Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive det jeg gjør nå. Men saken er at jeg for noen uker siden kjøpte en liten DAB-radio, som jeg har på kjøkkenet. Ettersom den er så sentralt plassert, blir det ofte til at jeg skrur den på. Jeg hører mest på NRK, jeg skyr reklame som gonore, syfilis, flass og folk som ringer på døra..
Nå er det nyheter, men Finn Bjelke er annonsert, og nå er han snart på lufta. Selvsagt kan jeg skru av, men jeg gidder ikke løfte rævva fra den gode stolen jeg sitter i … jeg er dessuten fyllesjuk. Jeg får heller la ham pludre løs om mosegrodd musikk med innringere i utkant-Norge som ikke har annet å foreta seg denne lørdags formiddag.
Faen, der er han – Popquiz. Jeg hater stemmen hans. Jeg hater måten han snakker på … hadde jeg vært kjæresten hans, eller kona… whatever… hadde jeg ikke orket stå opp om morran, og hvorfor sier han “efter” når det heter etter? Prøver han å være sofistikert og litt raff … og hvem faen bryr seg om hvem som var gitarist i Led Zeppelin. Jeg nøyer meg med å vite at Mick Ronson spilte gitar for David Bowie i gamle da’r. Men Led Zeppelin er tross alt bedre en Bjelkes stemme.
A Whiter Shade of Pale … jaja. men hvorfor sier han “så fint!” nesten hele tiden? Kan du ikke slutte med det, Finn! Det hadde hjulpet.
Ivar fra Fredrikstad vil ha Van Morrisson … og Finn sier “ikke sant!!”. Kan du ikke slutte med det, det hadde hjulpet.
Ivar og hans kompis Olav vet ikke at det er Moody Blues som spiller, samma det … og Moody Blues er bedre enn stemmen til Finn Bjelke.
Hvem fikk et hit med Ballroom Blitz? Sweet, selvsagt. Jeg gikk på barneskolen den gangen og hadde ereksjon twentyfourseven. Morning has Broken – gudbedre … Cat Stevens, eller Yusuf Islam, som tullebukken kaller seg nå.
Vivi Pedersen fra Lyngen i Troms. Finn sier “du verden”. Hvorfor gjør han det? Så sier han “så bra” igjen, og jeg har vondt i hodet.
“Så fint”, sier han igjen.
Boomtown Rats og jeg lurer på om jeg skal stable meg på to, gå ut på kjøkkenet og skru av driten, men jeg orker ikke. Jeg er fanget i Finns ordspinn … jeg har drukket for mye calvados – orker ikke, har ikke energi til å heise meg opp. .
– Kommunikasjon og språk er sååå viktig, sier Bjelke til norsklærer Magnhild og hun er ikke uenig – selvsagt ikke.
Ivar får trøye i posten, Finn sier “hei hei” og jeg tenner en sigarett og forbanner min egen hjelpeløshet. Greier ikke slå av en jævlig radio. Blir teppebombet av møkkamusikk … og calvadosflasken er tom. Fy faen med Finn på.
Sanne Lorentzen på tråden og Finn sier “du verden”. Sanne liker alt fra klassisk til rock og Finn ler litt.
Hvem er dette? Madrugada. Både Sanne og Magnhild vet det.
Så sier Finn Bjelke “god helg”, og jeg børster vekk aske som har drysset ned på den ganske nye cardiganen min. Tid for ettertanke: Hvorfor sitter jeg i en lenestol og taster løs på laptopen om et radioprogram samtidig som det sendes. Ærlig talt, Torjus … dette er ikke bra. Nesten litt sykt. Men var det fånyttes?Ikke lært noe? Jo, at jeg må korke flaska tidligere på fredagskvelder – eller unnlate å skru på NRK P1.
Telefonen min klemter meget uofte. Når den gjør det, skvetter jeg og blir nervøs. Vanligvis er det tale om noen som vil selge strøm, men det har jeg allerede og sier at jeg ikke trenger mer av det slaget , men at det var hyggelig med en pratestund. Noen ganger ringer noen som vil at jeg skal se på mange TV-kanaler. Jeg lar vedkommende snakke og snakke og snakke og snakke om de heidundrende fine kanalene de har … hvortil jeg sier at jeg ikke har TV. Da blir det stille i den andre enden av telefontråden, og det synes jeg er fint.
For bare noen minutter ringte telefonen, jeg skvatt som vanlig og i befippelsen mistet jeg en glass calvados i fanget … og buksa ble mer alkoholholdig enn noen gang tidligere. Jeg kjente straks igjen nummeret på displayet og ble glad. Man blir jo glad når en av ens døtre ringer og vil snakke litt. Jeg løftet røret – slik man sa før i tiden – og før jeg fikk sagt «ja, det er pappa», sa hun, la oss kalle henne M:
– Pappa, hva i all verden er det du driver med? Tror du du er helt alene i hele verden og at facebook egentlig ikke finnes, at ingen leser det du skriver på bloggen din … har du glemt at du har to døtre? Hva tror du mammaen din hadde sagt?
Kan ikke si annet enn jeg ble litt ustø i knærne; jeg satte meg selv i forsvarsposisjon – min beste, dypeste og sant å si eneste lenestol.
– Mamma er forlengst fløyet, hun var forresten ikke på facebook.
– Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med deg jeg, pappa. Men noen må ta affære, det er tindrende klart … klart som beksvart blekk på verdens aller hviteste papir, eller en mariagullsko på en grønngrønn rosestilk en bråvakker junimorgen, eller hestebæsj på nylagt asfalt en sval dag i mai. Du kan velge.
– Da får det bli den mariagullskoen. Men oppriktig talt, jeg har ikke mottatt klager, ikke før nå.
– Selvsagt ikke … tror du jeg er dum? Er denne historien fra Istanbul sann … ranet du en mann for slipset hans mens vi sov … eller er det tale om syke fantasier – som vanlig?
– Vel, man er henvist til gjetninger … du også.
– Ikke vær nesevis og oppesen, pappa. Du vet hvem du snakker med … og hvem er denne Ralf som du drikker øl med? Du behøver ikke referere alt som blir sagt mellom deg og en drikkevenn – især ikke når temaet er slik det var.
Jeg prøvde å synke lenger ned i stolen, men den tillot det ikke. Jeg sa:
– Ok … jeg er lei for at jeg kan ha støtt dine følelser.
– Spar meg ironi, pappa. Ække det jeg trenger nå. Jeg trenger en ny pappa.
– Uffda … men er ikke det litt trælete. Mye mas, og du har jo vitterlig nok å sysle med.
– Man gjør prioriteringer i livet. Jeg har begynt å guuugle.
– Kan du ikke slutte med det … synes ikke det der virker så hyggelig.
– Jeg kan strekke meg til å utsette søkene og se det hele an litt.
– Det er snilt av deg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.
– ikke jeg heller. Nåvel, heeelt sinnssyk er du tydeligvis ikke blitt ennå. Vi sier at tvilen og min raushet kommer deg til unnsetning denne gangen.
– Ingen har bedre eldstedatter enn jeg.
– Ikke smisk, pappa.
– Jeg er bare faktaorientert.
– Velevel, da sier vi det. Men altså … skjerpings nå, pappa. Nå må jeg tilbake til arbeidet mitt her.
– Ok, jeg er glad i deg.
– Glad i deg også, pappa … tross alt.
Jeg har en god venn. Han vet ikke at jeg skriver dette. D’ ække så farlig … han leser ikke annet enn Morgenbladet, alt han finner om Romerriket og handlelappene hans hustru skriver. Jeg tror allikevel vi skal holde ham anonym. La oss kalle ham Ralf. Tid om annen er vi på by’n og drikker øl sammen. Det har vi gjort i alle år. Vi har en stampub. I går var vi der. Vi fant et bord og bestilte halvlitere. Ralf var som vanlig nokså innesluttet, ikke så pratsom. Ralf er veldig glad i livet, men han bruker det ikke til annet enn å opprettholde det. Han sykler dagstadig og jogger så ofte han kan, han vil bli 90 år. Hvorfor vil du bli 90, har jeg spurt mange ganger – det virker som om han har nok med å bli 60. Han svarer aldri, bare grynter.
Velvel, vi satt nå der … og Ralf var taus som vanlig. Jeg tenkte at vi må jo prate litt, for faen … taushet er ikke alltid hyggelig. Jeg prøvde meg med flere temaer: Trump og hans presidentskap i alminnelighet, Carl I. Hagens besværlige ønske om å sitte i Nobel-komiteen, om han – altså Ralf – skal være julenisse i år også, Metoo-kjøret som trolig ikke tar slutt på denne siden av årsskiftet … sånne ting. Aktualiteter.
Men han biter ikke på, tvert imot. Det ser ut som om han vemmes av preiket mitt. Han nipper til ølet og gnir ansiktet slik bare han kan, et sikkert tegn på at han helst vil være et annet sted, nesten så trynet vrenger seg innover og blir borte.
Jeg prøver meg med nære ting. Jeg spør hvordan det går med joggingen og dagliglivet forøvrig, er hans fortryllende kone ved godt mot og prima helse? Om han vil høre litt om turen min til Istanbul nylig, med mine vakre og forstandige døtre. Han bare mumler. Jeg blir urolig, lenge siden jeg har sett ham så uinteressert.
