Jeg har alltid barbert meg rundt pikken. Jeg er såkalt tofarget (jada, rødtoppgener). Håret der nede er kastanjerødt. Ganske fint, og det holder løden bedre enn det jeg har på hodet – som for det meste er grått.
Ikke desto mindre: Jeg har alltid vært misfornøyd med det røde håret der forneden. Komplekser? Absoutt! La meg forklare:
I helt unge år var jeg på Roskilde-festivalen og ble kjent med en pike fra Hvidovre. Hun var på min alder, og jeg skjønte ikke så mye av det hun sa. Men kroppsspråket hennes var tydeligere enn diksjonen.
Etter Gasolin’ og ei kasse Carlsberg, entret vi teltet hennes. Regnet trommet på teltduken.
Vi kledde av oss, og straks begynte hun å le. Hun pekte på midten av meg og ropte en dansk versjon av mobbestevet om rødt hår og lite pigment:
RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE… RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE!!!
Jeg heiste benklærne og hektet på beltet i en fart og løp avsted, ut av teltet. Jeg ramlet i søla og gråt. Heldigvis regnet det, ingen merket det (crying in the rain, vet dere). Jeg gikk inn en blytung depresjon.
Siden har jeg nesten ikke vist meg naken. At jeg er far til to døtre, er nærmest for et mirakel å anse.
Men nå er det andre tider. Jeg pælmer høvel’n.
Det er JANUHAIRY. En hel haug kvinner overalt deler bilder av seg selv og viser frem hvor mye hår de har i armhuler og på legger og sånn. Og jeg er ganske sikker på at de lar håret gro der nede også, til det ser ut som en frittvoksende mispelhekk i august.
Jeg synes disse kvinnene er så modige og tøffe, cirka like tøffe som Gunnar Sønsteby, Gregers Gram, Edvard Tallaksen og resten av motstandsgutta under krigen.
Tusen takk, jenter. Nå skal jeg la det røde håret gro som bare faen, jeg skal til og med blotte meg litt i parken like ved der jeg bor og vise frem at jeg også er modig.
Det bør være ganske risikofritt, trolig ingen politianmeldelse… det er jo så kaldt i været nå at det knapt kan kalles blotting i vanlig forstand…
Hva er alt dette maset om drap? Enkelte blir aldri fornøyd. Jeg sikter til slike som Hege Storhaug, Lars Akerhaug og Helge Lurås, som er sånne fæle anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialister – det har jeg ihvertfall hørt en gang, husker ikke nøyaktig når og hvor… men jeg har hørt det.
Storhaug driver noe som heter Human Rights Service, og det er visstnok en servicestasjon for alle som er skikkelig sinna på muslimer.
Lurås og Akerhaug jobber i den ultraoutrertytterligående allerytterstehøyreekstreme nettpublikasjonen Resett og vil ikke at det skal komme så mange muslimer til Norge. De vil beholde norske verdier, hegne om dem.
Men jeg må le… de har visst glemt at drap er en norsk verdi. I riktig gamle dager drepte vi hverandre som bare det, og på 1600-tallet våget ingen seg inn i Øvre Telemark, for de visste at de gærne telebøndene der ikke tok en halvskilling for med slirekniv å skjære huet av tilfeldig forbirekende tullebukker med åpen dagsorden. Ikke ulikt muslimer nåtildags.
Poenget er at våre nye landsmenn er i ferd med å blåse liv i en god, gammel norsk tradisjon. Antallet drap her til lands har sunket de siste 30 årene. Etnisk norske er blitt slappe, sløve og tiltaksløse. Null aggresjon.
Men vi nordmenn er jo opptatt av å spise kirsebær med de store, som de sier de som ikke kan si det annerledes. Slik har det vært siden Bjørnstjerne Bjørnson drev nasjonsbygging og Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland og senere overlot Fram til Roald Amundsen, slik at han kunne komme seg til Sydpolen før kaptein Scott og påføre britene et sjokk de sliter med den dag i dag.
Historie forplikter. Vi må skjerpe oss, vi må hevde oss – også på drapsfronten. Griseflaks at våre nye landsmenn er av annen støpning og kan an lede an i bærekraftig utvikling
A- og B-gjengen har gjort sitt, og gjør sitt. Mange muslimer er godt i gang. Noen tomme trusler og halvhjertede voldshandlinger, men de viser initiativ og gode tendenser. Noen slag hist, noen skudd her…
I går fikk Norge besøk av en muslim fra den russiske republikken Basjkortostan. Resolutt kar. Han gikk rake veien inn i en Kiwi-butikk i Møllergata i Oslo og hugg med begge hender en kniv i ryggen på en ung, norsk dame som pantet flasker. Hun ble straks etter lagt i respirator. I avhør skal gjerningsmannen ha sagt at han er terrorist og hadde til hensikt å drepe kvinnen og flere attpå.
Man må også betrakte drap i et større perspektiv, nemlig samfunnsøkonomisk. Døden er en stabil arbeidsgiver. Drap skaper økt sysselsetting, hvilket er helt i tråd med vår nye regjerings ambisjoner. Man skal ikke kimse av vekst i offentlig sektor, mange yrkesgrupper vil nyte godt av høyere drapstall – politi, ambulansesjåfører, leger, psykiatere, akuttsykepleiere, portører, prester, advokater, tolker, dommere, rettsbetjenter fengselsbetjenter…
I privat sektor vil rengjøringsfirmaer og små og litt større begravelsesbyråer få et oppsving, hertil leverandører av likskjorter med og uten lommer, liksminke, kister i alle prisklasser, stilige bårebiler, blomsterkranser, minigravere, gravlykter og annet stæsj.
Etter alt å dømme ser politiet svært positivt på denne utviklingen, især KRIPOS. Vi snakker spenning, action, kurs og konferanser både hist og her, jobbsikring, masse overtid og heftige julebord med mye øl og børst og nachspiel med lettferdige kontordamer nesten uten klær.
Jeg kjenner en tidligere drapsetterforsker i KRIPOS. Han har alltid vært frustrert over de lave drapstallene her til lands. Jeg husker hvor oppglødd og lys til sinns han ble da noen drepte tre mennesker på Orderud gård pinsen 1999 og da beboerne på “Dødens gård”, Søndre Land, sju år senere begynte å kverke hverandre.
Ikke lenge siden jeg snakket med ham. Han vil helst være anonym. Han er pensjonist nå og er lei seg for det. For som han sa:
“Du store stumpe gjenstand, jeg skulle så gjerne vært 30 år yngre… det er nå det skjer.”
Min venn Ralf har vært lærer lenger enn han kan huske. Han underviser i videregående, og av til ringer han til meg for å snakke om løst og løst. Det gjorde han i går kveld. Ettersom jeg er klimafornekter – især når minusgradene er mange – satt jeg hjemme foran peisen og leste litt i Død på kreditt. Jeg løftet telefonen.
– Hei, Ralf. Lenge siden. Bra med deg og din hustru Øydis?
– Greit nok, men jeg har noe på hjertet.
– Vanskelig å tro, ditt hjerte er hardt og kaldt.
– Slutt med tøyset ditt. Har du hørt om hvordan Oslo kommune driver religionsundervisning i barnehagene sine ?
– Ikke helt oppdatert, men jeg lytter…
– En barnehage på Oslos østkant tildekker hvite, etnisk norske småjenter med hijab og lar dem resitere vers i Koranen og be til Allah. Barnehagen kaller det “magisk samlingstund”, og ledende figurer i Oslo kommune synes dette er helt storartet og har kanskje i tankene tildragelsen i Atlasfjellene før jul.
– Hahahha… ups…unnskyld at jeg ler.
– Forståelig.
– Det er formodentlig ansatt noen muslimske damer i den barnehagen?
– Sikkert, men det kan utvikle seg. Varianter kan oppstå.
– Ååå??? Kan det bli verre?
– Nei, bedre. Hør her. Islam er jo for det meste bare surr og rør, dritt og møkk, drap og terror overalt. At røyking dreper, vet vi. Men islam dreper mye mer. Ingenting dreper mer i vår tid, bortsett kanskje fra livet selv… men ingen tør si det
– I know, men om du kommer til poenget, Ralf. Jeg har en flaske calvados jeg må ta meg av og…
– … ser du det ikke? Oslo kommune har ikke betenkeligheter med å introdusere verdens farligste religion, eller ideologi.. eller hva nå enn det er, for to-tre år gamle norske barn med blondt hår og blå glugger.
– Jaaaa???
– Hvis en hardkokt nazist får jobb i en barnehage i Oslo, er det fritt frem. Han, eller hun kan spjåke ut små gutter i Hitlerjugend-uniformer og undervise dem i raselære og antisemittisme.. og de kan få opplæring i hvordan lade og skyte med Schmeisser. De får trolig lage Lego-modeller av gasskamre, lære seg Hitler-hilsen og noen gode, gamle uttrykk, som for eksempel Juden raus og Arbeit macht frei.
– Ja, jo… historieundervisning på sett og vis. Kan funke.
– Eller en kommunist som får jobb i en barnehage og kler ungene ut som rødegardister og lar dem forstå at Gud er dau som ei sild, og at terror og massedrap løser alle samfunnsproblemer… og selvsagt litt høytlesning fra det storartede verket Maos lille røde og noen sannhetens ord fra Stalin.
– Ække så dum du, Ralf.
– I forhold til islam er jo kommunisme og nazisme nesten å regne som artige kuriositeter på historiens søppelhaug… nesten bare bare gøy og spas. Til og med prins Harry i unge år syntes det var morsomt å iføre seg naziklær, og hvis barna får litt boller og brus og godteri på kjøpet, burde alle være fornøyde… også Oslo kommune.
– Hva med Ku Klux Klan, de dreper jo nesten ingen, faffall ikke her til lands.
– Nettopp… og kidsa liker jo å lage bål i mørket, og de synes sikkert det bare er moro om bålet er formet som et kors.
– Ja, og unger digger jo å kle seg ut med rare, spisse hatter, masker og sånn.
– Nettopp. Norske barnehager trenger mer mangfold og multikultur, og det er helt i tråd med den alminnelige smak i Oslo kommune. Det har ihvertfall Karin Steenstrup sagt, og hun burde vite ha hun snakker om, hun er kommunikasjonsrådgiver ved Byrådsavsdelingen for oppvekst og kunnskap. Man ansetter ikke kjøtthuer i sånne stillinger. Formidling av andre religioner og kulturer er en av barnehagenes oppgaver, sier hun.
– Seksuelle kulturer, også?
– I høyeste grad. Barnehager hist og her arrangerer jo prideparader hvert år i forkant av den store Pride-festivalen i Oslo. To-treåringer går i tog, vifter med regnbueflagg og hyller det homofile driver med hjemme hos seg selv og på noen fester..
– Utvidet multikulturalisme?
– Nettopp. Det er jo sånn vi vil ha det.
– Klart det, og det skulle tatt seg ut om to-treåringer er uvitende om homofil praksis.
– Ja, fy faen…
VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen røyk på ei dame fra Arbeiderpartiet, Jette Christensen. Det kan jeg godt forstå, men altså: Han har holdt denne relasjonen hemmelig litt for lenge. Rykter oppsto, og til slutt måtte Verdens Gangs redaksjonsledelse skru på noen skruer.
Kan ikke ha en politisk kommentator som regelmessig har tung og kanskje forpliktende sex med en stortingsrepresentant; kommentarene kan lett komme til å bære preg av det.
VGs ansvarlige redaktør tenkte nok som så at hvis Christensen skulle komme til å iverksette nådeløs sexnekt, kunne Jacobsen lett la seg friste til å skrive i overkant pent om Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og hans drøm om å bli statsminister så fort som faen.
VGs vurdering er grei, avisen vil nødig skyve sine lesere bak lyset, de vil ha noenlunde uavhengige kommentatorer der i går’n. Klart det. Men for all del: Lykke til, Jette og Joffen!
Lite ante jeg at nyheten om Jacobsen/Christensen skulle utarte og ramme meg personlig. Sent i går kveld ringte en mann til meg. Han presenterte seg ikke no’ særlig, men sa han tid om annen leser tekster på bloggen min.
– Hyggelig, sa jeg.
– Men burde du ikke vurdere å legge ned, eller styre unna samfunnsdebatt og politikk og sånn?
– Hvorfor det?
– Du husker ikke nyttårsaften 1988 så godt, gjør du vel? Vel, jeg var på samme fest.
– Ååå… javel, jeg er ikke sikker på om…
– Nei, men straks fyrverkeriet startet ved midnatt, så du ditt snitt og tok med deg en av de kvinnelige festdeltagerne inn på et ledig rom, med dobbeltseng.
– Ehhhh…
– Du vet nok hvem jeg snakker om, og du vet vel at hun på den tiden var ganske sentral i Kristelig Folkepartis lokallag her i by’n?
– Eehhh…
– Ganske konservativ. Kristen, også… og jeg synes jeg ser hennes avtrykk i tekstene dine.
– Nei, nå må..
– Hold kjeft! Senere meldte den tøyta seg ut av KrF og inn i Høyre, ble kulturkonservativ abortmotstander og fast kirkegjenger – også på julaften og 1. påskedag. Fy faen.
– Javel, men jeg kjenner ikke til…
– … så konvertere hun til jødedommen og tok frilansoppdrag for Mossad her til lands. Trakk i tråder og ledet en og annen fuktig jobb i grupperinger som øker i omfang her i landet. Trenger jeg si mer… hæææ?
– Nei, vet du hva!
– Hold kjeft, tror du jeg er dum. Hvor ofte har dere sex?
– Hæææ??? Ærlig talt, jeg husker ikke dama…
– Ikke skap deg!
– Alvorlig talt. Hva heter du?
– Det skal du bare drite i, din kødd.
– Greit, men angjeldende dame. Hva heter hun?
– Hun har skiftet navn, etter at vi ble skilt… i 1989.
Her forleden ryddet jeg og tørket litt støv, kildesorterte søppel, støvsugde, kjøpte liljer og puttet dem i en vase med vann. Jeg ble nokså overrasket over meg selv… var redd jeg var blitt homo. Jeg gikk til fastlegen og sa:
– Jeg frykter at jeg kan ha blitt homo.
– Du slette tid, la meg høre…
Jeg redegjorde kort for mine hjemlige sysler noen dager før.
– Hmmm… ikke bra, men dette er ikke mitt fagfelt. Jeg vet imidlertid at det er sjelden folk blir homo i din alder. Vanligvis oppdager man sånt langt tidligere, oftest i puberteten. Du ventet besøk, sier du… javel, det er jo formildende omstendighet. Nåvel, vi får snakke om det. Jeg stiller deg noen spørsmål. Du skal ikke tenke noe særlig, bare svare så fort du kan.
– Ok.
– Rosa, eller blått. Hva foretrekker du?
– Grønt.
– Brad Pitt, eller Angelina Jolie.
– Jolie.
– Du jukser ikke?
– Nei.
– Ford, eller Fiat.
– Ford.
– Amy Winehouse, eller Metallica?
– Eeehh… Winehouse.
– Hva er dette, sa doktor’n og viste et fotografi av en innretning tilvirket i aluminium.
– En dobbel Weber-forgasser… 45 mm, tror jeg. Passer til mange gamle biler.
– Bra. Hest, eller traktor?
– Traktor.
– Har du overrasket deg selv ved kjøpe skjorter med mye mønster og farger og sånn i det siste?
– Nei.
– Opptatt av høysensitivitet og sånne greier, slik som prinsesse Märtha?
– Nei.
– Kjøtt, eller kikerter?
– Kjøtt.
– Fenalår og øl er ennå bærebjelken i kostholdet ditt?
– Jepp.
– Du har ikke begynt å drikke hvitvin?
– Niks.
– Mmmm… men du får av og til for deg at du skal rydde og pynte hjemme?
– Det har hendt.
– Hmmm… jeg tror du er utenfor fare, sa han og bøyde seg frem, strøk meg over underarmen og sa:
– Jeg er jo ganske kjekk av meg, føler du noe nå?
– Ingenting, men jeg tror du er litt utenfor rammen av stillingsbeskrivelsen din.
– Bra!!!!! Jeg tror du kan slappe av. Og skulle du helt uten videre få lyst til å plukke hestehov til våren, får du komme tilbake.
– Tusen takk, doktor. Snilt av deg å hjelpe meg.
– Gi faen i det der. Det er homosnakk. Bare betal på vei ut, du. Betalingsmaskinen er rett utenfor her.
Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er sikkert en sånn en som runder av dagen ganske tidlig. Penga kreves uansett inn, i en uendelig kontantstrøm. Men hans undersått Birgitte Johansen har kanskje ikke fått ut alt hun har innerst i hjertet sitt. Kanhende hun vil snakke med Helgesen om tilstundende seminar på Bulkesjø, hvem som skal ligge på hvilket rom og sånn.. og om det ikke er best at de to har rom ved siden av hverandre, ettersom de har lederstillinger begge to og sånn og greier med mer og et cetera…
Men Helgesen ha’kke tid. Gidder ikke mer kvinneglam i dag. Han vil hjem, og det passer meg bra. Da kan jeg ringe ham, for man har jo så uendelig god tid mens man kjører bil.
Jeg gjentok det jeg gjorde i dag tidlig. Jeg ringte. Men svarte han? Nix. Så rart…
Vegfinans igjen og adm. dir. Nils Christian Helgesen, som ikke vil svare på mine spørsmål. I hans sted steppet avdelingsleder Birgitte Johansen inn og avga svar i tråd med Asbjørnsen/Moe-eventyret om mannen som svarte “Økseskaft!” på tiltalen “God dag, mann!”
Derfor sendte jeg spørmålene via en mailadresse tilhørende Helgesen, som jeg fant på nettet. Ikke uventet har han ikke svart. Det var i går.
Men nå er det i dag. Klokken var 07.10 da jeg tastet 92 666 267. Han er oppført med det nummeret og har sikkert god tid – i bilen sin på vei til jobben.
Ringetone. Intet svar. Personen du ringer, svarer ikke. For å settes på mobilsvar, tast 1. Jeg tastet 1 og fikk ihvertfall høre en stemme som trolig er Helgesens.
Et valg til. Jeg kan taste 4 for å bli satt videre. Jeg tastet 4. Ingen løftet telefonen.
Han er oppført med 32159777. Jeg tastet. Svaret: Nummeret er ikke i bruk. This number is not in use.
Helgesen ække den som stikker hodet sitt frem og babler med hvem som helst om hva som helst. Jeg liker det ikke, liker det slett ikke, men jeg må innrømme at jeg er litt imponert over hans eleverte utilgjengelighet. Han er jo – tross alt – administrerende direktør i Vegfinans AS.
Vegfinans igjen. Administrerende direktør Nils Christian Helgesen er en meget hemmelig og tilbaketrukket mann. Sky som en introvert gaupe, men han skriver litt i årsrapportene, deriblant den for 2016, der Helgesen avsluttet sin innledning med: Mer vei for pengene. Enkelt for kunden. Tillit i befolkningen.
Har prøvd å få tak i ham. Ville stille disse spørsmålene:
Hvorfor er kundebehandlerne dine anonyme? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”? Hvorfor er du – som leder et så stort og kjent selskap, som så mange må befatte seg med – like folkesky som en trippelagent med sosial angst?
Jeg sendte disse spørsmålene via mailadressen [email protected] og hektet ved mitt telefonnummer, for å gjøre det så enkelt at administrerende direktør Nils Christian Helgesen bare kan taste inn nummeret mitt og svare på mine kundespørsmål.
Jeg sendte mailen og fikk dette i retur:
Hei og takk for din tilbakemelding! Vi har registrert saken med saksnummer 3160275, og vil besvare henvendelsen så fort som det lar seg gjøre. På grunn av stor pågang er det for tiden ca 14 dager svartid. Vi beklager dette på det sterkeste. Du blir varslet på denne epost-adressen når vi har svart på henvendelsen.
Mye henger sammen med mangt og meget. Denne teksten må leses i sammenheng med tidligere tekster om faktura tilsendt meg fra Vegfinans, pålydende 17 kroner, for passering av bomstasjon i september 2018. Ny faktura med kronebeløp 87,- Betalingsfrist 20. desember.
Glemte hele greia, gitt. Litt repetisjon: Vegfinans bruker inkassoforetaket Kredinor. Fakturaen er hevet og est… til 454 kroner, 2570 prosents økning.
Jeg ble litt grinete og ville snakke med Vegfinans ved adm. dir. Nils Christian Helgesen. Jeg ringte. Ikke mulig, sa en dame som kalte seg Hannah og ikke mer. Anonym. Jeg fikk ikke snakke med Helgesen, og han har ingen mailadresse tilgjengelig for meg, eller andre. Ikkeno’ telefonnummer.
Sky som en røyskatt. Hvorfor? Fordi han leder et av Norges minst populære selskaper? Men lønnsomt er det. Det går unna på norske veier. Vegfinans‘ driftsinntekter, 2017: 2.566.100.000 kroner. Antall passeringer, 2017: 172100000.
Men Helgesen gidder ikke snakke med inntektskildene. Men jeg ønsket å snakke med ham, ville stille noen spørsmål:
Hvorfor opererer hans kundebehandlere inkognito? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”. Hvorfor er han – leder for et så stort og kjent selskap, som så mange må befatte seg med – like anonym som en CIA-agent?
Ettersom han ikke ville snakke i telefonen, oppsøkte jeg Vegfinans‘ lokaler og ble blankt avvist av Birgitte Johansen som sa at sjefen ikke var tilgjengelig for meg. Synd å si at hun var sjarmerende. Semiarrogant halvsmil man lett lar seg irritere av.
Jeg ville selvsagt aldri – og da mener jeg aldri – kommentert kroppsfasongen hennes, dertil er jeg for dannet, men min grandtante Tutta ville nok dristet seg til ytringen “litt fyldig over baken og hist og her ellers, og kanskje hun burde slanke seg”. Men grandtante Tutta er grandtante Tutta. Ingen gidder høre på henne lenger – ihvertfall ikke jeg.
Nåvel, Birgitte Johansen er ikke upen, og rødt hår er aldri feil. Men imøtekommende? Nix, det var hun såvisst ikke. Det virket som hun har lang og bred erfaring med å avvise folk, og da mener jeg ikke amorøse menn.
Jeg dro hjemover. Sant å si var jeg nysgjerrig på denne Helgesen, mannen som satser på profil ikke særlig høyere enn mosevekst og ikke opptrer i henhold til sitt selskaps egne verdier.
Hvem er han, denne Nils Christian Helgesen, administrerende direktør i et Norges aller minst populære foretak?
Kanskje han bare er sjenert. I så fall kan jeg hjelpe til med presentasjonen, så godt jeg formår:
Født 1971 og fyller 48 år dette året. Han er registrert med fast bopel. Bureveien 50, 3533 Tyristrand. Han bruker omlag 45 minutter på kjøre til jobben sin i byen der jeg bor.
Han er utdannet økonom. Jobbet både her og der, deriblant i NS, eller Norske Skog, som noen kaller det.
Linked in-profilen er uten bilde, men han gjør rede for seg. Mange stillinger i NS. Han har jobbet i Ringeriks-Kraft AS, Han er oppført med foretaket Helgesen Consulting og har solgt seg til Hadeland Glassverk og Arcus Gruppen.
Personlige egenskaper: Stor gjennomføringsevne og endringsledelse.
Facebook-siden hans er intet mer enn meget intetsigende. En oppført søster og bildet av en kornåker, uten Trine Skei Grande.
Ikke mye, men det var det jeg i farten fant om den svært sentrale karen i norsk samferdsel, uten å utløse ulovligheter. Jeg har en kompis som jobber i en virksomhet som råder over ulike databaser. Han er litt slumset med opplysninger, men jeg ringte ham ikke.
Men altså: Svært anonym krabat, denne tidligere NS-mannen. Men bedagelig leder av Vegfinans, det er han. Det har han vært siden mars 2013…
