Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Synd å si at jeg ikke var spent før Robbie ringte og fortalte aller siste nytt fra toppmøtet på Black and Blue and Sometimes Shattered Hearts Club and Texas Honky Tonk Hotel and Cantina. Han ringte midt på natta igjen.

– Robbie?
– Jepp.
– Nå er jeg spent. Hvordan går toppmøtet mellom Kim og Jens? Blir det fred og fordragelighet? Slutter Kim med disse dumme rakettoppskytingene sine?
– Det er oppstått komplikasjoner..
– Uffda, Kim er fyllesjuk og ugrei?
– Nei.
– Ingrid Schulerud har fått nyss i hvor Jens er og hva han driver med?
– Nei.
– Bordelldirektør Ole Einar Bjørndalen har stengt BDSM-avdelingen for oppussing, og det har skapt misnøye?
– Nei, det er litt delikat dette..
– Ok, jeg er praktisk talt et stort øre.
– Vel, Kim og Jens var interessert i samme dame, og de slo seg like godt sammen…
– Trekant?
– Kan vel si det. Men Kim ble ganske nedfor og gretten da han så at Jens har større tiss enn ham selv.
– Du slette tid. 
– Kloke ord.. vel, det ble litt uggen stemning, og Kim trakk seg tilbake til sine generaler, som noterte masse i notisbøkene sine før de aksjonerte.
– Ååå… tilløp til vold? Beordret Kim ny rakett til værs?
– Nei, generalene bestilte en dose kusmavirus.

– Hææææ…???
– De hadde guugla og fant at kusma bevirker opphovning nedentil..
– Penisforstørrelse?
– Nettopp. Men de må ha misforstått… sikkert googleoversettelse. Kusmaviruset får undertiden testiklene til å hovne opp, de blir skikkelig svære.   
– Jøye meg…
– Nettopp. Kim fikk ikke stor tiss. Han fikk svære baller, og tissen hans er blitt mindre… sett i forhold til ballene.
– Du store allstyrelse..
– Som jeg skulle sagt det selv… og Giske begynte å le. Latter er smittsomt, vet du.. og da lo også de nordkoreanske heiejentene.
– Huffeluff..
– Du sa det… Kim greier ikke gå skikkelig. Han kreker tvikroket omkring, veldig fortung. I sted gikk han på trynet i et bordbein og veltet et trau kokain. Han har fått spesialkrykker og en bunke skreddersydde underbukser.
– Fortærende greier, forsøket på fred og forsoning mellom øst og vest kollapset på grunn av kusma?
– Jepp, og generalene hans er borte vekk, sendt nordover. Jeg tror ikke de lever til LOLs avslutningsseremoni.
– Hva sier Stoltenberg?
– Han er meget lei seg og har knappet igjen smekken. Åsne Seierstad noterer så blekket spruter veggimellom. 
– Vel vel, litt av en utvikling. Synd, men noen ganger er livet en jammerdal.
– Kloke ord, igjen. Men dette kan du ikke publisere, ikke den vedlagte skissen av Kim, heller. Det kan ikke utelukkes at forhandlingene kommer på skinner igjen.
– Dette blir mellom oss, Robbie. Stol på meg. Snakkast…   

Telefonen klemtet. Tidsforskjellen mellom Norge og LOL-byen er betydelig. Jeg våknet, lette etter telefonen i mørket og og fant den.

– Robbie her. Håper ikke det er ubeleilig.
– Neida, klokka er jo to allerede. Jeg har alt matet småfuglene, pissa i snøen, dusjet, spist frokost… pannekaker med lønnesirup og vaniljeis. Nå drikker jeg kaffe og røker sigaretter 
– Sorry, jeg kunne ikke vente. Jeg har nyheter. Du vil ikke tro det.
– Trond Giske har satt barn på Åsne Seierstad, og nå må de gifte seg?
– Kan tenkes, jeg skal sjekke det nærmere… nei, det..  
– … Trond Giske har konvertert til homofili og vil gjerne undertegne en intensjonsavtale med Jens Stoltenberg – om å bli bedre kjent ?
– Kan ikke utelukke det, men det…
-… Trond Giske har innsett at han lever et forkastelig og ikke særlig bærekraftig liv… og har tatt flyet hjem? 
– Det kan du utelukke.. nei, nå skal du høre.
– Jeg er blott og bart et øre.
– Kim er ankommet.
– Kim hvem?
-Kim Jong-un.. smuglet inn på Black and Blue midt på natta. Eskortert av en hel haug sånne raringer i militæruniformer med masse medaljer og salat. De går og suller og stuller rundt ham og noterer på notisblokker. Han liker å se på ting, han er jo kjent for det. Guidet tur gjennom hele bygningen, alle etasjene. Han liker det han ser. Han er helt gæærn. Nå spiller han golf og drekker med begge hendene, digger importert kokain og svinger ikke bare golfkølla.. om du skjønner…
– Du store skipsforlis… du kødder??
– Nix, toppmøte. Han vil slå av en prat med NATOs generalsekretær, og det er jo Jens Stoltenberg. Forholdet mellom Kim og Vesten er jo ikke så godt at det gjør no’. Kim vil bli jovvvial kamerat med Trump og sånn. Han benytter LOL som arena for toppmøte mellom NATO og ham selv.
– Dette er jo en sensasjon. For første gang i historien fungerer LOL etter den opprinnelige hensikten – fred, forsoning og forbrødring mellom nasjoner.
– Nettopp.. og Kim ække så gæærn som alle skal ha det til. Litt av en friskus. Munter kar. Det gjelder bare å holde ham med kvinner og børst.
– Hva sier Stoltenberg?
-Han ha’kke stått opp ennå. Han ligger ovenpå, har forsonet seg skikkelig med en av disse nordkoreanske damene som jobber her. Men Kim forstår situasjonen og kan vente, sier han. Det gjør han i baren, mens alle generalene hans står omkring og noterer alt han sier og gjør. Ser nesten ut til at han har fått et godt øye til Åsne Seierstad – som forøvrig har gitt opp sin anonymitet og fremstår som den hun er, innerst inne, bak klærne… og det er litt av et syn. Hun har søte hyller.
– Du store og kanskje aller største sjøslag i verdenshistorien…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

– Du sparer ikke på ordene i dag?
– Dette er jo en verdensnyhet..
– Jess, men jeg har lovet å ikke si noe til noen. Jeg har undertegnet taushetserklæring. Ingenting må komme ut. Du kan ikke publisere no’ av dette. Dette er historisk.
– Geopolitisk toppmøte på horehus.. yeah, that’s news…
– Du må holde det for deg selv- inntil videre.
– Selvsagt, Robbie. Stol på meg. Vi snakkast… tjallabais..                             

Ikke kommet inn noen LOL-tips fra dere lesere. Slapt, men sant. Situasjonen er fortvilet: Lesere som ikke gidder og en korrespondent helt ute av kurs. Jeg sitter på mitt kontor i en tårnbygning i byen der jeg bor. Det er vindstille. Noen solstråler i 30 graders vinkel. Jeg kan se torget og skøytebanen der, den holder ikke olympiske mål, men den holder. Det er vindstille. Jeg har en fasttelefon, den står midt i rommet. Den er taus. Jeg sitter ved siden av, i en dyp lenestol. Jeg drikker brennevin og tenker at… men akkurat i det tankene strakte seg etter hverandre og ville danne et mønster, ringte telefon. Jeg grep røret på første klemt:

– Robbie!
Det spraket og suste.
– Robbie!
Suset stilnet hen og etterlot seg ingenting, bortsett fra Robbies stemme:
-Jepp, det er meg. Direkte fra byen du aldri lærer navnet på. Du skulle vært her.
– Ellers takk, går det bra? Kona di har prøvd å få tak i deg i flere dager. Hun er ganske gretten. Hun lurer på hva du driver med. Jeg sa at du var travelt opptatt, og at vinden nok hadde blåst ned alle telefonstolpene der borte. Hun er ublid, snakket om å fylle ut skilsmissepapirer. Dere ha jo hatt de liggende en stund.
– Kjøp noen blomster til henne og litt sjokolade. En Stratos og et par mandelstenger pleier å holde, da blir hun blid. En konfekteske hvis det er helt krise. Jeg har det travelt her nede, jobber som bare faen.
– Du bor på et bordell, drikker deg full hver dag og puler horer fra Nord-Korea.
– Det er her det skjer… Black and Blue and Sometimes Shattered Hearts Club and the Texas Honky Tonk Hotel and Cantina.
– Tungt navn på et horehus.
– Kan være, men det gjelder å være nær kildene.
– Jeg noterer.
– Dette stedet er for denne byen det Hotel Adlon var for Berlin i mellomkrigstiden. Mange prominente gjester. Åsne Seierstad er ikke blant den. Hun kaller seg noe annet.
– Hva faen gjør hun der?
– Nytt bokprosjekt. Hun gjør research. Hun har signert intensjonsavtale med Gyldendal om bok omhandlende Trond Giske og metoo. Nesten litt søtt. Hun har spjåket seg til, kledd seg ut… ser ut som Mata Hari. Undercover. Hun tror ingen kjenner henne. Hun lusker på Giske 
– Men dette er et horehus, er det ikke?
-Jo, men ikke bare det. Bygningen har flere etasjer, øverste er etablissementets BDSM- del… stjerten i været og pisking og sånn.. rød kule i munnen, og menn med nihalet pisk i klypa og lærmaske med glidelås foran munnen. Idrettspresident Tom Tvedt liker seg der. Nest øverste etasje er selve bordellet, med Kims småpiker. Idrettspresident Tvedt er stamgjest der også. Han drikker tett, raver omkring og breker på dette Stavanger-målet sitt.
– Men han er da gift, med partisekretær Kjersti Stenseng.
– Jada, men han kan ha glemt det… som sagt veldig full. Han er mye sammen med Trond Giske, de deler interessen for billig børst og kvinner. Giske er ganske høy og synes det er artig at de nordkoreanske damene er så lave at de ikke trenger gå ned på ham, de kan bare stå helt vanlig .- noen av dem endog med på høye hæler.
– Den store mituvekkelsen som har hjemsøkt vårt land har ikke gjort no’ inntrykk på ham?
– Ser ikke slik ut. Jeg slo av en prat med ham i baren i går kveld. Hele mannen luktet av kvinne.
– Du slette tid.
– Nettopp. Og hist og her lusker Seierstad rundt og noterer på en blokk.
– Jøye meg.
– I går var Jens Stoltenberg her og spilte golf.
– Hæææ?
– Tredjeetasje er i sin helhet viet golf. Attenhullsbane. Kims 229 heiajenter tar tørn på skift. Jeg sier ikke mer.
– Jo, gjør det.
– De ligger hist og her rundt forbi med lårene veldig langt fra hverandre… ja ,du skjønner sikkert… det gjelder å sikte.  Mange golfentusiaster her. Gerhard Heiberg var innom og slo noen slag, før han gikk opp trappene.
– Hææææ???
– Det står boller fulle av sånne blå tabletter overalt. De kaller det blåswix. Ole Einar har tenkt på alt.
– Sett no’ til statsminister Solberg?
– Nix, men kulturministeren er her. I Norge er jo idrett høykultur. Hun hygger seg som bare det. Ække no’ kornåker her, men Ole Einar har skaffet et par tenåringsgutter fra landsbygda i nord. Hun har forresten fått en god tone med Giske. Veldig god, for å si det sånn…
– Men burde du ikke ta deg en tur utendørs, skaffe noen nyheter. Intervju med Aksel Lund Svindal, for eksempel.
– Trenger ikke gå ut for å gjøre det. Dessuten er det ingen som gidder være ute i det dårlige været. Ja, bortsett fra de som går på ski og skøyter og sånn, da. Blåser hele tiden, vet du. Kaldt og uggent.
– Du slette tid!
– Korrekt, men du kan ikke publisere noe av dette.
– Neiærrugæærn, det skulle tatt seg ut.  Dette blir mellom oss. Stol på meg, Robbie… snakkes.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hørt snakk om at noen nordmenn har fått, eller tatt noen medaljer. Det er fint. Gratulerer. Men LOL ække over, uheldigvis… ennå noen dager igjen… hvilket betyr at jeg må bringe stoff fra byen jeg aldri greier skrive korrekt. Ja, det er mer plikt enn glede, men har man påtatt seg oppgaven som kommentator for et så stort sportsarrangement …  ja, så føler man ansvar, man må stå løpet ut, som man sier i denna bransjen. Men det er slik fatt at min korrespondent der borte i det rare landet langt pokkerivold i østlig retning har “ryki på en smell”, som vi sier her i nabolaget. Det er visst no’ med råbillig narkotika av ymse slag, billig børst og masse damer uten så veldig mye klær. Jaja, sånt skjer… og jeg tror ikke jeg kan forvente ferske nyheter fra hans kant – som jeg kan viderebefordre til dere.

Korrespondenten min, som gjerne vil være anonym – han insisterer faktisk – er en durkdreven kar, avsindig dyktig reporter. La oss kalle ham Robbie. Hans evne til å komme “innafor” er legendarisk. men han har lett for å la seg avlede litt –  av “det ganske, men av og til litt tidvis slitsomme søte liv”, som han kaller det. Men før han gikk grundig på snørra – trolig i en sjampiskjøler stuvende full av billig kokain –  rapporterte han hjem jevnlig og med stø penn og stilsikkerhet så frapperende at jeg bare måtte gi meg ende over.
Noen dager senere var språket litt tilrufset, men innholdet så oppsiktsvekkende at øyebrynene mine pushet hårfestet. Jeg måtte etterfylle calvados i kjøkkenglasset.. Jeg vet jo at Robbie er god til gå bakenfor nyhetsbildet. “Alt interessant foregår i mørket”, sa Louis- Ferdinand Céline en gang. Robbie mener visst noe annet. Han hevder at alt interessant foregår på hoteller i byen jeg aldri lærer navnet på – selveste LOL-byen. Før han sendte saken, ringte han og sa: – Hold deg ved mailboksen. Gla’sak på vei. 
Tittelen var HEI OG HÅ HOR. Brødteksten startet  nokså forsiktig, litt ordebukkeri og småslarv, litt om hæsjtæg metoo i et mystisk, østlig perspektiv. Litt pent formulert lirularum bare for moro skyld. Men så ga han gass, kanskje litt mye. La meg gjengi et redigert, neddempet utdrag:
Hvem tafser på hvem, og er Marit Bjørgen gravid igjen? Skjedde det rett før start på 15 kilometer’n. Hvem leverte satsen? En russisk turist? Hvordan gikk det til? Har hun fransk åpning i skidressen sin? Hva foregår på hotellene. Vi vet jo at det er mye fyll og skjørlevnet i norsk idrett. Durkdrevne fylliker, mange av dem. Bare spør idrettspresident Tom Tvedt. Han vil nok ikke innrømme det, og han vil nok avvise på det sterkeste at mange i Norges Idrettsforbund burde vært fast installert på Vangseter. Alle vet at tøylesløs fyll avleder tung og ubeskyttet sex, ikke bare romantisk gla’sex, men virkelig dirty sex på toaletter og i bøttekott. Feirer Maren Lundby gullet med å danse kliss naken og bloddopa omkring i hotellresepsjonen mens hun spiller på kjøttfløyta til en eller annen tilfeldig forbipasserende kelner? Ja, det ser granngivelig slik ut. Og er Heidi Weng så uskyldig som hun ser ut til? Eller er ryktene sanne… er hun egentlig en femme fatale som valser omkring bare iført stay ups og skibriller og feier over alle pikkoloene på hotellet? Og hva har vi er, er det ikke Tiril Eckhoff som sitter borti en krok og fyller årene sine med med ukjent  preparat fra noe som ligner en hagesprøyte? Joda, heia Tiril. Og hva med  Ole Einar Bjørndalen. Har han allikevel sneket seg med og håver inn svære trillebårlass med dollarsedler som hallik og bordelldirektør for de søte, små heiajentene fra Nord-Korea… og deler penga likt med diktator Kim i nord. Den karen trenger jo litt vestlig valuta, slik at han kan shoppe rakettdrivstoff fra Kina. Etter drøyt hundre forsøk på å få tak i Bjørdalen for en kommentar til denne virksomheten, lyktes jeg til slutt. Han sa: – Dette skal du bare ta rennafart og driiiiite i, din jævla  forpulte kødd….på den annen side… du virker som en ålreit kar. Kom bare innenfor, det er nok til alle. Davy Wathne kom nettopp… Kristian Tonning Riise og Trond Giske sitter i baren. God stemning…     

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Drøy kost, dette. Jeg tror ikke et øyeblikk på det. Nei, jeg gjør ikke det – ikke et øyeblikk. Helt usannsynlig. På den annen side: Hvem forutså 11. september 2001 og Berlinmurens fall tolv år tidligere?
Anyway… virker som Robbie har sluttet å virke, etter at han ble kompis med Ole Einar Bjørndalen. Derfor trenger jeg tips, folkens… men vær litt særrriøse, da. Alle LOL-tips mottas med utakk og ingen premie..  

Ja,  det var disse rødhårede jentene, ja.. nettopp. Jo, altså.. disse rødtoppene ække lette å få tak i. Å sette seg som mål å gifte seg med en av dem, er nok litt i overkant ambisiøst. De er nesten like sjeldne som jomfruer i Unge Høyre og AUF. Men det nytter ikke å sitte hjemme og tro at en rødtopp skal banke på døra. Det skjer ikke, jeg har prøvd. Man må ut av huset. Og da er det ikke bare å gå bort til den første damen du ser med rødt hår og spørre: “Kjære vakre vene, kan jeg få lukte på deg? Under armene, helst… s’il vous plaît?”

Nei, det kreves litt arbeid og velvilje fra den andre parten hvis man skal få tilgang til en rødtopps nakne hud. Men sånt tar tid, og tid blir det bare mindre av etterhvert som tiden går – veldig rart. Men det finnes andre måter. Det går an å manøvrere i smug og i dølgsmål, tiltuske seg litt rødtoppduft uten at “offeret” merker det. Rødtopper flest har jo ikke ringeste idé om hvilke duftskatter de skritter omkring med.
Offentlig plass og trengsel er det som skal til… kjøpesentre, flyplasser, togstasjoner. Køer og rulletrapper er prima. Det kreves litt frekkhet og pågangsmot, selvsagt… men risikoen er akseptabel.
Kvinner lukter ikke bare i armhulene, de lukter overalt. Når de ha klær på, er man henvist til de deler av legemet som unndrar seg tekstiler. Nakken er greiest, den er forresten undervurdert hva lukt angår. Hårfestet, det er digg.
Den største utfordringem er å finne henne, midt i trengselen. Men når det er gjort, er det bare å følge etter henne gjennom mylderet. Før eller siden setter hun ned farten, eller stopper. Da later du som om du ikke registrerer det og går rett på henne. Du sikter omhyggelig og planter nesa rett i nakken hennes, akkurat i hårfestet.. og inhalerer kraftig gjennom neseborene. Dette er såkalt “direktekonfrontasjon”. Hun snur seg, overrasket, spørrende og kanskje litt gretten. Da smiler du bare og sier: “Uffda… ehhh….  sett slikt.. omforlatelse, tror nesten jeg gikk i egne tanker, gitt”.
Kanskje hun står stille i en kø. Da er det bare å stille seg opp rett bak henne, helt inntil. Det er nå du må vise nervestyrke. Du må legge nesa helt inntil nakken hennes, uten hudkontakt. Det krever rutine og nennsomhet. Så er det bare å sniffe i vei, lydløst selvsagt. Ingen grunn til å bekymre seg for folk omkring. Ingen tror at noen kan være så frekk, de tror du er mannen hennes, som brått ble i overkant amorøs – og sånt er jo bare sjarmerende.
Jepp, man er altså en tyv, som bemektiger seg duftstoffer fra rødhårede kvinners nakne hud. Dufttyv. Men de er intetanende, rødtoppene. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Ingen optimal måte å omgås en kvinne på, dette. Hektisk og øyeblikkspreget. Men det døyver en lengsel. Ikke lenge etter er hun blott et minne. Det aller siste man husker, er hennes duft. Så er hun helt borte…     

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tror jeg tar en (L)OL-pause. Det har seg nemlig slik at jeg sist nærmest tilfeldig kom til å skrive noen få linjer om Oddvar Brå og staven hans hvori inkludert en kvinne med rødt hår. Jeg har tenkt litt videre og fikk plutselig lyst til å skive mer om kvinner med rødt hår. Jeg gjør det:

Ikke ofte å se, rødtoppene. Bestanden er liten, men de har en egen stil, noe ekstra – noe sært og rart og kanskje litt bortenfor. Det er noe med piker med rødt hår, og når de først er vakre, er de helt uimotståelige, fascinerende – helt perfekte. Rødt hår impliserer dessuten fregner. Ække det pent og pikant… jo, det er det. 
Under klærne blek og og tander hud, nesten gjennomsiktig, med en og annen føflekk… kroppens landemerker. Man kan skimte blodårene i lyskene, nesten se sjelen deres utbre seg bakenfor – hvis de har en. Ren poesi.
Jeg har ikke hatt så mye med rødtopper å gjøre at jeg har kunnet etablere en vitenskaplig kunnskapsmasse om dem. Jeg har ikke statistisk grunnlag tilstrekkelig for å hevde at rødtopper lukter bedre enn andre kvinner – blondiner og brunetter. Jeg er ikke vitenskapsmann, men min påstand er at de har en særegen duft. Nei, faen.. la meg skrive det like ut: Rødtopper dufter best.
Alle kvinner kan lukte godt, det er bare å påføre seg litt parfyme og sånt, men det er kvinnens egentilvirkede duft som egentlig teller. La meg betro meg litt: Jeg liker svettelukt, ikke gammel, harsk… men ganske fersk, en halv dag gammel, kanskje trekvart – ikke ugjerne fremkalt ved fysisk arbeid. Det er i armhulene det skjer. Der produseres lukten som nesten driver en fra vett og forstand. Armhuler er duftfabrikker.
Noen hevder at ingenting er som å bæsje og onanere samtidig. Jeg tror de tar feil: Ingenting er som å dytte nesa inn i en kvinnes svette armhule. Men aller best er det å dytte nesa inn i en rødtopps armhule, sniffe og inhalere alt man orker.. og kanhende slikke i seg litt av den søte svetten… la meg si det slik: En rødtopps svette er for meg det kokain var for Kurt Cobain.
Men hvordan får man tak i kvinner med rødt hår? De vokser ikke på trær.. nei, de gjør ikke det. Sannelig ikke lett å få tak i et eksemplar. Hva gjør man, da? Det er en annen historie, som jeg kan fortelle i morra –  hvis noen gidder lese…                 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har tenkt litt på det jeg skrev igår, dette med å ikke passe inn når det er OL. Jeg føler meg virkelig utilpass. Jeg er uttafor.  Ække no’ sosialt kraftverk, for å si det sånn, men mye hadde vært annerledes om jeg kunne lære meg noen av navnene til de norske OL-deltagerne. Da kunne jeg gått omkring på gater og streder, kommet i snakk med folk… uanstrengt og belevent ramset opp navn og gode greier… naboene mine hadde blitt veldig imponert, jeg hadde blitt rehabilitert og de ville betraktet meg i et mer forsonende lys, og en av dem – la oss kalle ham Roar – hadde sikkert tilgitt at jeg pissa på mispelhekken hans i fjor sommer – på vei hjem fra by’n.

Jeg har guuugla den norske OL-troppen, 2018. En bråte navn. Først ble jeg oppildnet, men snart etter ganske nedfor – sant å si. Skikkelig vanskelige navn, som jeg nok tror skyldes uskikken med å kalle opp unger med både fars og mors etternavn. Det blir jo bare kødd… lange, ubrukelige navn. Om du bor på et småbruk mange hundre kilometer fra nærmeste bensinstasjon, er det greit å hete Ingrid Landmark Tandrevold, Leif Kristian Nestvold-Haugen, Maren Rotstigen Skjøld… men dette er OL-deltagere. Jeg har forstått at en av de aller beste, han går visst langrenn, heter Johannes Høstflot Klæbo.
Hva med å skifte navn.. slik at det blir lettere for oss som ikke er såååå interessert. Det ville økt interessen for OL og sport i sin alminnelighet. Gjør som rockestjernene. Michael Philip Jagger heter ikke det lenger, han heter Mick Jagger. Elton John er et ekstremt teit navn, men før het han Reginald Kenneth Dwight og Robert Allen Zimmerman er Bob Dylan. Jeg har gått gjennom deltagerlista flere ganger, er helt svett både hist og her og har måttet åpne en flaske brennevin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Splitte mine bramseil, jeg kommer ikke til å huske noen av navnene. I gamle dager var det Oddvar Brå, Ivar Formo, Anette Bøe, Berit Aunli, Gjermund Eggen, Birger Ruud, “Tulla” Thams, Bjørn Wirkola, Pål Tyldum og Johann Olav Koss…  det var greie navn, lette å huske. Og hvis man sa “det er jaggu ikke lett å hoppe etter Wirkola”.. ja, da ble det jovvvial stemning og man var en av gutta.. Det er så lett i si Wirkola. Wirkola – Wirkola – Wirkola. Det faller så lett på tunga, men det beste av alle idrettsnavn gjennom tidene er Brå, og det var jammen flaks at det var han som brakk staven. Det er så lett å si “hvor var du ‘a, da Brå brakk staven, hæææ… hvor var du da???” Da pleier jeg ljuge som bare det og si at jeg satt foran en TV og heiet mens jeg viftet med et norsk flagg. I virkeligheten lå jeg og sov – i feil seng. Da jeg våknet, lå det en kvinne ved siden av meg. Jeg kjente henne ikke så veldig godt. Men hun hadde rødt hår og duftet av vanilje.           
Vel vel, jeg orker uansett ikke pugge navn. Jeg satser på at Marit Bjørgen, Ragnhild Haga, Mari Eide, Heidi Weng, Tarjei Bø, Hege Bøkko og Hilde Fenne vinner gull. Hvis ikke, gidder ikke jeg forlate huset så lenge dette (L)OLet pågår. Ikke faen!

Jeg er ikke så veldig interessert i OL. Ække det. Men jeg innser at man er litt uttafor når man ikke kan samtale lett og ledig om OL. Jeg gidder jo ikke se på OL-øvelsene…  nei, ærrru gæærn. Ingenting er kjedeligere enn å se folk gå på ski. Sist gang jeg så en femmil, det var i 2011, så jeg den ikke. Jeg satte på alarm to timer frem i tid og sovnet før løperne var ute av stadionet. Jeg ble vekket snaut ti minutter før Petter Northug gikk i mål og vant. Jeg registrerte det i halvsøvne, snudde meg rundt og sov videre.

I Norge er man ikke ordentlig nordmann hvis man ikke kan redegjøre for resultater og tider og hvem som vant ditt og datt i OL og VM og sånne greier. Jeg driter jo i det, og det hjelper ikke det minste lille grann å komme med ganske solid kunnskap om Fridtjof Nansen og hans liv, inkludert hans skitur over Grønland i 1888, eller Torjus Hemmestveit som samme år vant verdens første femmil (Husebyrennet) på tiden 4.26.30. Nei, det hjelper ikke en dritt. Tvertom, folk ser bare rart på en.
Som tidligere mer enn antydet, har jeg ikke sett på OL siden 1976 i Innsbruck. Jeg tror jeg så åpningsseremonien på Lillehammer, ihvertfall halvparten av den… husker ikke så godt. Jeg husker best en grinete, gammal og fascistoid spanjol som var sjefen for alt og ble så fornærmet at han ville avlyse hele arrangementet, men ble jævlig blid da han fikk håndhilse på kong Harald og spise middag med ham. Nåvel, poenget er at man føler seg som et sosialt kasus hver gang det er OL, spesielt den vinterlige varianten. Kunnskapshullene er så brede og dype, veggene nedigjennom så slimete, glatte og ekle at man er sjanseløs om man ramler nedi. Kommer aldri opp igjen. Det gjelder å holde lav profil, unngå mennesker, være like sky som en gaupemamma med mange små gaupebarn.     
Sist lørdag ved 09.00-tiden, eller kanskje noe senere, var jeg ute og ville måke vekk litt snø fra oppkjørselen. Plutselig dukket naboen opp. Han var ute i samme ærend. La oss kalle ham Roar:  
– Nå, hva synes du?
– Ehh… hæææ?
– Hun skulle ha vunnet.
Jeg skjønte ikke en dritt, men i en helvetes fart resonnerte jeg meg til at det måtte ha med OL å gjøre. Jeg tok en sjanse:
– Ja, faen… på tide at hun vinner noe.
Naboen så litt rart på meg og ga seg til lå henge over spaden.
– Hun skulle vært mer frampå. Kunne tatt henne i en spurt. Men Kalla var bra, da…. fortjente å vinne. Dessuten er hun sabla søt og pen og pynter jo opp pallen.
Hvem faen er Kalla, tenke jeg. Mååå han snakke kodespråk??? Faen i helvete og vel så det. Jeg prøvde å tenkte ut hvem som ikke greide å gå forbi henne han kalte Kalla. Regnet med at det måtte var en norsk jente. Jeg tenkte knallhardt. Fånyttes.
– Det er nok over nå, hun begynner å dra på åra… snart 40, for faen.
– Ja… åra går, sa jeg for å si no’.
-Jaja… men hun har jo flere sjanser. Hun greier nok et gull.
Jeg bestemte meg for å være dristig:
-Ja, helt klart.. kanskje flere, hun er jo sterk, sa jeg og syntes jeg hørtes skikkelig saklig ut. Jeg visste at “sterk” er et hyppig brukt adjektiv blant sportskommentatorer og sånn.
-Neija, må vel måke litt snø, sa naboen og jeg tror han var fornøyd med samtalen.
– Møkkasnø, sa jeg kjekt og tok tak i spaden min. Jeg kjente en sterk lykkefølelse bre seg radielt ut fra hjertet. Den var så god og varm at snøen smeltet under lærstøvlene mine. Jeg var ikke avslørt, jeg hadde opprettholdt et noenlunde inntrykk av å være en god nordmann oppdatert på hva som foregår i landet jeg aldri kommer til å reise til, hvori byen hvis navn jeg aldri kommer til å uttale korrekt – eller: Som jeg aldri gidder forsøke uttale korrekt…

Må virkelig si jeg er heldig. I de siste dagene har jeg fått såååååå mange venneforespørsler på facebook. Mange vil bli venner med meg. Sant å si en litt uvant situasjon; jeg er jo ikke helt venneløs, men det er ikke langt unna…  derfor er det så hyggelig. Det er ikke tale om en forlengst glemt fetter, eller kusine bosatt i periferien av utkant-Norge, eller en klassekamerat fra 70-tallet jeg ikke ante eksisterte… neida, helt ferske venner, lissom på en måte…. jadda.
Det beste av alt er at alle sammen er kvinner mellom 20 og 25 år med fine navn. Det er jo litt artig.

Bernarda Yen Shelley sendte meg en venneforespørsel i dag tidlig. Flott navn, er det ikke? Jo, og jeg synes litt synd på henne… hun har nemlig bare ni venner. Det synes jeg er veldig rart, hun er både slående vakker og har en heidundrende flott kropp. Hun har to bilder i profilen sin. Det ene viser henne stående på en strand… med ryggen til – hun er nok litt sjenert. Tror aldri før jeg har sett en så flott kropp, og rumpa…  den er ja.. nei, vet ikke helt hva jeg skal si, men man blir sittende å se en stund. Det andre bildet er også tatt utendørs, på samme strand, tror jeg. Hun står med en raff og ettersittende topp og ditto shorts. Jeg tror jeg må si at puppene er.. ja, majestetiske… kan man si det om pupper? Vel, jeg sier det. Ansiktet er svært pent, og hun drar litt i hestehalen sin.
Men hun er helt alene der på stranden, bildene er nok eksponert med selvutløser. Jeg tror hun er ensom, til tross for den flotte kroppen og utseendet. Jeg synes jeg kan se en tristhet i blikket hennes, som ganske sikkert skyldes ensomhet… ensomhet er jo ingen god ting. Man vil jo ha venner. Hun er nok ganske desperat og prøver å få tak i venner overalt.
Det er ikke mange opplysninger i profilen hennes, bare en tekst med mange sånne fine gule tegn og noen røde hvorav et hjerte (sic) , tror de heter emoiers, eller no’.. .skikkelig sjarmerende. Ække så god i engelsk, men det står mye rart der… babe og hot og sånn. Betyr kanskje at hun vil stifte familie og få en baby, og at det er veldig varmt på stranden der hun er. Hun sendte venneforespørselen grytidlig i dag… hun er sikkert ei sånn friskusjente som alltid er tidlig på beina… og det er bra.
Jeg har selvsagt godtatt hennes anmodning om vennskap, skulle bare mangle. Man avviser ikke folk som vil være venner… nei, det gjør man ikke… mammaen min lærte meg det. Vel, jeg regner med at vi kan sende hyggelige meldinger til hverandre og bli bedre kjent. Kanskje vi har felles interesser. Kanhende liker hun fotball og deler min interesse for hemimetabole insekter. Kanskje Bernarda og jeg kan gå på insektjakt til sommeren… det blir fint. Hun blir sikkert med.. gleder meg til det…   
        

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg fikk nettopp vite at Petter Northug ikke er i OL. Det har visst vært kjent en stund; jeg følger ikke så jævlig godt med… men alvorlig talt: OL uten Petter Northug… hæææ… det  er helt feil. Gå’kke an. Jeg synes ikke man kan arrangere store skimesterskap uten Northug. Idretten trenger ham. Ikke fordi han er god på ski, eller var… nei, det er  humoren hans – som jeg mener er helt uovertruffen… subtil og intelligent. Ingen forgjenger, ingen etterfølger. Jeg har nesten ikke hørt andre i hele verden noen gang  fremføre onelinere som han. Og alle ler, eller lo. Klart det, han var jo konge – og da ler man… akkurat som når kong Harald bestemmer seg for å være litt morsom når han taler for middagsgjestene sine på Slottet. Northug er folkelig, akkurat som Kongen og akkurat som Arthur Arntzen, som i 1999 av Nitimens lyttere ble kåret til Norges morsomste mann i det 20. århundre. Northug er minst like morsom som Arntzen, kanskje morsommere… tror nesten det.

Men Northug ække i Pjonngkjanng… hvilket utleder spørsmålet: Hvem kan overta, viderebringe stafettpinnen så å si…  oppebære humoren i norsk langrenn? Jeg har tro på han med det røde skjegget, husker ikke navnet hans nå (gidder ikke guuugle), men han er tørr bak øra og en erfaren spilloppmaker. Jeg har selv sett noen intervjuer med ham på TV.  Han er litt av en friskus og sier mye rart, og latter’n sitter jammen løst… akkurat slik den gjorde i Filmavisen i gamle dager. På kvinnesiden har jeg tro på hun derre Hege Wang, eller hva hun heter… hun har potensial. Det er både sant og sikkert. 
Men det er uansett ingen fare for at dette ikke skal bli morsomt. Vi har jo sportsjournalister og sportskommentatorer. De fleste av dem besitter øksekvasse intellekter, og de serverer på frapperende vis dobbeltbunnede, noen ganger trippelbunnede underfundigheter så inni granskauen elegante at jeg gir meg helt over. Men sånn har det jo alltid vært, sportsjournalister er jo kjent for retorisk raffinement, elevert vidd og finslepen humor. Arne Scheie var jo en slik kar. Men vi har andre – deriblant Pål Gordon Nilsen og Carsten Skjelbreid – som skyr floskler som gonoré og er i stand til å avgi så intrikate og velartikulerte artigheter at det kan ta innpå fem minutter før man forstår poenget… og da er det så inni gamperævva morsomt at man risikerer å bæsje i buksa. Det har jeg gjort mange ganger, men jeg har lært…. nå har jeg alltid et sånt plastlaken under meg når jeg sitter foran TVen og ser sport…     

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå