

– Du ble borte, mamma. Søndag. Januar. Jeg var på ski. Åtte år siden… i dag. Du bare fløy avsted.

–  Jeg vet det, men det var ikke jeg … det vil si… jeg fløy ikke. Jeg satt i lenestolen min. Plutselig ble alt helt annerledes. Fjernsynsapparatet ble mindre og mindre, helt borte. Jeg kjente noe som løftet meg ut av stolen. Nei, ikke vinger, trengte ikke det. Det er litt komplisert det hele, men fjernsynet ble borte og alt annet også. Ja, jeg fløy av sted… på sett og vis. Det er riktig, det.

– Jeg savner deg, mamma. Ikke bare jeg…

– Det vet jeg, gutten min. Men det trenger du ikke. Husk at jeg er der… hele tiden.

– Men hvorfor… du… 

– Hvorfor jeg ringer? Vel, jeg er mammaen din og synes vi trenger en prat. Jeg ville ringt før, men her er… hva skal jeg si… telenettet er ikke helt, vanskelig å forklare… ikke helt som hos dere.

– Det aner meg.

– Du fant det ikke.

– Fant hva?

– Du vet hva jeg mener. Du lette lenge. Jeg ble veldig glad da du ikke fant det. Lykkelig, som bare en mor kan være.

Jeg sank ytterligere ned i stolen og holdt telefonen hardt mot øret og tenkte at den mååå snart være tom for strøm. Ikke ladet på lenge, men den virket:

– Jeg vet hvordan du har hatt det i det siste. Jeg har grått, men blitt trøstet. Jeg vet hvordan du har det nå… og jeg er glad, men også lei meg. Ingen kjenner deg bedre enn jeg. Jeg er jo mammaen din, jeg oppdro deg, vet du. Du er en god gutt, men du har gjort ting som ikke er så bra. Du har ikke gjort slik som jeg lærte deg. Du har gjort noen ulykkelig, og da blir man ulykkelig selv… kjenner du ikke det? Du vet… kalde hjerter… ikke så behagelig. Du har glemt å være god, som jo er det viktigste av alt.

– Ehhh… jeg vet ikke om…    

– … tøysekoppen min, selvsagt vet du. Jeg vet at du vet. Men jeg jeg burde ringt før… leeenge før. Men du vet… teleteknologien her er ikke … jeg har ikke noe rede på det, men… vel, lenge siden du leste Paulus?

– Korinterne?

– Det var retorisk, jeg vet det er lenge siden. Men noen ganger trenger man bare et puff, som den gangen jeg dyttet litt på deg første skoledag – uten at du merket det. Du ville jo ikke på skolen. Husker du? Fryktelig sjenert. Og du likte ikke lærerinnen – med svart innfatning rundt brilleglassene. Men jeg puffet litt, uten at du merket det. Da gikk det bra.

– Jeg er glad i deg, mamma.

– Det vet jeg… og jeg er glad i deg, men nå må jeg nesten avslutte. Det skal være en tilstelning her.

– Fest.. så sent?

Hun lo igjen, og jeg smilte. Jeg hørte en bil passere på utsiden.  

– Det er ikke tid her, ingen timer og minutter… ingen sekunder. Ingen klokker. Man er… og noen ganger går man på fest. Artig. Mennene står i kø for å danse med meg, og noen ganger begynner de å slåss. De sier jeg er en engel og vakker som en junimorgen. Da må jeg le. Det er jo sånn menn er. Neida… bare tuller, jeg. Vi tuller endel her…  

Jeg måtte le. Reiste meg opp fra stolen og glemte en liten stund at hun var der hun er:

 – Du som har oversikt, mamma… tror du Støre noen gang blir statsminister i Norge og at Trump får en ny periode?

Hun lo igjen, som en fjellbekk midt i mai.     

– Blås i de to. De er ikke viktige. Du vet hva som er viktig.

– Ringer du tilbake snart?

– Vet ikke, kanskje en gang… men jeg er jo hos deg.

– Tror du vi ses, mamma?

– Jeg tror det… håper. Tro og håp, vet du. Viktig.

– Ja… 

– Ha det bra, gutten min..

– Ha det godt, mamma…