Tid om annen må man bare utøve litt selvkritikk og erkjenne at man er et svin, eller synder, slik det passer å benevne en selv 2. søndag i påsketiden. Jeg fant ingen hvit, strøket skjorte i farten, men jeg fant en krøllet en. Jeg tenkte at det ække så farlig, Gud er grei og synes sikkert det er helt ålreit. Jeg kjørte avsted 10.45 og var i kirkerommet 10.55. Det klemtet i klokker.
Jeg liker roen i kirker, jeg liker at folk sitter stille og ikke surrer med mobiltelefoner. Jeg liker denne kirken veldig godt. Et moderne kirkebygg, seks år yngre enn jeg. Vegger av svære sylindre på høykant, håndbanket tegl. Røft, litt monumentalt.
Innenfor er det mye luft. Letthet. Det er høyt under taket, og arkitektene sørget for dagslys via loddrette spalter i veggene og sylindriske åpninger i tretaket.
Jeg liker altertavlen, den er vanskelig å forstå seg på ved første blikk, også andre.. men den er utført i stål og messing og forestiller livets tre.
Denne kirken har mange rom. Jeg vet det, jeg vokste opp med den og gikk forbi den hver skoledag i tre år. Klokkene er forstummet. Jeg tror kanskje Gud synes denne kirken er fin… fordi den har mange rom. Utenfor er det grått, kjølig, himmelen er dekket av vannmolekyler og noen av dem ramler ned. Men her inne er det lunt, og lyset er varmt.
Lenge siden jeg har vært her. Veldig lenge siden. Føler meg allikevel ganske hjemme. Må si det. Jeg liker ritualene. Jeg liker konfirmantene i prosesjon. Hvite kapper. Jeg liker orgelspillet og klaveret som står ved prekestolen. Jeg liker prosten, som med behagelig stemme snakker om apostelen Peter, eller Simon Peter som jeg er vant til å kalle ham. Han som trodde, men også fornektet. Tre ganger avviste han kjennskap til sin mester. Så gol hanen. Dagen etter ble Jesus spikret fast til et kors.
Det går an å identifisere seg med Simon Peter. Han er en av oss, en synder, en sviker – martret av anger og kvaler. Han møter sin mester igjen. Intet sinne, ei heller hovmod, ikke no’ “hva var det jeg sa?” Jesus er grei, han er snill og tilgivende. Simon Peter mottar nåden.
Fra prekestolen sier prosten: “Var det ikke for dette møtet mellom Peter og Jesus, hadde vi trolig ikke vært samlet her i dag.”
Synd å si at kirken er tjåka full. I farten teller jeg omlag 35 sjeler. I to puljer mottar de brød og vin, knelende rundt alterringen. Jeg blir sittende, føler meg ikke nattverd verdig, men jeg liker å se prosten stoppe opp ved hver og en og gi Kristi blod og legeme. Jeg liker akkompagnementet, fra klaveret… tonene er så gode og stillferdige at jeg glemmer benkenes hardhet og nittigradersvinkelen mellom sete og rygg. Glemmer det helt. Jeg har også glemt å ta med penger til kollekt, men jeg regner med Guds tilgivelse.
Jeg har sett henne hele tiden. Hun sitter fire-fem benker foran meg. Hun har ikke sett meg. Etter postludiet får hun blikk på meg. Hun er litt av et syn. Imponerende. La oss kalle henne Kirsten. Håret hennes er oppsatt, tjukt som havregrøt og helt hvitt. Hun er født 17 år før tyskerne okkuperte Norge, og hun går med rett rygg og verdighet. Hun er overrasket over å se meg. Hun smiler. Vi slår oss sammen og drikker kirkekaffe. Den er god. Kakene er prima. Hyggelig. Etter en halvtime vil jeg gå og spør hvordan hun kommer seg hjem. Hun sier: “Jeg kjører bil”.
Jeg kjører også bil. På vei hjem var jeg nok litt tankespredt og kom til å kjøre på rødt. Jeg hørte sirene og registrerte blå lysblaff. Det var som… tenkte jeg, men tok meg i det. Jeg stoppet. Senket vinduet. Betjenten var en kvinne på min alder – minus tjue år. Hun så streng ut og gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde kjørt på rødt lys. Jeg sa “beklager virkelig” og “jeg nok var litt uoppmerksom et lite øyeblikk, nettopp vært i kirken, forstår du… ja, det er jo 2. søndag i påsken og presten var bra, han snakket om Simon P.”
Hun kom litt ut av det og sa:
“Hva?”
Jeg smilte så godt jeg kunne og sa:
“Du vet, Simon Peter. Han gjorde en tabbe. Ja, ikke så liten heller. Tre ganger. Veldig dumt. Han svek Jesus og oppførte seg virkelig sjofelt og nedrig. Men det ordnet seg. Han fikk tilgivelse, og alt ble bra. Det er jo det påsken handler om. Tilgivelse og ny start.”
Politibetjenten var ganske søt – og stum. Jeg fortsatte:
“Men rødt lys… janei, ække så bra det, heller. Jeg innser det, men jeg pleier ikke… jeg er lei meg, betjent… det var… ”
“… har du drukket alkohol?”
“Nei, er du gal… jeg drikker da ikke mens jeg kjører.”
“Jeg mente før.”
“To glass melk til frokost.. og en brødskive med Jarlsberg-ost… ja, og en kopp kaffe.”
Hun bøyde seg, stakk hodet litt nærmere og lot som hun ikke inhalerte via nesen. Stemmen hennes var litt rundere i randen da hun sa:
“Okei, vi sier at noen ganger er det fort gjort å forveksle farger, men at man ikke bør gjøre det til en vane.”
Hun smilte og trakk seg en meter tilbake. Hun hilste til luen og smilte. Jeg smilte og satte bilen i gir…
