Jeg smugleser tidvis den fæle allerytterstehyperhøyreekstreme, anarkofabelfantastneonazirasistiske nettpublikasjonen Resett. Der leste jeg en sak om en mørkhudet kvinne som var tilkalt som vikar til et sykehjem i Oslo. Da hun møtte opp til sin første vakt, ble hun avvist. Hun måtte dra hjem igjen.
Hun var litt for mørk i huden, og de gamle beboerne følte seg ikke helt trygge på henne. Kanskje fryktet de at hun hadde med seg en bombe, eller håndgranat i håndveska. Alle som levde under krigen, vet hvor vondt slike innretninger kan gjøre.
Uansett: Det ble bråk og baluba. Det endte med at kvinnen klaget og fikk av kommunen en unnskyldning og et erstatningsbeløp pålydende 80 00 kroner. Grei skuring.
Det minner meg om faren min. Han er forlengst død, men han var også på sykehjem mot slutten av livet, over 80 år og ikke helt i form – hverken i kroppen, eller i toppen.
Jeg besøkte ham ganske ofte, for det syntes jeg var rett og riktig, men sant å si var det ikke så hyggelig. Bortsett fra faren min og et par andre gamle gubber, satt en hel haug gamle, vindtørre kjerringer hist og her og overalt og snakket ikke til hverandre, og de hadde nok glemt hvordan strikke sokker og hekle grytekluter. .
Nåvel, en dag var jeg innom pappa, og jeg oppdaget ganske raskt at han hadde et glimt i øyet jeg ikke hadde sett på svært lenge. Han smilte litt lurt. Jeg måtte se nærmere etter og registrerte at smilet hans rett og slett var ganske fett. Besynderlig.
– Hvordan går det, pappa?
Han flirte så gebisset nesten ramlet ut og bare millimetre skilte munnvikene fra ørevoks. Han sa:
– Takk som spør. Helt prima!
Jeg syntes dette var mer enn underlig tale og så meg rundt. Bare de vanlige gamle kjerringene som satt helt stille og ikke tenkte på å tenke en eneste tanke.
Jeg vurderte muligheten for om pappa hadde fått i seg noe stæsj som fikk blodårene til å utvide seg, hjernecellene til å røre på seg og fremkalle artige hallusinasjoner
– Du har ikke begynt med narkotika, pappa… det er litt sent i livet, synes jeg. Dessuten blir det så mye kriminalitet og sånn av det, og det kan lett bli litt klabb og babb med politiet. Det ønsker du vel ikke?
– Hva sier du, gutt??
– Ikke no’ viktig, bare hyggelig at du er i godt humør.
Jeg tok fort rede på årsaken til hans lyse sinn. Han pekte ikke så veldig diskré i retning en hvitkledd dame cirka tre meter bortenfor. Hun prøvde å snakke med en gammel dame. Hun var knapt 25 år og såvidt jeg kunne se, svært vakker. Hun var også litt mørkere i teinten enn folk flest her til lands.
– Hun er hyggelig mot deg, hjelper deg med saker og ting?
– Vi skal gifte oss.
– Hææææ??
– Gifte oss. Ikke lenge til.
– Ehh.. javel, akkurat.. men du vet at du allerede er gift og har vært det siden sankthansaften 1954?
– Ååå… for tøv og tull!
– Du, mamma er her nesten hver skapte dag.
– Sludder og pølsevev, sa pappa med stivt blikk på den mørke lekkerheten som så ut til å steget rett ut av en pekebok om 1001 netter, og hun hadde ganske store hyller høyt montert.
– Velvel, er du sikker på at hun vil gifte seg med deg?
Pappa sendte meg blikk som jeg oversatte slik: Du er litt av en idiot, tror du ikke jeg har kontroll her???
– Ok, har dere bestemt bryllupsdato?
– Nei, men det blir i Iran.
– Nåhh… litt av en reise.
– Hun er jo fra Iran, det ser du vel.
– Jajo, er hun hyggelig, har dere felles interesser og sånn?
Han svarte ikke. Satt bare der med fåret og nokså sleskt flir mens han holdt øye med den iranske damen som gikk omkring i tettsittende hvit uniform og snakket med myk stemme til gamlisene rundt forbi.
– Ja ja, men det er ikke helt sikkert mamma blir så gla’ for dette.
– Hør her, gutt… hva er i veien med deg! Du må ta deg sammen. Slutt å bry voksne folk med barnsligheter…
