FN har undersøkt hvor lykkelige folk er rundt forbi i hele verden. De lykkeligste menneskene bor i Finland. Danmark er på andreplass, Island på tredje. Dernest Israel, Nederland, Sverige og: Norge – på 7. plass.
Hmm… burde ikke vi i Norge være de lykkeligste i verden? Jeg synes det. Hvorfor er vi ikke det? Kanskje fordi vi er bortskjemte, blaserte. Har vi mistet evnen til å verdsette de nære tingene i livet?

La meg fortelle en historie, fra en svunnen tid. Kjæresten min og jeg var på helgetur på landet. Oktober. Fårikål, karamellpudding til dessert. Øl og børst og fete oster i assortert utvalg henimot midnatt.
Omtrent midt på dagen etter måtte jeg på do. Jeg kjente at noe stort var i emning. Røffe rier. Det presset på. Jeg var oppglødd, skjønte at det var tale om en sjelden variant, som kanskje bare dukker opp hvert tiår, eller sjeldnere.
Jeg presset på, presset og presset. Jeg svettet og tok i bruk hele kroppen i utdrivningsfasen. Plutselig løsnet det. Plask. Jeg slappet av og lot forløsningen gå sin gang.
Det tok tid. Det varte og rakk. Tror det må ha tatt bortimot 30 sekunder. Jeg har ikke for vane å studere nytilvirkede ekskrementer, men jeg gjorde et unntak. Den var kolossal og hadde kveilet seg opp som en tjukk kvelerslange. Den så litt truende ut, jeg rygget et skritt tilbake.
Etterhvert tok jeg meg sammen, måtte le av meg selv. Kom til hektene og følte stolthet … ja, jeg gjorde det. Aldri hadde jeg sett en så stor bæsj. Dette må jeg dokumentere, tenkte jeg. Heldigvis hadde jeg mobiltelefon i lomma. Det ble  nærbilde.
Jeg dyttet på cisterneknappen. Jeg måtte repetere to ganger.
Hun som var kjæresten min den gangen, satt i stua og nippet til et krus grønn te og leste i en offentlig utredning om veitransport.
– Se her, sa jeg og la mobiltelefonen min foran henne, med det nyeksponerte bildet lysende mot henne.
– Hva er det?
– Ser du ikke det?
– Nei, er det noe fra nettet .. en stygg hund overkjørt av toget? En ihjelkjørt rotte? En veldig eksotisk matrett?
– Ta brillene på.
– Eehh .. det er ikke .. er det..?
– Jepp, min aller nyeste bæsj, fotografert for mindre enn tre minutter siden. Er den ikke fin?
Hun himlet med øynene, studerte bildet en gang til, som om hun ikke trodde det hun så. Hun var taus, med et underlig drag over ansiktet.
– Hva synes du, jenta mi… førsteklasses, ikke sant?
– Du er syk, Torjus… meget syk.