Jeg har en nær venn, som … ehh, det er ikke helt korrekt, jeg vil heller si bekjentskap – med vennskapets fortrolighet. Vi ser hverandre ikke ofte, men vi har kjent hverandre lenge. Årene har hopet seg opp i en svær haug.
Han er ikke lett å beskrive, men man må kunne si at han er et nokså privat menneske. Diskré fyr. Holder seg for seg selv det meste av tiden, snakker ikke så mye. Når han gjør det, kommer ordene langsomt, ettertenksomt … som om de er plukket fra en spesiell hylle i vokabularet og kjedet sammen i forunderlige kombinasjoner av øksekvass presisjon og snedig forblommenhet.
Nåvel, ved innskytelse slo jeg et slag innom min venn her en kveld. Han åpnet døren og myste mot meg.
– Hei, kjellermenneske, sa jeg muntert.
Han smilte mildt og slapp meg inn.
– Lenge siden, nesten glemt at du finnes, sa han.
– Det var det jeg tenkte … ja, så jeg besluttet å stikke innom og minne deg på meg. Noe nytt i livet?
– Ikke som jeg har registrert, men jeg følger ikke alltid så godt med.
– Noe må det være?
Min venn – la oss bare kalle ham Minvenn – nølte litt. Jeg kunne sanse at det var no’. Jeg ville ikke presse ham og lot ham fortsette med å se ut stuevinduet. Små, hvite skyer drev sakte østover og smatt ut av vindusrammen.
Minvenn reiste seg på to.
– Vi går ut i garasjen.
Vi gikk.
Minvenn åpnet åpnet garasjeporten. Kjølig, halvmørkt. Det luktet svakt av bensin og mange oljeskift. Han slo på lyset. Naken lyspære i taket. 40 watt.
– Men er ikke det, det er jo…
Minvenn var taus.
– Det er den?
– Det er den.
En av svært få, for de innvidde. Blå og blank. Clip-on. Parallelltwin. 270 grader. Slip-on. The thinking man’s R1.
– Vakker, sa jeg.
Minvenn sa ingenting. Han strøk ømt og forsiktig en pekefinger over tanken.
– Hvordan fikk du tak i den?
– Jeg slumpet til å komme over annonsen, kjente den igjen med en gang.
– Du ringte umiddelbart?
– Cirka.
– Hvorfor solgte du den egentlig. Jeg forsto aldri det. Hvor lenge siden?
– Snart seks år siden. Tror kanskje ikke jeg var helt meg selv…