Jeg tenker at det kanskje er like greit å drikke tomt og runde av, men jeg bestiller en pils til, mest av gammel vane. Jeg strekker meg over til nabobordet, hvorved ingen sitter, og plukker til meg en avis. Jeg blar litt i den, kommer til en undertøysreklame – en ung dame i pent undertøy. Jeg sier:
– Fryktelig tynn, ikke lekkert. Kan du forstå at kvinner vil se slik ut? Kanskje hun bare spiser agurk og drikker vann…
Ralf blir plutselig linjalrett i ryggen. Han kvikner til og heller i seg en drøy slurk. Han har fått lys i sine blå øyne … engasjement:
– Jeg tror hun er barbert. Det er en uting, det der … at kvinner glattbarberer seg nedentil. Var ikke sånn før. Nymotens påfunn. Husker du 60- og 70-årene, den gangen hadde damene svære, fine dotter.
– Tja, jeg vet sannelig ikke. Tror kanskje ikke jeg har gjort meg opp meninger om det … men det er vel ikke så fint når hårveksten brer om seg … oppover mot navlen og utover lysker og lår … slik at det til slutt ligner et sjuskete troll.
Jeg kan se at Ralf har fått farge. Han er kommet ut av seg selv. Liten tvil om at han vi har med hjertesaken hans å gjøre:
– Underlig at så mange menn nåtildags er så betatt av sånn barbering. Tegn på umodenhet. Kvinner skal jo ikke se ut som småpiker nedentil.
– Vel … hva synes du om toppdott, da?
– Hæææ??
– En liten frisert trekant på venusberget og ellers barbert. Det kan være et greit kompromiss, kanskje – uten kompromissets dvaskhet.
Ralf ler overbærende, som om jeg er en liten gutt uten retning i livet. Han er oppflammet nå og bestiller mer øl.
– Å bli tiltrukket av det du kaller toppdott er tegn på holdningsløshet og svak karakter. Det er noe halvveis over det. Jeg tilhører Weimar-bevegelsen. Jeg er urokkelig. Det skal være skikkelig dott!
– Weimar-bevegelsen?
– Vi kaller den det. Vi er mange. Du kan si hva du vil om kvinnelige idrettsutøvere i gamle Øst-Tyskland, men de hadde dotter. Det kan jeg love deg. Vi Weimar-gutta pleier deklamere dikt når vi samles. Vil du høre et av dem?
– Seffeleff.
– Gi med den rene og ranke, den faste og sterke damen,
hun som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen
og barberer sin lille manke, men kjemper til døden for den …
Ikke så ofte jeg hører på musikk, men noen ganger gjør jeg det. Undertiden setter jeg på en CD … bare gamliser gjør det. Sant å si er det flere måneder jeg sist gjorde det. Men jeg gjorde det rett før jeg skrev dette. I CD-samlingen min – eller haugen, for å være litt mindre unøyaktig – har jeg David Bowie … min absolutte favoritt, tror jeg nesten jeg må si … når alt kommer til alt. Jeg fant Low, fra 1977. Sang nummer fire, “Sound and Vision”, er selvsagt den store hiten på den plata. Den er gennnial.
Dernest: “Always crashing in the same car”. Den er ikke blant Bowies største hits, men gudbedre … den er en hit, for faen – slik jeg ser det. Teksten er ganske raff, litt genial … og den handler ikke om bilkjøring. Den handler om deg og meg.
Trolig er dette første og siste gangen jeg opptrer som musikkanmelder, jeg er dessuten 40 år for sent ute. Samma det. La oss lyse fred over Bowies minne.
Historien om slipset i Istanbul har vakt en og annen reaksjon. En venninne av meg – la oss kalle henne HC – har henvendt seg. Hun er en dannet dame med oppvekst i et møblert hjem, og hun skrev at hun er forferdet, at hun ikke liker så godt at jeg er blitt kriminell, men at hun er glad for at jeg slapp anholdelse, rettsforfølgelse og langt opphold i et tyrkisk fengsel, med fæle innsatte som ikke går av veien for vold av groveste slag til alle døgnets tider og voldtekt av alt som har puls og holder 37 grader.
Hun hadde guuuglet og funnet straffelovens paragrafer 286, 287, 288 og 289… hun skrev at jeg hadde risikert fem års fengsel for et slikt ran i Norge. Hun nektet å tenke på hvor lang tid jeg ville fått i Tyrkia.
Jeg sa til henne at noen sjanser får man ta, og at et slips er et slips er et slips…. og når man er glad i slips … ja, da.. o.s.v… hvortil hun svarte:
– Torjusss!!!!!
Jeg lovte å aldri gjøre slikt mer, og hun ble litt blidere. Etter litt godchatting, forsto jeg at hun likevel er litt imponert av min lille kriminelle handling vest for Bosporos, at det tross alt forutsatte litt mot og fasthet. Videre sa hun at hvis det bryter ut unntakstilstand i landet og dertilhørende utrygghet, vil hun oppsøke meg for beskyttelse. Det synes jeg er en brillefin idé. Hun sa også at om jeg er på hennes hjemtrakter, kan jeg bare komme innom og få svart kaffe og nybakte scones.
Egentlig skulle jeg ha publisert et innlegg i går, men min samarbeidspartner – det lille, men svært velrennomerte bilde- og illustrasjonsbyrået Good Kids Productions – opplever travle førjulstider og kunne ikke se seg i stand til å levere innen frist. Slikt skjer, og det er selvsagt tilgivelig. I mellomtiden skriver jeg dette og benytter anledningen til å takke de som gidder lese mine små tekstbiter. Det kommer flere, og jeg håper min lille leserkrets er lojal mot mitt bloggkonsept som egentlig ikke er noe særlig grundig definert prosjekt. Jeg forsøker bare å underholde.Jeg vil gjerne ha kommentarer og tilbakemeldinger og ønsker om hva dere vil lese om. Jeg strekker meg så langt jeg kan for å tilfredsstille dere alle sammen.
De eldste av mine lesere vil kanskje huske at NRK hadde et helt akvarium til rådighet da de bevilget seg pauser på 60-tallet. Jeg råder ikke over så mange fisker som NRK hadde og bringer i stedet bilde av to pirer (ungdommelig makreller). Pir er min favoritt blant fisker, og dere kan studere de to godsakene til mitt neste innlegg foreligger. Det er ferdig skrevet og redigert, det handler om et tema jeg vet mange menn er opptatt av … jeg kan si så mye at det har med kvinner å gjøre. Ha en god dag, kjære lesere… ailøvvju….
Undertiden slår hun et slag innom faren sin, altså jeg. La oss kalle henne M. Hun kom i går kveld og ville overnatte. Men først ville hun lage mat. Ny oppskrift. M og jeg er ganske flinke på kjøkkenet. Hun leder an. Jeg er håndlanger. Vi trenger nesten ikke snakke sammen, alt går nesten av seg selv. Etterpå spiste vi, og til dessert spiste vi ingenting – det passet bra … vi var veldig mette i magene våre. Jeg så på henne over bordet og sa at hun er forunderlig vakker. Hun sa tusen takk, pappa og jeg ante bare fred og Ikke stort annet, men etter litt vanlig småpludder om forlengst henfarne dager sa hun:
– Pappa, du mååååå skjerpe deg.
– Hæææ..???
-Du … jeg er facebookvenn med deg, i tilfelle du har glemt det. Jeg synes ikke innleggene dine den siste tiden er helt … tja.. hva skal man si… og bloggen din, hun der dumme Gitte, som sikkert ikke finnes engang.
-Gitte hadde blitt svært lei seg om hun hadde hørt deg nå.
– Kan så være, men for noen dager siden satt jeg i en T-banevogn. Vindusplass. Ved et stopp kom en mann inn og satte seg ved siden av meg. Ganske rufsete. Kanskje ikke helt fast bopel. 30 år, tipper jeg- Mange ville ha flyttet seg, det er jeg ganske sikker på. Men jeg ble sittende, for det er ikke høflig å reise seg og finne en annen plass. Jeg tenkte at han kanskje er en mann som har opplevd nok vondt i livet og ikke trenger mer av det. Jeg ville ikke støte ham, skjønner?
-Jepp.
-Så ruller vogna avsted, og jeg ser bittesmå biter av Oslo fare forbi der ute og har nesten sluttet å tenke på han som sitter ved siden av meg og ikke lukter så godt. Jeg sitter, holder ut og har tenkt å sitte der til jeg skal av. Hva tror du skjer?
– Vogna stopper på Majorstua og inn sjangler Wenche Foss på høye hæler, ikledd pels, stuvende full av champis … deklamerende mor Aase?
-Nei, pappa … hun gjør ikke det.. hun er død. Jeg kjenner en hånd på låret mitt. Mannen ved siden av meg har lagt en hånd over låret mitt. Hva gir du meg? Jeg fikk sjokk og spratt opp, satte meg på motsatt side og ga ham mitt sinteste blikk. Han møtte det ikke. Han så bare ned i gulvet. Midt på dagen, pappa, i en T-banevogn, med flere vitner … som heller ikke var så blide i blikket.
-Men det gikk bra?
-Jada, men det er andre kvinner, de du kaller mituene, og det er enda flere … som ikke vil stå frem. Jeg kjenner noen. Av og til lurer jeg på om alle menn burde samles i innhegninger og transporteres til et slags hjem, eller no’ sånt.
-Alle menn holder ikke på sånn… det er vel de færreste. Jeg for eksempel, jeg har aldri …
– … jaja, jeg vet det, pappa … men det er noe med menn, hvor vanskelig kan det være å styre stemmebånd, hender og kjønnsorgan. Noen ganger lurer jeg på om halvparten av dere er tilbakestående
-Burde ikke du pusse tannebissene, tisse og legge deg nå, vennen min? Du skal tidlig opp, vet du.
– Pappa, det der er hersketeknikk … og en ting til, det er 2017, ikke 2007.
– Får si meg enig i det..
-Vi sier at det er et fremskritt … og hvis du dag om annen kan rive deg løs fra den laptopen din, er mye gjort. Du kan ikke bare taste løs og late som om ingenting skjer utenfor stuevinduet her.
-Mer kaffe?
-Jatakk, men da sier vi at du skjerper deg, ellers må jeg nesten vurdere å dytte deg ut av vennelisten min.
-Ehhh … ække det sånn hersketeknikk?
-Jo, pappa.. det er det… og jeg regner med at den virker.
Jeg våknet og var ikke trett. Det var sluttet å sne. Jeg aktiverte kaffetrakteren og så meg om etter sigarettpakken min, som ikke fantes. Jeg husket Nicorette-tyggisen, fant den og kastet i meg to stykker. Kan ikke si jeg så lyst på livet.
De første dagene gikk imidlertid greit. Overraskende lett å slutte med sigaretter. Stuvende full av selvtillit suste jeg omkring og følte meg veldig ovenpå. Jeg tenkte at nå skal jeg aldri røyke mer. Jeg imøteså et langt og lykkelig liv med Charlie, i røykfrie omgivelser … og en alderdom der jeg tasser omkring i hagen, klipper gresset, luker ugress og høster epler i september sammen med barnebarna… og lager grønn til til Charlie, som ennå er vakker og sitter i vinterhagen og broderer fine farger på nyinnkjøpte beige dametruser som hun synes er litt kjedelige og vil stæsje opp litt.
-Min røykfrie prins, du er min helt, sa Charlie en kveld og hadde bare på seg en liten truse som hun fjernet og sveivet rundt over hodet og slapp den, slik at den bekrev en pen parabel i stueluften, landet oppå pianoet og nesten veltet en vase med cirka ti tulipaner.
Tiden som fulgte var som en laaang fest… sene kvelder og natterangel. Chablis, Champis og Charlie og gode middager både hist og her – og skjørlevnet i Amsterdam. Men alt var ikke rosenrødt, må jeg innrømme det. Mange holdepunkter i livet var borte. Det er jo tyve av dem i hver pakke. Hver dag våknet jeg til en hel dags hvileløs tyggegummitygging . En skygge falt over mitt vanligvis muntre sinn. Jeg plugget inn kafferakteren og dyttet en Nicorette i munnen.
Etterhvert trappet jeg ned til 2 mg. Jeg tygget i vei. Om kvelden var jeg så sliten i kjevene at jeg såvidt greide å spise suppe. Selv small talk ble for mye. En røff tid, det er både sant og sikkert. Da de meget få vennene mine ville ha meg med ut for en pils, eller to … ble jeg sittende og tygge tyggegummi
Alle tyggegummityggere vet at tyggegummi er løsøre, man legger dem fra seg hvor det skal være. Mine ble funnet på asjetter, glass, salongbordet, badekarkanten, kjøleskapet, bilrattet, mobiltelefonen og laptopen. En gang sovnet jeg og våknet med ei klyse i bakhodet. Da jeg løftet hodet, fulgte puta med.
Jeg ble ganske lei disse tyggisene. Veldig lei. Ikke da til å undres over at jeg en og annen gang tente en sigarett, i smug og i dølgsmål. Jeg passet alltid på å ha en pose Fisherman’s Friend for hånden , som jeg trodde tok det meste av røyklukten. Jeg undervurderte Charlie og hennes nese … sensitiv som en engelsk setters. Hun sa ikke så mye, smilte bare overbærende og ga meg svært dårlig samvittighet og følelsen av å være en taper.
Av og til bør en mann få en kvinne til å føle seg som et hellig alter. De som har levd en stund vet nok hva jeg mener. Jeg tror ikke jeg skal gå i detaljer om tildragelser av dette slaget. Det skulle tatt seg nydelig ut, men jeg kan skrive så mye at det er fine stunder – også den gangen jeg merket at tyggegummien ikke lenger var i munnen min. Min første tanke var at jeg kunne ha svelget den. Men så forsto jeg at den var kommet på avveie – innklistret i mørkt, krøllet hår.
Charlie registrerte pausen, heiste hodet og kikket nedover magen sin.
-Hva skjer?
– Ehhh … tror tyggisen har viklet seg … jeg mistet den… den er visst …
– … du store allstyrelseog milde skaper … hent en saks! Og du … etterpå stikker du ned i kiosken på hjørnet og kjøper en tjuepaking … merde … sois rapide!
Mitu ruller videre. Jeg hørte på radioen for noen dager siden… intervju med Aleksander Schau, mannen som satte i gang MeToo-rørsla for noen uker siden. Han er en meget alvorlig mann og lovte at dette bare er begynnelsen, at det vil bli en svært kald vinter for mange sleske menn, og han mente ikke antall celsiusgrader under null. Han kaller problematikken «bunnløst alvorlig». Jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro. Etter å tenkt litt over hva jeg skal tro, ringte telefonen. Jeg tok den og før jeg fikk sagt navnet mitt, slik jeg pleier:
– Skifte til vinterdekk? Vel, det kan jeg sikkert ordne i løpet av dagen.
-Tøysekopp! Jeg har skiftet selv.. nei, dette er alvorlig, sa Gitte og dro sikkert inn flere kubikkdesimetre luft før hun satte i gang:
-Mitu er overalt…. og jeg føler meg helt uttafor. Jeg har jo ingen historier å fortelle. Mange har tafset litt på meg i årenes løp, men det har ikke vært noe problem, synes jeg. Jeg har ristet dem av og én måtte jeg fike til, men det var helt greit… og du har jo også prøvd deg, men det var jo bare hyggelig… ganske nølende og famlende og klønete, synes jeg.. til og med litt sjarmerende… du kunne godt ha vært mer pågående, men du var jo ganske full.. vel, nok om deg… problemet er at alllle venninnene mine har en historie … og det har ikke jeg, det vil si .. jeg har jo det … og de er stort sett mye bedre enn de andres, sett i et mituperspektiv, men jeg kunne tenke meg en historie som virkelig vil slå an, som vil gi meg litt status, om du skjønner. Der kommer du inn i bildet.
– Skal jeg ikke heller måke snøen som før eller siden legger seg i oppkjørselen din?
-Drit i snøen som ramler ned om ei uke. Faen, jeg trenger en historie, og du har sånn fantasi som skal til.
-Du vil ljuge for dine venninner og ytterligere hause opp stemningen her til lands?
-En hvit løgn, bare. Det handler om å opprettholde ære. Når jeg ikke har en skikkelig saftig tafsehistorie, vil alle tro at jeg synes det er greit med innpåslitne menn som tafser overalt. Alle vil tro jeg er ei tøyte.
– Mmm… det må vi unngå. Det skjønner jeg, men du må hjelpe meg litt. Teamwork, vet du.
-Ok.. la os si at vi er kolleger. Jeg jobber jo i en avis, og vi kan si at du er redaksjonssjef, eller no … omtrent på din alder … den jo den verste, hører jeg overalt. Vi er på julebord, og vi sier at jeg er ganske utfordrende kledd, slik at man må forbi flere plagg og overlappinger. Jeg bruker ikke stay ups, slik jeg pleier, heller ikke sexy truse med blondekanter og blondeblomst over dotten. Jeg har på en ganske kjedelig og løstsittende kjole i ullstoff som rekker ned forbi knærne… hvorunder en helt vanlig hudfarget BH fra Triumph. Skjønner du?
-Tror det.
– Vi sier at jeg er borddamen din. Du sitter på min venstre side og drikker for mye øl og akevitt. Du begynner å bli full og bøyer deg mot meg og sier stygge ting i øret mitt.. slik som «Kjære vakre Gitte, har du hår på fitte, kan jeg få titte – gode, deilige Gitte».
– Det der er jo min replikk … og den er gammel.
-Jeg vet det, dummen … men vi sier det sånn, og han driver på videre med griseprat og uanstendige forslag. Han sikler både på ribba og meg, og jeg vet ikke min arme råd. Jeg er sjokkert og fortvilet.
-Selvsagt er du det. Men du er svært utfordrende kledd, hvordan?
-.. der kommer du inne i bildet. Du er mann og har ekkel fantasi, det vet jeg.
Jeg tenkte meg om noen sekunder før jeg fant en løsning:
-Ok.. hør etter. Han liker å pusse opp hjemme og han er ganske kreativ, tenker ofte over alternative bruksområder for ulike innretninger. Han har med en tapetkninv med tanke på å løse klesproblemer på julebord.
– Hææææ?
– Han sitter ved siden av deg. Alle er opptatt med sitt, skravler og ler og legger ikke merke til detaljer. Har jeg rett?
– Vi sier det…
-…vel, han vil ha hudkontakt og tapetknivbladet er skarpt og ubrukt. Kjolen din er løstsittende. Han risikerer ikke blodsøl. Han later som han har mistet en hemning… det har han jo… og bøyer seg ned etter den. Ingen registrerer at han lager et ti centimeters snitt i kjolestoffet ditt… omtrent der hoften din går over til midje…
– Gennnialt!!
– Han er tom for både øl og akevitt og ber kelneren fylle på, hvilket blir gjort i en fykomfei. Tørste gjester vil man jo ikke ha. Han øker promillen og synes planen hans er aldeles fortrinnlig og uangripelig snedig. Han kan se din gyldne, deilige hud og kan skimte trusekanten din.
-Jaaaaa?
-Da kan du vel regne ut resten?
– Neinei, jeg er så dårlig i hoderegning.
– Ja, det er du. Ok, han drikker litt mer øl og tenker at han er meget intelligent, ikke bare det … han synes han er sjarmerende og guttaktig …
-… ja??????
– han gjør det, simpelthen?
-.. hva gjør han?? Kom igjen!!
-Vent, litt må bare hente litt mer kaffe.
-Fort deg!
Jeg fortet meg ikke noe særlig, det tar tid å gå ut på kjøkkenet og fylle kaffe i et krus. Jeg svingte en tur bortom stuevinduet, også … for å la meg mitt sinn opplyse av nedadgående novembersol. Jeg tenkte at jeg har lyst på en tur i det fine været.
– Er du der??
-Jada, Gitte.
– Hva skjer?
-Ikke så mye, jeg sitter nå her og …
– Ikke kødd nå… hva skjer med meg?
– Han hopper over noen trinn og går for third base, som de sier i Texas.
– Gudbedre?
– Jepp, han er en erfaren kar. Han blir kalt Tafsekongen av gutta og vet akkurat hvor han skal. Han vil for all del ikke bomme. Han er besluttsom og fast..
-Jaaaa?
– Resten kan du vel tenke ut selv.
– Torjus!!!!!!!
– Vel, han gjør det.. og han treffer. Men han har ikke tenkt på at du kanskje er midt i din månedelige …. ja, at du blør som en knivstukket gris.
– Du slette tid!
– Det er akkurat det det blir. Han trekker til seg lanken så fort han kan. Den er rød. Du får helt sjokk, skriker og reiser deg så fort at du letter fra gulvet og tar med deg bordet slik at bordflaten en stund danner innpå 45 grader med gulvet. Flasker, glass og blomsteroppsatser velter … tallerkener fulle av ribbe, pølser, medisterkaker, saus, rødkål og tyttebær sklir avsted og veldig dyre kjoler blir ødelagt. Du står der, som århundrets offer og peker på grisen ved siden av deg og skriker alt du orker: «Fy faen, ditt jævlige sextrakasseringsmonster.. hva faen ville du nede i trusa mi … hva??????»
Du viser frem kjolen din som er kuttet opp, mens mannen ved siden av forsøker å forsvinne i løse luften mens han tørker blod fra høyrefingerne sine. Alle blir veldig sinte på din bordkavaler som jo ikke er noen kavaler..
-Du er genial, Torjus.. hva skulle jeg gjort uten deg?
Min eldste datter slo et slag innom her i går kveld, la oss kalle henne M… neida, jeg ljuger… bare ønsketenkning. Hun ringte, jeg løftet telefonen og hun spurte:
– Har du lest Dagbladet i dag?
– Leser ikke Dagbladet.
– Det burde du. 65 prosent av kvinner mellom 25 og 39 har opplevd uønsket krenkende, eller plagsom seksuell oppmerksomhet. Er det ikke ille?
Jeg svarte ja. Dernest snakket vi om løst og ikke så mye fastere. Etter samtalen husket jeg plutselig saker og ting jeg har glemt. Det utmerkede påfunnet #Metoo er selvsagt medvirkende. Jeg er svært takknemlig, det er både sant og visst.
Jeg kan ikke erindre at jeg husket som barn. Men jeg husket i russetiden .. jeg satt midt på en lekeplass – på en en huske. Jeg holdt meg trolig fast i venstre kjetting mens jeg svingte ei flaske pils i høyreklypa. Jeg var nok ikke helt edru. Trolig var jeg nokså dritings, og jeg kunne ikke huske når jeg sist så russevennene mine. De hadde nok gitt meg opp og kjørt avsted i den røde russebilen vår.
Vel, jeg satt altså på den husken og tenkte at det er langt hjem. Heldigvis var den mainatten uvanlig varm, og jeg tenkte at jeg kunne overnatte innunder en rhododendron ikke langt fra. Ei flaske pils varer ikke evig, og jeg sto i begrep om å stable meg opp på to med tanke på nattely under den eviggrønne busken.
I samme sekund svingte en rødmalt russebil inn på plassen. En gammel Mercedes kassevogn. Den skrenset på grus og bremset hardt. Ut hoppet ei jente på min alder, i rød russedress med noen hvite striper på ermene og sheriffstjerne på venstre side av brystet. Hun hadde knuter og ølkorker i russelua si.
Hun sto bredbeint foran meg og ytret:
– God natt, jeg er …, sa hun og presenterte seg som «førstekommissar i russepolitiet» og ved navn som jeg skal holde for meg selv.
Hun sa noe om min tilstand og fremholdt at det var best om jeg ble med henne. Før jeg rakk protestere, hadde hun satt håndjern på meg. Begge armer låst bak på ryggen. Hun førte meg inn i bilen, bakover. Hun dyttet meg ned i en papasanstol og sa at det var jamen flaks at hun kom kjørende forbi. Hun rakte meg en flaske og ba meg ta en slurk, hun kalte det «Klarienfart», en helt ny antialkoholholdig drikk fra Pfizer som skulle redusere promillen radikalt på kort tid. Jeg har alltid hatt respekt for autoriteter og maktpersoner; jeg drakk et par slurker og syntes det smakte ganske likt det en av kompisene mine drakk kvelden før. Men motgift er jo også gift, det hadde jeg lest et sted. Jeg ble ikke mye mer edru, men kommissaren sa at det tok litt tid før det virket. Hun vet nok best, tenkte jeg.
Nåvel, jeg husker at kommissaren satt ved siden av meg. Hun smilte, og jeg syntes hun var en skikkelig snill pol’ti. Jeg sovnet. Plutselig våknet jeg av noe tungt – oppå meg. Det var kommissaren. Nå lå jeg på ryggen, på en madrass. Og buksa mi var ikke der den var før, ei heller underbuksa.
Hun hadde fotsålene i gulvet og humpet opp og ned på meg. Det tok noe tid før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg skal hilse og si at jeg ble ikke særlig blid. Hun var dessuten fryktelig klissete og våt. Ekkelt. Jeg tenkte at med så mye væsketap bør hun drikke mye vann snart, kanskje innpå en liter, men det gjorde hun ikke. Hun ble rarere og rarere i ansiktet… trekkene vred seg litt hit og dit, syntes jeg. Innmari rart. Selv kjente jeg en underlig følelse, og jeg lissom gled inn i en slags transe – kanskje hun hadde lurt i meg litt narkotika, resonnerte jeg, sånt stoff som får en til å se rare ting, og det gjorde jeg: To store, hvite rundinger med noe som lignet bringebær roterte i motsatte retninger over meg … og jeg gled dypere inn i transen. Jeg skalv over hele kroppen. Til slutt ble det veldig rart alt sammen, hun skrek og hoiet «jihhhaaaaaaaa», øynene mine lukket seg hardt og alt ble liksom enda merkeligere, og jeg kjente noe jeg forestilte meg som bittesmå ildkuler fare i høy hastighet omkring i blodbanene. Så ble alt veeeeldig klissete og vått… og jeg merket en lukt som må ha vært fra rekeavfall et sted i bussen, som noen hadde glemt å kaste – og det er jo dumt.
Jeg husket ikke så mye mer … ikke før jeg våknet ved soloppgang, nedi ei grøft… mange kilometer hjemmefra. Omsider kom jeg meg hjem. Jeg skrubbet meg rød i dusjen og gikk og la meg og sov til dagen etter.
Etterhvert som jeg forsto hva som var skjedd, følte jeg meg mer og mer og mer og mer og mer og mer nedfor. Skyld- og skamfølelse. Årene gikk, jeg gjorde alt for å glemme, ville ikke snakke med noen om det. Ikke før nå, takket være #Metoo. Brillefint tiltak, må jeg si. Jeg føler at jeg kan gå videre. Jeg bestilte time hos en psykolog, som viste seg å være en kvinne i 40-årsalderen. Hun lyttet til historien og virket veldig interessert, men så er hun jo profesjonell hjelper, som hun sa. Hun satt med lårene krysset og vippet en høyhælt rød sko ytterst på tærne som hadde negler i samme rødfarge. Hun kunne sikkert ha jobbet som fargekonsulent, også. Hun stilte mange spørsmål, mange av dem litt uventede …men hun vet nok hva hun gjør. Hun har tross alt embedseksamen i psykologi. Jeg spurte henne om det holdt med denne timen. Jeg sa jeg at jeg følte meg ganske ålreit. Med dyp stemme sa hun at «det er fint, men jeg tror du bør komme igjen».
– Her er tale om en litt …, ja, jeg husker ikke helt hva hun sa. Hun brukte mange fremmedord og jeg tenkte at hun vet nok best.
– Ok, da sier vi tordag.. om to dager. Samme tid, samme sted, sa hun med den lave og ganske dype stemmen sin.
Gjett om jeg er glad for å få hjelp. Det virker som om hun virkelig er interessert i å hjelpe meg. Hun har satt opp et behandlingsprogram, fem timer i første omgang. «Så får vi se», sa hun. Godt å føle seg i trygge hender. Det må jeg si…
