Hvor faen ble det av hæschtægmitudebatten som hjemsøkte vårt land og skremte vettet av alle menn som ikke husket pinlig nøyaktig hvor de gjorde av labbene sine på siste julebord?
Jeg savner mitu, jeg gjør det. Nesten ikkeno’ gøy lenger. Livet er blitt tristere uten daglige, små historier om allehånde kvinner som ble krenket for ti, femten, tjue og tretti år siden ved en eller annen festlig, eller ufestlig anledning.
Jeg tenkte at jeg kanskje kunne sette igang mitukjøret igjen. Jeg har nemlig hørt om sommerfugleffekten, som går ut på at hvis en morragretten sommerfugl blir vekket av hanegal grytidlig en søndag morgen, vil den slå oppgitt med vingene og sette luftmolekyler i bevegelse, som setter andre luftmolekyler i rørsle…  etterhvert har vi lett bris, dernest stiv kuling og etterhvert storm som utvikler seg til orkan, og til slutt oppstår en tsunami på Sumatra og deromkring – som kommer på Dagsrevyen på et fjernsyn nær deg,  klokka 19.00.
Jeg tenkte at jeg kan teste denne teorien, se om den også virker på samfunnsdebatten i Norge, som jo er veldig slækk om dagen. Mange lurer jo eksempelvis på hvor det er blitt av en av de aller skarpeste samfunnsanalytikerne her til lands… ja, jeg har Eivind Trædal i tankene. Jeg har det.
Men politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet holder stilen. Ifølge kilder jeg synes det er artig å tro på, tar hun ikke av seg vottene før hun sender avsted sine twittermeldinger,  som mer enn antyder at hun ikke ser skauen for bare trær; hun utroper Kjell Ingolf Ropstad til tidenes mørkemann og later som hun ikke har hørt om alle muslimene som ikke ugjerne på generell basis vil kverke alle vantro – homofile først, skjære småpikers kjønnsorganer i fillebiter og stenge de stakkars oppskårede inne sammen med mødrene deres til de blir såpass kjønnsmodne at de  kan tvangsgiftes med fettere i Pakistan,  som bare noen kjente av noen bekjente kjenner av omtale med omtrentlig faktainnhold.
Nei, hva er det jeg gjør!? Skeier ut, skriver meg helt bort, gitt. Det er dette tastaturet mitt, aller nyeste modell, veldig følsomt, skriver nesten av seg selv, og slettetasten har hengt seg opp.  Nåvel..  jeg må ta grep, skjerpe meg, holde stø kurs:
Jeg skred til verket. Lurt å være fin i tøyet når man skal være ufin. Hvit skjorte, silkeslips og pen bukse med press. Pen, grå frakk. Jeg lot min fars gamle, grå  Borsalino ligge igjen på hattehyllen.
Jeg dro til sentrum av byen der jeg bor og entret en av bokhandlerne der.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, spurte damen bak disken. Hun sto med det meste av massen sin på høyre stiletthæl. Pen. Rødt hår. Lubne lepper, hun kunne vært en av Mick Jaggers døtre.
– Fitter, sa jeg og lot r’en være smålåten.
Damen ble nokså perpleks, overførte kroppstyngden over på venstre hæl.

– Ehh.. hva sa du??
Jeg gjentok mitt ønske. Hennes unge ansikt strammet seg,  jeg kunne se munnen krølle seg litt, men jeg ble imponert av svaret:
– Unnskyld meg, du har nok gått litt feil. Dette er ingen bordell, min herre. Her selger vi bøker, kontorrekvisita, brettspill og sånne ting.
– Nettopp. Da er jeg på rett plett, frøken. Forfatteren er Juan Manuel de Prada. Jeg har fått anbefalt boken av min grandonkel Albert.
– Hva… eh.. hva slags bok snakker vi om?
– Fitter, sa jeg ganske høyt og tydelig, men med veik r.  Hun skvatt og så seg omkring. En middelaldrende dame som kikket på kokebøker ikke så mange hundre centimeter bortenfor, rettet seg opp og avga et undrende blikk.
Damen bak disken samlet seg sammen.  Fingrene hennes tastet. Hun holdt øye med skjermen foran seg.
– Ja jo.. den er visst her.  Ehh… vi har den ikke, men vi kan bestille den for deg. Skal vi se, den finnes i to varianter…
– Sier du det..
– Den ene heter Coños og koster 99 kroner. Den er oversatt, men tittelen er original. Bløte permer. Også har vi.. skal vi se..
– Fitter?
– Ja, den heter det. Innbundet.  198 kroner. Kan bestilles.
– Fabelaktig, sa jeg. – Jeg vil ha fitter.
– Akkurat, sa hun og tastet litt. Hun spurte om navn og og telefonnummer. Jeg oppga begge deler og sa:
– Med det samme jeg er her… har dere en almanakk for inneværende år?
– Ja, sa hun og hentet en.
– Kan du pakke den inn? Det er en gave.
Hun ga seg i kast med glanset papir og tape. Jeg tenkte at det var på tide å gi gass.
– De er forresten en meget vakker og fortryllende ung dame. Min grandonkel Albert er pensjonert gynekolog og var mer opptatt av sin profesjon enn av sin hustru Tutta. Han hevdet med ujevne mellomrom, både sent og tidlig, til både hverdag og fest, at det foreligger signifikant korrelasjon mellom lepper – hva angår tykkelse og form – rundt munnen og de nedenunder,  indre så vel som ytre.  Vel, det var nærmest en digresjon, frøken.
Den unge damen stivnet. Hun stirret på meg. Plutselig rykket hun løs hælene og gikk avsted. Hun ble helt borte, og jeg kunne ikke annet enn å vente. Almanakken var ikke ferdig innpakket, og jeg hadde ikke betalt.
Hun kom ikke tilbake. I stedet kom en eldre dame. Hun pakket ferdig i full fart med leverflekket fingernemhet. Hun var nok nærmere 70 enn 60 og hadde nesten ikke lepper. De var dessuten snurpet sammen til nesten ingenting. Til gjengjeld var rumperynkene rundt munnen hennes omseggripende. Såvidt hun fikk presset ut litt kaldluft med lyd:
– Det blir 57 kroner.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter