De med tipptopp langtidshukommelse husker kanskje at jeg lille julaften 2019 sluttførte arbeidet med tilvirkning av en automatisk skrivemaskin, basert på kunstig intelligens, som i tiltagende monn gjør seg gjeldende på stadig flere områder.
Skriving er besværlig, ikke uofte ganske kjedelig og utmattende; hva om man bare kunne trykke på noen knapper, kanskje dra i en spak, eller to … dytte på startknappen og finne på noe gøy, returnere noen timer senere og plukke opp et bunke A4-ark inneholdende et raft essay, eller en morsom petit, kanskje en krass kronikk … eller en novelle, kanhende sogar en roman.

Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg stilte sjangervelgeren på skjønnlitteratur og liten fortelling. Matet inn noen stikkord, ganske tilfeldig valgte. Trykket på startknappen. Det knitret i elektronikk, lyste i lamper, surklet i kjølevann og boblet i radiatoren fra en Ford V8, 1934-modell. Jeg gikk til sengs.
Dagen etter våknet jeg tidlig, spent på hva maskinen hadde prestert. Bare meningsløst rør, eller en ordentlig fortelling? Maskinen hadde levert, det hadde den virkelig. Ikke på nivå med Hamsun, eller Thomas Wolfe … men ikke verst. Ingen skrivefeil, bare et og annet feilplassert komma og et villfarent akuttaksenttegn. Bare småtterier, som jeg straks luket ut.
Siden den gangen har jeg ikke skrevet et ord selv. Ikke denne teksten, heller. Maskinen min blir bedre og bedre. Prima tegnsetting, nesten aldri skrivefeil. Intelligent og autodidakt, den justerer seg selv, skjerper seg hele tiden og blir flinkere dag for dag.
Men tidene forandrer seg. Nå er det om å gjøre å skrive tekster som ikke støter noen. Bort med sjenerende ord og uttrykk. Ikke no’ om klima, kjønn, islam, hudfarger, etnisitet og sånne greier.
Jeg vil gjerne være tidsriktig og kom i tanker om å knytte til meg en sensitivitetsleser, det er et menneske med sanseapparat så følsomt at det på hundre meters avstand kan høre en bille bæsje på en bomullsdott i buldrende bylarm og føle ubehaget til et barn som blir stukket av en mygg i Kansas City, eller Kuala Lumpur.
Sensitivitetslesere blir viktige fremover, like viktige som ingeniører, rørleggere og sykepleiere. De skal lese gjennom allehånde tekster og nappe ut dumme ord og uttrykk som kan vekke anstøt – slik at vi får et bedre og mer inkluderende samfunn.
Jeg kjenner et slikt menneske, en veldig følsom dame. Hun er for det meste hjemme, går i kirken annenhver søndag og gråter hver gang hun slumper til å se, eller høre nyheter.
Jeg sendte henne en SMS: Kan jeg ringe deg? Etter en halvtime: OK, om femten minutter. Jeg ventet, ringte og spurte om hun ville være min sensitivitetsleser, men da begynte hun å gråte og anklaget meg for mobbing og sjikane.
Hun hevdet at jeg var ondsinnet ironisk og burde skamme meg. Jeg forsøkte på aller mildeste måte å tilbakevise dette, men da begynte hun å hikstgråte. Jeg måtte bare legge på.
Nåvel, jeg grep loddebolten og mekket i løpet av noen timer sammen en sensitivitetskomponent, et kretskort av halvlederdioder, gamle transistorer og en frekvensmodulert algoritmeinihibitor jeg hadde for hånden. Puttet alt sammen inn i en svart boks og koblet den til hovedkortet via en vippebryter på kontrollpanelet.
For å teste sensitivitetskomponenten, kokte jeg – uten maskinmedvirkning – sammen en tekst i full fart:
Alice var ikke andre enn seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun innvortes forbannet begynnende overgangsalder og i akutt hetetokt skjelte ut alle tilstedeværende på morgenmøtet og rundet av med hysterisk krampgråt, gikk på toalettet, gjorde seg utilgjengelig en halvtimes tid. Ingen visste nøyaktig hva hun gjorde der.
Trolig slapp hun tre desiliter urin og reduserte overvekten sin med 200 gram brun og ikke så velduftende masse, men slike sysler tar vanligvis ikke lang tid. Hvilke gjøremål av annen art? Man er henvist til gjetninger … masturbasjon, tung sminking, bytte av utflodstungt truseinnlegg, oppkast av frokost bestående av fem brødskiver med Nugatti og jordbærsyltetøy … kanskje alt dette til sammen, tilsatt en semitung bestanddel depresjon med islett av nattsvart angst og gampesvære, irreversible vrangforestillinger.

Etter sensitivtetsbehandling:
Alice var seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun gjorde seg et fem minutters ærend på toalettet før lunsj.
Trolig lot hun vannet, pusset nesen, vasket hendene grundig, frisket opp sminken, rettet på blusen og angret på at hun i stedet for én brødskive med Castello Blå og appelsinmarmelade hadde spist to. Forøvrig var Alice i kjempegodt humør, hun smilte til alle omkring seg og gledet seg masse til helgens hyttetur med familien.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger