Her forleden sto jeg og ventet utenfor Norges største jernbanestasjon. Jeg ville føre min lille leserskare slemt bak lyset om jeg påsto at jeg hygget meg. Det er kjedelig å vente, især i blygrått lavtrykksområde – uten paraply.
Jeg slentret omkring meg selv og syntes tiden gikk så sakte at jeg forsøkte å mane frem minneverdige stunder fra et ganske langt liv og såldes korte ned tiden, men innskuddene i minnebanken ga liten avkastning denne dagen og jeg kom ikke i hu annet enn sist gang jeg henga meg til det ganske monotone studiet av to lus’ aftenstur på en tjærekost.
Jeg ventet og ventet… nei, ikke på Godot, som utenforstående skjemtegauker kanskje ville gjettet. Hvem jeg ventet på? Ingen relevans for denne lille historien, men av og til er man heldig, stundimellom skjer uventede saker og ting som fyller ventetid med mening, eller adspredelse. Ja, adspredelse er rette ordet.
En mann kom gående mot meg. Mørk i huden. Melaninrik er nok, etter hva jeg har bragt i erfaring, den rette og mest korrekte termen. Min første tanke var at han livnæret seg ved teppesalg; han bar på et teppe, og jeg tenkte han ville forsøke å selge det til meg.
Han stoppet bare et par meter fra meg, og det var først da han rullet ut teppet og senket seg ned på kne, jeg forsto at han var muslim. Teppekantene løp noenlunde parallelt med kantene på rabatten han satt på og jeg sto på. Jeg stusset litt over dette forhold.
Jeg registrerte intet kompass innvevd i teppet, ei heller så jeg at mannen fra noen lomme hale opp et kompass for peiling av himmelretninger. Han lot simpelthen rabattens lengderetning bestemme kursen.

Riktignok hadde han ryggen vendt mot Nordmarka, men hvordan kunne han være sikker på at han vendte sitt salige åsyn mot muslimenes helligste tettsted. Hva er sannsynligheten for at rabattens tenkte forlengelse treffer Mekka?
Jeg resonnerte som så at dette er jo ren slump, ikke slike omtrentligheter som erfarne husmødre gjør anvendelse av når de tilvirker velsmakende måltider og baker søte kaker … det pleier gå bra. .. men dette, dette er mer enn slump, og muslimer tar jo troen sin på største alvor og jeg har forstått at det i denne religionen ikke gis store rom for avvik og slinger i valsen.

Han bøyde seg fremover. Rumpa høyt i marsværet og nesa i teppeveven.Jeg tenkte som så at dette kan jo gå aldeles galt. Profeten Muhammeds hellig ånd er jo overaltiverdennærværende, men trolig med fast bopel i Mekka. Alt i alt vil den nok registrere hvem som til enhver tid ber, hvorfra og om bønnene når frem, eller om de er så halvhjertede at de ramler ned i Middelhavet et sted og blir ført bort med bølgene og knust mot Sorrento-kystens harde klipper.
Hva verre var: Tenk om denne mannen med sitt bønneteppe er så langt ute av kurs og bønnen så slapt fremført at den bommer med flere tusen kilometer og treffer et horehus i Hamburg, eller en nudistrand i Napoli, eller kanskje det aller verst tenkelige: En homsebar i Tel Aviv.
Bekvemmelighetshensyn, dette med rabatten som veiledende retning? Eller ramadans selvpåførte spiseforstyrrelse? Det er jo slik at muslimer – for å tekkes Muhammed – hverken spiser, eller drikker når de kan skjelne mellom en hvit og en svart tråd. De må spise om natten, og det går jo ut over søvnen.
Kan det være sterkt redusert næringsinntak og lite søvn som forårsaker nedsatt hjernefunksjon, som igjen bevirker sløv og ubetenksom navigering?
Jeg vurderte å prikke ham på ryggen og ta opp dette med ham, før Muhammed noterte seg bommerten og målte ut passende streng straff, men akkurat da hørte jeg et skarpt bilhorn bak meg.
Jeg syntes tiden hadde gått så altfor fort, det var ikke lett å rive seg løs, men jeg kunne ikke la henne vente…

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler