Ikke mange leser bloggen min, det daglige antallet lesere kan nok telles på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. I denne lille flokk finnes nok ikke én eneste under 20 år, det er jeg villig til å vedde en liten islandshest på.
Nåvel, dette handler likevel om ungdom. La meg først etablere noen premisser om unge mennesker, i stikkordsform, som jeg tror de fleste vil bifalle: Naivitet, svermeri, nysgjerrighet og idealisme. Det finnes flere kjennetegn ved ungdommen, men la oss nøye oss med de fire nevnte.
Av dette kan man avlede at ungdom er lett påvirkelig materiale, litt som modelleire (egentlig mener jeg ikke det, men det er så lenge siden jeg har skrevet ordet modelleire). Nåvel, vi kan ihvertfall si at ungdommen er kliss nye i verden og synes alt er spennende og gøy, og det er bra. Det er jo slik verden går fremover, de har eksempelvis få motforestillinger om kjærlighet og samliv og ekteskap og sånne greier. Det er fint, ellers ville det jo ikke bli født barn, og kloden ville bli lagt øde. Det er ungdommen som er en nasjons håp, ikke vi gamliser som lever våre liv på anløpen rutine.
Ungdommen er en fin tid tid. Det er bare å ta for seg. Gi gass, ha sex med mange… drikk deg full og dra på jordomreise, kjøp seilbåt og gå på skjær utenfor Lillesand… man lærer av det, også… og skulle en ung dame være så uheldig å bli gravid på en rockefestival… jaja, så er ikke det verdens undergang, tvertimot, vil noen si… dette landet trenger nye barn. Og hvis jenta husker hvem som var innom henne, kan det jo bli en riktig fin, liten familie.
Men det finnes noen feller, deriblant narkotika. Narkotika er ikke bra, slettes ikke. Jeg tenker ikke på et par blås tjall sent i tenårene. Det er greit, mange har gjort det. Ække no’ problem, men ikke la det utarte… ikke særlig bærekraftig i lengden.
Men det er flere fristelser i verden, myyyye verre en lettnarkotika og grøftefyll tid om annen… og det er nært knyttet til idealisme:
Kommunisme, eller marxisme-leninisme som noen ynder å kalle det. Det er no’ ordentlig dritt, og som fremtidig morfar synes jeg det er bedre at barnebarna mine blir rødvinsdrikkende sosiologer som fyller fritiden med tilvirkning av stygge trolldeigfigurer, eller jogger og deltar i maratonløp, enn at de hengir seg til kommunisme. Løping skader jo ingen, og det kan jo tenkes at noen av disse trolldeigfigurene er greie nok, og rødvin er jo ålreit for dem som liker det, og det er ganske mange. Trolldeigfigurproduksjon, rødvinsdrikking og løping er ikke høyverdige sysler som ansporer til tenkning og dannelse, men det er tross alt ikke intellektuelt totalhavari.
Alle vet at idealisme i mange tilfeller var det lille frøet som vokste til hemningsløs ondskap og noen av de verste masseutryddelsene i verdenshistorien. Lenin var idealist og ville skape et helt nytt og absolutt strålende samfunn, men da måtte han forandre mennesket, skape et nytt et.. slik at det ville passe inn i hans visjon om det nye samfunnet. Han var villig til å gå over mange lik for å realisere det. Han beordret henrettelser både hist og her, opprettet konsentrasjonsleire for alle som ikke var enige med ham, eller som han antok ikke var det. Han døde i 1924 og rakk ikke å beordre drap på millioner av medborgere. Men det gjorde hans etterfølger, Stalin. For ham var drap den viktigste av alle politiske metoder. I løpet av Stalins 29 årige regjeringstid var Sovjetunionen et slaktehus, en orgie av drap og ubegripelig ondskap.
Ubegripelig er også at Stalins massedrap på egen befolkning ble applaudert av mange i Vesten, oftest av såkalt intellektuelle. Noen av dem var nok helt i overkant revolusjonsromantiske og naive som bikkjevalper. Vår egen dikter Nordahl Grieg var ikke av den sorten. Han oppholdt seg i Sovjetunionen i tiden 1933 -1935 og registrerte den heidundrende ondskapen som utfoldet seg omkring ham. Han syntes det var helt greit. Man skulle jo bygge kommunisme, og da måtte man jo rive litt først. Klart det. Grieg var stalinist og i perioden 1935-40 leder av Sovjetunionens venner, tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. I 1938 utga han romanen Ung må verden ennu være, en hyllest til Stalin og hans skrekkoggruregime. To år tidligere skrev han – i samme ånd – et av verdenshistoriens mest hypernaivromantikkidealistiske dikt: Til ungdommen. Det er tonesatt, blir sunget rett som det er. Det ble også sunget i Oslo domkirke, i minnegudstjeneste etter 22. juli 2011.
Grieg døde forresten i desember 1943, da et britisk bombefly han satt i ble skutt ned og traff en skog ikke langt fra Berlin. Han døde på den rette siden og fikk heltestatus. Bra for ham, han slapp senere konfrontasjon med sin politiske åndssvakhet.
Da Stalin dævva i 1953, skulle man tro at man kunne puste ut og kanskje ved enkel og grei empiri resonnere seg frem til at kommunisme ikke er veien til et godt liv for folk flest. Nix, elendigheten fortsatte, og i Kina tok Mao livet av et ukjent antall millioner mennesker, anslaget ligger mellom 40 og 70 millioner. Pol Pot i Kambodsja kverka omlag 2 millioner landsmenn i løpet av fire år på 70-tallet.
Norge hadde også en Pål, nemlig formann Steigan, som røktet “sine høner” og andre haner i den politiske sekten AKP og var blodfan av Mao, Pol Pot og Enver Hoxha i Albania. Han håndhilste på alle de tre kjeltringene og var helt sikkert helt ute av seg av lykke. Steigan er kommunist ennå. Ikke til å tro, men det er faen meg sant.
Det gikk ikke så bra med AKP, det kunne ikke gå bra. Partiet ble oppløst i 2007, men det ble ikke helt borte, som mange håpet. Nei, de samlet sammen restene av partiet og fusjonerte med Rød valgallianse, og hva ble det? Det ble Rødt. Bjørnar Moxnes er Rødts tredje leder og sitter på Stortinget. Faren hans er gammel AKPer, hvilket ikke svekker teorien om at kommunisme går i arv. Men den store arven er Lenin, Stalin og Mao, hvorav de to sistnevnte er de verste massedrapsmennene i verdenshistorien. Selv ikke Adolf Hitler kunne hamle opp med disse to gutta østpå hva massedrap angår. Han er på en god tredjeplass.
Om du går på gaten med T-skjorte påtrykket portrett av Stalin, reagerer ikke mange med sinne og forakt. Jaja, denne ungdommen, tenker man da… de kommer nok til fornuft en dag. Hvis du går med en T-skjorte med Hitler på, er helvete løs og du risikerer å bli kjeppjaget herfra til evigheten – helt fortjent. Men hva er forskjellen, hvorfor er kommunisme bedre ansett enn nazisme? Begge hadde til felles idealene og forestillingene om “det nye mennesket”, “de rene og ranke”… så hårreisende langt bortenfor den menneskelige natur at normalt tenkende individer bare må gi seg ende over. Nazisme og kommunisme er praktisk talt det samme, begges endepunkter er ufrihet, inhumanitet, sivilisasjonskollaps og i siste instans massedrap… og hvis du skal bli massakrert og drept, er det vel det samma faen hvem som gjør grisejobben.
Nazismen gikk på en smell våren 1945 og har vel aldri siden oppnådd stor popularitet, bortsett fra i forfyllede og halvkriminelle kretser hist og her i Europa, der mørket har senket seg over hengiven dyrking av Thor, Odin og Heinrich Himmler… og blant incestuøse, hvite mennesker i grissgrendt beliggende enklaver i amerikanske utkantstrøk.
Kommunismen fikk seg også en trøkk, Berlin-muren brast i 1989 og Sovjetunionen gikk overende to år senere, men det underlige er at kommunismen som ideologi har overlevd. Mange – især unge mennesker – synes kommunisme er dritfett. Hertil knytter det seg et mysterium: Hvordan har det seg at ungdom – som man jo er vant til å tenke på som åpne, søkende og frihetselskende – er så betatt av totalitære ideer. Jeg aner ikke, men jeg tror det har med gode forsetter å gjøre, idealisme… og ingen er mer idealistisk enn ungdom.
Tidligere nevnte Steigan har nok innsett at Stalin og Mao var litt harde i klypa, men han har ikke gitt opp troen på kommunisme. Han liker å være ideolog og har – inspirert av dataterminologi – lansert begrepet kommunisme 5.0, som skal være en oppdatert og tidsriktig versjon av klassisk kommunisme. Men så er det bare det at om du vanner ut 96 prosent sprit til 86, blir du like dritings – det tar bare litt lenger tid.
Men Steigan er en gammel mann. Det er ungdommen som gjelder, det er den som må reddes fra Mørkets fyrste, eller Karl Marx, som noen kaller ham. Hjelper det å vise til historiebøker? Tror ikke det. Historiefaget er viktig, men lærer vi av det, slik at vi ikke repeterer feil? Trukke det. Man lærer ikke av historien, man gjentar den. Jeg har til og med hørt om historiestudenter som er kommunister. Uendelig underlig. Kanskje det er derfor Rødt finnes, Bjørnar Moxnes er stortingsrepresentant og Rødt har fått innpå 900 nye medlemmer siden mistillitsforslaget i Stortinget…
