Repetisjon: Jeg passerte to bomstasjoner i Tønsberg, september 2018. Det kostet kroner 17,-. Jeg glemte hele greia. Fakturaen pålyder nå 454 kroner, en økning på 2570 prosent.
Vegfinans er fordringshaver. Inkassoforetaket Kredinor er innkrever, eller torpedeo – som noen kaller det.
Noen mener det ikke er mulig å tenke seg mindre skapende virksomhet enn inkassobransjen. Det er ikke helt korrekt. Inkassobransjen skaper veldig dårlig stemning, sterk irritasjon, pusteproblemer, blodtrykksavvik, sjokk, sinnemestringsproblemer, lavere terskel for bruk av grov vold, intensivert alkoholbruk, narkotikadebut, gjeldsslaveri, vinningskriminalitet, øksedrap og sluttelig lukket avdeling på Ila..
Ikke så veldig hyggelig bransje, altså. Administrerende direktør i Kredinor er Tor Berntsen.

Tor Berntsen er litt som Al Capone, før han han ble gangsterkonge i Chicago. Da var han under Johnny Torrios regime og tok seg blant annet av pengeinnkreving, men Capone var ikke på langt nær så grådig som Berntsen, som opererer med flere tusen prosents påslag.

Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er å ligne med Al Capone etter at han tok over alt og ble gangsterkonge. Da slapp han nemlig å gå gatelangs i skumle South Side, Chicago, og kreve inn gryn.
Han fikk andre til å gjøre jobben. Capone selv tilbragte det meste av tiden på Lexington Hotel, Michigan Ave./22. Str., der han leide en hel etasje og spiste, drakk børst og hygget seg med horer.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Akkurat som vinningskriminelle flest satser også Vegfinans på anonymitet. Hjemmesiden deres er ikke så veldig informativ, og det er ikke lett å finne ut hvem som leder selskapet. Man må lete.
Jeg fant administrerende direktør Nils Chr. Helgesen i en årsrapport fra 2017, der han under mellomtittelen Vi HAR  STYRKET OG UTVIKLET INNKREVINGEN skriver:

I 2017 har vi fokusert på effektivisering av innkrevingen, og hvordan vi kan nå trafikanten på en rimeligere og enklere måte samtidig med at service og kvalitet opprettholdes.
Vegfinans har noe de kaller Våre verdier, to av dem er:
Åpenhet
Konsernet skal ha en åpenhet internt i organisasjonen og i møte med omgivelsene.
Service
Konsernet skal møte kunder med serviceinnstilling og respekt.

Repetisjon: I går ringte jeg Vegfinans og presenterte meg ved fullt navn for å snakke om faktura sendt meg via Kredinor. En dame svarte. Hun kalte seg Bianca. Hun nektet å redegjøre for sitt etternavn..
I dag ringte jeg Vegfinans for  å snakke med administrerende direktør, Nils Chr. Helgesen. Jeg ønsket samtale om overstående verdier – åpenhet og service. Og litt om min faktura.
En dame plukket opp telefonen. Hun kalte seg Hannah og nektet å si etternavnet sitt. Jeg sa jeg ønsket å snakke med administrerende direktør Nils Christian Helgesen. Umulig, sa Hanna. Hvorfor det?  Men det var visst bare sånn. Jeg måtte gå inn på siden deres og fylle ut et kontaktskjema. Men er Helgesen på jobb i dag? Ja, det er han, sa Hanna og  jeg la på.
Ikke så langt fra meg til Vegfinans’ lokaler. Jeg kjørte avsted. Ingeniør Rybergsgate 99. Skummelt strøk. Ikke noe sted for folk med svake nerver. Trolig mye krimkram her, tenkte jeg. Jeg holdt godt på lommebok og mobiltelefon da jeg smatt ut av bilen.
Ingen bygning påført skilt med Vegfinans noe sted. Jeg spurte tre karer som røkte utenfor en bygning. De pekte. Jeg gikk i pekefingerretning.

Anonym bygning. Intet firmaskilt. Jeg ringte på en klokke og kom meg innenfor.  Opp i 3. etasje. Ny ringeklokke. Jeg dyttet på knappen. En skjeggete mann åpnet og spurte hva jeg ville. Snakke med direktøren om fakturaer og verdier og sånn, sa jeg. Jeg fikk tildelt en sofa og beskjed om å vente.
Etter rundelig regnet et minutt kom en dame og sa at direktør Helgesen er opptatt og ikke tilgjengelig. Han hadde nok ikke spurt så mye om hva henvendelsen gjaldt. Det forsto jeg på damen foran meg.
Hva heter du, spurte jeg. Birgitte Johansen, sa hun. Du er skikkelig modig, sa jeg. Hæææ, sa hun…

Konvolutt fra Vegfinans. Og skulle du sett: Inkassovarsel pålydende 87 kroner med betalingsfrist 20. desember 2018. Jeg hadde rent glemt at jeg med min gamle bil 19. september i fjor passerte to bomstasjoner i Tønsberg kommune.
Det opprinnelige kravet: Kroner 17,-.  Men jeg hadde altså glemt hele greia, og det er en stund siden 20. desember.
Faen, tenkte jeg. Hvor mye kommer i tillegg nå? Jeg ringte Vegfinans og fikk etter en god stund snakke med en dame. Hun presenterte seg som Bianca.

Bianca hva, spurte jeg.. for alt jeg visste, kunne det være tale om ekskona til Mick Jagger som hadde flyttet til Norge for å jobbe i samferdselssektoren.
Men Bianca ville ikke ut med etternavnet sitt. Hvorfor ikke, spurte jeg. Hun hadde ikke noe godt svar. Men jeg tenkte som så at Vegfinans ikke er et overhåndtagende populært foretak blant folk som ferdes omkring i motorkjøretøyer.
Bianca sa at jeg måtte snakke med inkassoselskapet Kredinor.
Som alle vet er Kredinor i realiteten et torpedoforetagende, slik som Hells Angels av og til opererer. Forskjellen er at Kredinor ikke driver med kne- og neseknusing, men det er til gjengjeld mye griskere.
Jeg fikk omsider snakke med Amir. Hva heter du mer enn Amir, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Hvorfor ikke, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Er du tidligere straffet, er det derfor du er redd for å oppgi navn? Kjenning av politiet?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Amir blånektet dette,  og jeg spurte hvorfor han er så redd for å oppgi navn, ettersom han jobber med kundebehandling og  har kundens navn, til og med adressen. Til dette hadde Amir ikke nevneverdig svar.
Jeg spurte hva kravet beløper seg til per dags dato. Det er utsendt en faktura datert 8. januar, pålydende 454 kroner, sa Amir.
17 kroner er altså blitt til 454 kroner? Ja, sa Amir som ikke turte si hele navnet sitt. Han var kanskje redd jeg skulle komme hjem til ham en mørk aften og splitte ham på langs med en sirkelsag.
Drit og dra, sa jeg til Amir og ba om å få snakke med sjefen hans. Etter litt for lang tid fikk jeg en damestemme i øret:  Monica Uri, fag- og kvalitetsansvarlig i Kredinor.
Jeg formoder at hun kvalitetssikrer slik at Kredinor hele tiden utnytter lovverket til aller siste bokstav.
Jeg må innrømme at jeg var ganske grinete og forklarte hvorfor: 17 kroner blir på kort tid til 454, og en jævlig kundebehandler som ikke tør stå for jobben sin.
Jeg var nok ganske ubehøvlet og angrer ikke et sekund på det. Jo, jeg angrer…  på at jeg ikke tok i hardere.
Monica Uri har nok fått sinte henvendelser før. Hun var rolig og sa det alle pengeinnkrevere sier når de har loven på sin side.

Du virker som en bra dame, sa jeg.. burde ikke du skaffe deg annet levebrød? Det du driver med er jo i realiteten kriminelt. Tror nesten du er kommet helt ut på skråplanet, jeg. Vi snakker 2570 prosents økning av opprinnelig krav.
Monica Uri var rolig og fattet og sa at det lønner seg å betale regninger i tide.
Det har hun jaggu rett i, men jeg har rett i at folk som jobber i selskaper registrert Brønnøysund, bør kunne si hva de heter.
Jeg synes du skal oppsøke denne Amir straks og si det til ham, og at han må slutte å være slik en stusslig reddhare, sa jeg til Monica Uri.
Jo, det skulle hun gjøre.
Ha en god dag, Monica, sa jeg.
Like måte, sa Monica Uri.

Aldri hørt om Christine Cordsen, men hun er politisk korrespondent i Danmarks Radio og har fått mye kjeft fordi hun sammenligner dansker med griser – hva farge angår. Hun mener at dansker er grisefarget. Og det er jo helt korrekt. Spot on.

Allikevel er en hel haug dansker svært krenket, mange har klaget.  De mener hun er rasist,  eller “omvendt  rasist”, som noen sier.
Opptil flere mener Cordsen bør skamme seg og be den lyse, danske befolkningen pent om tilgivelse.
Kjære vene, jeg må le… tisser nesten på meg. Bare kødda, men Cordsen er bare presis i sin fargebeskrivelse. De fleste i Norge er også grisefarget, jeg inkludert. Jeg er stolt av det. Og grisen selv… et ypperlig dyr.
Ikke for ingenting at grisen er holdt som husdyr her til lands i 3000 år. Vi liker grisen. Alle som har vært på en gammeldags bondegård, vet hva grisen betyr.
Det blir ikke jul uten grisen, den gir oss det meste av julematen, ihvertfall her på Østlandet og hvem har ikke satt tennene i en saftig syltelabb og blitt avhengig av det?
Vi liker grisen, den ligner oss selv i mangt og meget. Den er renslig og liker ikke å bli solbrent. Ettersom den ikke innvilges lommepenger av bonden, får den ikke gå til nærmeste Felleskjøpet og kjøpe solkrem med høy faktor. Men den vet råd, den ruller seg litt i gjørma når sola blir for røff, eller den legger seg i skyggen og slapper av.
Til forskjell fra sauen – som er uendelig dum – er grisen intelligent, helt på høyde med de gløggeste gjeterbikkjene i Storbritannia og de yngste SFO-ungene her til lands.
Mormoren min hadde griser. Da de fikk unger, var det full fart på gården, bare en halv dag etter fødselen var de på farten og ville lage faenskap både her og der.  Grisunger er lekne som bare det,  sjarmerende rampete.
Men grisen er ikke i teten bare når det gjelder sosiale ferdigheter og produksjon av godsaker. Den har bidratt mer til språket vårt enn de fleste skribenter og forfattere.
Se bare på hvilken uendelighet av ord uttrykk hvortil grisen medvirker.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I hæschtagmitudebatten var grisen helt uunnværlig, med denne klassikeren: Din jævlige gris. Termen grisekjøring er også innarbeidet og helt sentral når man vil forstå  rånekulturen i Notodden og omegn.
Griseflaks, eller det mer dannede svinehell, er ord ikke til å unngå blant landets lottomillionærer. Og hva skulle gjerrigknarker gjort uten svinedyrt når de vil prute og forklare selgeren hvor urimelig han/hun er.
Voldsutøvere landet over har også lingvistisk nytte av grisen:  Skarru ha grisebank, eller??
Din pikk! er ikke uvanlig tiltaleform i brede lag av befolkningen. Men også her har grisen bidratt. Nå sier mange: Din grisepikk! Grisen er altså en språkutvikler.
Men hva skjer om du guuugler grisepikk? Jo, du få vite alt om skrueuttrekkere, eller skrueutdragere. Ved første blikk ligner den et vanlig bor, men er det ikke. Det er et verktøy laget for å skru ut gjengestykker som sitter bom fast. Ingen sier skrueuttrekker. Alle sier grisepikk. Man har altså anerkjent grisens og dens genitaliers betydning i verktøyindustrien.
Noen kvinner blir så arge på menn at de sier: Din forpulte grisepikk!. Men det har sjelden den tilsiktede virkning, ettersom de fleste menn tar slik tiltale som en kompliment og bekreftelse på at de har draget.
Min grandtante Tutta tror griseprat er synonymt med internkommunikasjon i Norsk Svineavlslag. Jeg har ikke tenkt å fortelle henne hva det egentlig er.
I helt unge år var jeg ikke så flink til å holde orden på gutterommet mitt. Av og til kom faren min på inspeksjon. Så godt som hver gang var han litt morsk og sa:
“Dette er jo rene svinestien.”
Første gangen ble jeg forvirret. Hvorfor morsk når han synes det er rent. Jeg bragte dette opp til debatt, prøvde ihvertfall. Da sa han at jeg ikke skulle bry hodet mitt med språklige finesser. Han forenklet og sa:
“Her ser det ut som en svinesti”.
Da sa jeg at hos mormor lager grisene fine stier rundt forbi, og de bæsjer ikke overalt, slik bikkjer gjør. Da ble faren min stille. Han gikk, og jeg tror han oppsøkte barskapet med tanke på et glass whisky. Han inspiserte aldri rommet mitt igjen.
Noen år senere var jeg på by’n og drakk meg full sammen med gutta – for første gang. Jeg kom i snakk med en pike på min alder. Etterhvert ble det klart at hun ønsket å ta meg med hjem til seg. Foreldrene hennes var ikke så veldig nærværende og vi hadde hele kåken, sa hun.
Jeg ble med. Jeg overnattet i hennes seng. Ualminnelig søt, var hun… og hun var nok litt rund, både hist og her. Myk og go’… og griserosa.

Dette året tegner til å bli morsomt, i den aller mest offentlige av offentlige sektorer: Norsk samfunnsdebatt. Derfor har jeg fått min gode venn Robbie – landflyktig i Amsterdam – til å tegne Eivind Trædal. Tegningen er ikke helt prima,  Robbie har utvidet den unge mannens smil til langt utenfor ansiktets rammer og ut i løse luften.  Men han er jo ikke helt edru hver dag og bruker aldri mer enn 53 sekunder på sine tegninger.

Jeg tror Trædal også dette året vil hevde seg helt i toppen i norsk samfunnsdebatt. De som hørte ham på Dagsnytt atten, 19. mars i fjor, vil aldri glemme det. Han innførte også noe helt nytt i offentlig ordskifte denne ettermiddagen – han tisset på seg. Det betyr at guttungen er engasjert. Det er bra. Han gir alt, også urin. Jævlig bra!
Skal heller ikke kimse av vår kulturminister, som ikke ser ånd for seg, men har et skarpt øye for pur unge gutter og kornåkre i Trøndelag… og sin partifelle Abid Raja, som hun skjeller ut når det passer minst.
Det er tale om følelser. Ingenting matcher følelser, og Trine Skei Grande er full av dem og noen tyter ut i offentligheten, til uendelig glede for hovedstadens boulevardpresse og våre alles lattermuskulatur.

Trine Skei Grande liker ikke å kommentere egen adferd, men henviser til at hun har vokst opp på fest i Nord-Trøndelag.
Antirasistisk senter var også helt i toppen i fjorårets offentlige debatt. Vi snakker intellektuelt knivskarpe resonnementer ved alle anledninger, men en sjelden gang går det over stokk og noen bergarter hva fakta og sånn gjelder, men det er jo bare sjarmerende.. og kjensgjerninger har jo alltid vært irriterende kjedelig. Skikkelig boring.
2018 dokumenterte en gang for alle at sex er kommet for å bli, også utenfor Stortinget.  I sin fjernsynsoverførte nyttårstale tok statsminister Erna Solberg konsekvensen av denne kunnskapen og oppfordret til tøylesløs sex, spesielt blant etniske nordmenn.

Nei, Kristian Tonning Riise.. hun mente ikke at du skal spisse din seksuelle preferanse fra fulle tenåringsjenter på Unge Høyre-tilstelninger til barneskolepiker på juletrefester.
2018 er året da Jonas Gahr Støre trodde han skulle holde nyttårstale, men det var også ifjor det ble kjent at ti uskikkelige Senterparti-gutter to år tidligere var på hyttetur i Sverige og fikk lyst på kjønnsorganet til Liv Signe Navarsete, som lå i sin seng og ante pute, dyne, laken, ektemann og ingen fare. Meldingen kom østfra, midt om natten, og var ikke til å misforstå.:
Vi har lyst på fitta di.
Navarsete forlangte å vite nøyaktig hvem som hadde lyst på fjamsen hennes og ville ha internetterforskning i partiet. Senterpartiets generalsekretær Knut M. Olsen ble satt på saken og han kjøpte øyeblikkelig et detektivsett – hvori stort forstørrelseglass – på Clas Ohlson.
Etterhvert måtte han erkjenne sine begrensninger og overlot alt til politiet, som straks henla saken.

Uansett: Jeg synes guttapåturgutta skal ha kred for klar tale. Endelig noen politikere som sier det som det er, kaller en spade for en spade. I dette tilfellet var det ikke snakk om et ferrolegert graveredskap, men et organ sentralt plassert på en tidligere Senterpartiet-leder. Honnør til rabagastene fra Trøndelag.
Attiq Ahmad Sohail er også en mann å huske fra 2018. Norskpakistansk lege og samfunnsdebattant. Han er ikke så veldig for dette med integrering og sånn og ble fly forbanna da Azra Gilani og hennes datter Maria utga boken En muslimsk mors kamp.
Sohail er ikke noe særlig for ytringsfrihet, heller. Det fikk mange erfare, men han er svoren tilhenger av sin egen ytringsfrihet, som da han i mail til en nettpublikasjon tilskrev en skribent:
Hold kjeft din horesønn. Morapuler. Dra til helvete med det råttne livet ditt. Jeg blokkerer deg heretter. Jævla stygge taper. Du er drit stygg.

Noen er veldig pirkete og påpeker at Sohail ikke er så god i rettskrivning, men så er det ikke han som har skrevet overstående, ifølge ham selv. Noen slemminger hadde hacket facebook-kontoen hans og skrevet de stygge tingene i hans navn, sa han. Og det tror vi på, alle sammen. For muslimer lyver jo aldri, det vet alle.
2018 bød også på overraskelser. La meg nevne Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen som ikke lenge før jul i Tønsbergs Blad hevdet at julenissen må skjerpe seg og ikke stille det inni gamperæva krenkende spørsmålet: Er det det noen snille barn her, da?

Hun mener dette spørsmålet bærer i seg en ondskap så subtil og uhåndterlig at små barn allerede 1. juledag er langt ut på skråplanet og 20 år senere er å finne på Ila fengsel – lukket avdeling.
Jajamennsann.. tiden flyr, som man sier i dønn kjedelige familiesammenkomster. Nå gidder jeg ikke skrive mer, men 2019 er godt i gang, og bablefanten Trond-Viggo Torgersen er stundom på Nitimen, og da.. da skruer jeg volumet ned.. helt ned.

Min venninne Gitte ringte meg forleden.  Hadde ikke snakket med henne siden noen dager før forleden. Jeg løftet mobilen.

– Hei,  Gitte. Takk for sist. Hvordan står det til med byens vakreste dame?
– Sånn passe, får jeg vel si.
– Ååå, har noen vært slemme mot deg?
– Kan ikke si det. Husker du det nyttårsforsettet jeg nevnte for deg?
– Ehhh.. gi meg et hint..
– Vel, du var jo ikke edru. Dessuten kan du ha fortrengt det.
– Fortrengt hva?
– At jeg lovet meg selv å bli mindre løsaktig i det nye året..
– Ååå.. var det det. Jeg oppfattet det som om du ville til Lahti og kjøre mindre i løssnø.
– Hæææ?
– Ja, du vet vintersportstedet i Finland. Jeg syntes nok det var et underlig forsett, ettersom du aldri står på ski, men du få jo ideer av og til.
– Saft suse… du er dum, Torjus. Men det er derfor jeg er så gla’ i deg.
– Jaja, nok prat. Hva er skjedd?
– Vel, du vet at jeg blir fort betatt av folk..
– Du mener menn..
– I går tok jeg heisen med en kjekk mann. Du vet, det er jo heis der jeg bor. Og jeg bor i øverste etasje.
– Du rakk ikke å…
– Heisen stoppet mellom tredje og fjerde. Vel, så sto vi der, da.
– Du vil ikke si at..
– Det var han som begynte. Og jeg var ikke utfordrende kledd… veldig liten truse med slakk strikk, kort skjørt og en åpen kåpe… så han kom lett til.
– Gitte, da…
– Da heisen begynte å gå igjen, viste det seg at vi skulle i samme etasje.
– Åååå??
– Samme leilighet.
– Åååå???
– Herren var fra namsmannens kontor. Jeg har vært litt på hælene hva en og annen fordring angår.
– Åååå!
– Ja, vi var litt forfjamset begge to over dette underlige sammentreff, men vi utarbeidet en ordning. En gunstig avbetalingsplan i tre rater.
– Åååå..
– Jepp, og første avdrag hadde jeg allerede betalt..

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg rettet løpet mot sakførerens høyre tinning og ytret:
– Vet du hvor stort hull denne revolveren lager? Nei, det vet du ikke, men det gjør jeg… drøyt 11 millimeter i diameter. Du kommer ikke til å merke at du går bort og inn i lokalhistorien.

Sakføreren var en kjølig kar:
– Vet du hvor lenge du må sitte inne for overlagt drap?
Jeg senket revolveren og tok sikte på hans venstre kne.
– Skudd i kne rammes også av straffeloven. Du må påregne flere år i spjeldet, og jeg ser ingen formildende omstendigheter her. Gjør du?
– Faen, sa jeg og måtte få ut litt damp. Helvetes jurist. Irriterende! Jeg siktet mot den venetianske lysekronen over spisebordet og fyrte av. Smellet var øredøvende og lampa oppløste seg i uendelig mange biter.
– Fy faen for noen barnslige kødder dere er. Jeg vil ikke ha noen av dere. Nå går jeg, sa HIlda.

Plutselig hørtes høy musikk fra etasjen over. Min yngste datter jobbet med en masteroppgave, men nå hadde hun satt Rolling Stones på full faen. Richards’ røffe strengelek og Mick Jagger:  All this chitter-chatter, chitter-chatter, chitter-chatter… ’bout shmatta – shmatta- shmatta…
Hilda gikk.

– Det var som faen, sa sakfører Jokstad.
– Enig, sa jeg.
Etter å ha summet oss noen sekunder, satte vi satte oss ned, i hver vår lenestol.
– Livet er en forunderlig dings, herr Dølo.
– Det er både sant og sikkert, sakfører Jokstad. Beklager at jeg holdt på å avlive deg.
– Ikke tenk på det. Sånt skjer i selskapslivet. Vi skal ikke være dus, da?
– Jo, for faen.. la oss det. Mer portvin, Dan Snorre?
– Er pave Frans katolikk?
Jeg måtte le og skjenket i glasset hans så det rant over og ned på mahognibordet mellom oss.
– Sigar?
– Takk, min venn.
– Hva tror du Hilda gjør nå, spurte jeg.
– Tja, hva vet jeg. Kanskje allerede på Tinder.
– Hahhahaha.. du er en morsom jævel.
– Takk, sa Hildas eksmann og fikk noe spørrende over sitt skjeggete ansikt.
– Dette vidunderlige som dere bablet om hele tiden . Hva er det? Suppa dere var i ferd med å tilvirke?
– Hehehe.. nei, ikke akkurat. Ja, du vet.. vel, du bør jo vite det. Du har jo faen meg satt  barn på henne tre ganger.
Jeg ga ham en kameratslig dult i skulderen .
Sakføreren hadde fylt munnen med portvin, men timingen va’kke optimal. Han lo så portvinen sto i to meters parabel ut av kjeften hans.
– Ganske morsom du også, Torjus.
– Man gjør så godt man kan.
– Skål, sa sakfører’n.
Vi drakk.

Nei, jeg hadde ikke sett i noen jævlig postkasse. Jeg var blitt oppholdt og distrahert av Hildas nevrotiske tarantella. Doktor Danks tilstedeværelse, hans ynkelige sykelighet og formodentlig lumre fantasier om min Hilda gjorde ikke saken bedre.
Jeg gikk i retning yttergangen og postkassen der, som bare jeg har nøkkelen til. Hilda heiste subbekjolen sin, gjorde et firsprang og stilte seg i veien for meg.

– Kjære Torjus, la det være. Kan vi ikke heller drikke champagne, spise trøfler, la det vidunderlige skje og planlegge hva jeg skal ha på meg på maskeradeballet. Jeg er dessuten ikke ferdig med innøvingen av min tarantella.
Hun hadde montert sitt søteste smil, og jeg måtte gjøre  meg hard:
– Så så, men lille sommerfugl. Posten må frem og brev må leses, vet du.. det vet alle små fugler i egnen her.
Jeg skrittet ut i gangen, åpnet messingpostkassen. Brev hadde hopet seg opp. Jeg gikk tilbake og stusset over et visittkort, doktor Danks. Det var påført et svart kors.
– Hva er dette for påfunn, sa jeg og lot blikket sveipe omkring, men doktoren var ikke å se.
– Han har gått, ut hagedøren, sa Hilda.
Jeg vippet frem mobiltelefonen og tastet  doktorens nummer. Intet svar.
– Skjønner du ikke, Torjus… doktor Dank er gått hjem for å dø.
– Nå, har han det.. vel vel, hva har vi her, da? Et brev fra Dem, herr Jokstad.
Sakfører Jokstad tømte et av mange glass portvin servert av stuepiken og måtte lene seg til pianoet for ikke å ta overhaling.
Jeg ble meget bestyrtet da jeg leste innholdet av konvolutten frankert av sakføreren. Et gjeldsbrev, undertegnet av min Hilda. Tre millioner kroner. Lån opptatt for finansiering av fire måneders rehab på luksussanatorium i Sveits, for pasient nr. 2346343… og navnet: Dan Snorre Jokstad.
– Men Hilda, hva er dette, har du tre mill i lån?? Tatt opp lån for å kurere alkoholismen til den tullebukken der, sa jeg og pekte i retning sakfører Jokstad som hadde snikksnakket seg til påfyll i glasset.
– Det er lenge siden, Torjus.
– Du er din far opp av dage, Hilda. Lettsindig i alle livets anliggender. Ingen religion, Ingen moral. Ingen pliktfølelse. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mot oss? Svar meg, Hilda!!
– Kjære Torjus, dette var jo før vi traff hverandre. Det betyr ingenting. Kan vi ikke bare drikke oss fulle, ha det gøy og la det vidunderlige skje?
– Det vidunderlige!!! Er du ikke riktig klok. Tror du virkelig at… faen i helvete, forstår du ikke hva du har gjort mot meg. Jeg som har båret deg på hendene gjennom alle disse årene…
– … du mener til sengs, sa Hilda og jeg kunne kjenne en viss kulde.
Sakfører Jokstad kremtet og ville ha ordet:
– Saken er ganske klar. Min ekshustru har satt seg i gjeld hun ingenlunde håndterer, gebyrer og strafferenter er påløpt over flere år. Summen er nå 5,2 millioner kroner. Hun gjorde det av kjærlighet. Ville redde meg.
– 5 komma 2 mill… for å redde en jævlig alkis!!!
– Slik kan det uttrykkes, men om jeg får tale om en annen side av saken. Jeg har hørt forlydender om tilstundende giftemål her i huset. De vil vel ikke ekte denne gjeldsslaven, opprette fellesøkonomi og henslepe resten av Deres dager i lutter fattigdom og nød?
– Nei, for faen.. det kan De ta arsenikk på at jeg ikke vil, men hvor ble det av den dåsa?
Jokstad speidet i øst og i vest, nord og sør. Han tittet endog bak sjeselongen, og pianoet. Han mistet balansen og veltet en potte hvori en fredsommelig fredslilje ante fred og ingen fare. Han fant ingen ekskone noe sted.
Hun hadde sneket seg bort i ly av tumultene, men etterhånden ansteg hun stuen igjen, iført vinterkåpe med pelsbesetning. Hun så meget bedrøvet ut, og håret var satt opp i noe som lignet en kvisthaug.

– Hvor skal du, spurte jeg.
– Jeg går straks, Torjus… og jeg tar med meg den vifta, den er min, sa hun og pekte på innretningen som sugde varme, omgjorde den til kinetisk energi, slik at den på min Jøtulovn fra 1938 kunne spinne rundt og dytte varmluft rundtomkring, til glede for alle herværende, tilfrosne sjeler.
Jeg ble plutselig myk om hjertet, og Hildas enestående ynde smeltet resten av meg.
– Er du gal? Du kan da ikke bare gå. Kan vi ikke la det vidunderlige skje… min lille taksvale, min elskede sommerfugl hvis flukt er uforutsigelig og inni granskauen bedårende.
– Nei, Torjus.. det er for sent. Endelig står alt klart for meg. Du er så jævlig tett i pappen. Forstår du ingenting? Det er aldeles for sent med alt. Det er forbi.
Sakfører Jokstad kremtet påny og ville ha et ord med i laget:
– Tør jeg lansere et forslag. Jeg tar tilbake Hilda som min hustru, og vi fortsetter der vi slapp for mange år siden og lever fattige, men overlykkelige, til en av oss dør i den andres armer.
– Det er det mest sinnssvake forslaget jeg har hørt hørt siden tampen av St. Hans-aften 2016. Du er dessuten gift påny.
– Ehh… jo, det er sant, men jeg skiller meg, Hilda.
– Dust, sa hun.
Imens hadde jeg sant å si problemer med å holde på mitt lyse sinn og sedvanlige sindighet. Jeg tok frem morfars gamle armérevolver, en Webley jeg alltid bærer på meg. Den var ladd og klar til å rydde opp.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Helt i tråd med sedvane kom doktor Dank innom. Det gjør han hver skapte dag. Sant å si er jeg drita lei ham, men han er barndomsvenn av meg,  og han har ikke lenge igjen på jorden. Han lider av syfilis i siste stadium, pluss noen uartige lidelser og skavanker både hist og her som han heldigvis ikke snakker høyt om i møblerte hjem.
Jeg har ei heller nevneverdig lyst til å høre om hans helsetilstand. Han har imidlertid forsonet seg med sin situasjon og pleier muntert si, uten å nevne S-ordet:
– Min arme, uskyldige ryggrad må svi for min mors lystige sparkepikedager på Moulin Rouge.
Det passet ikke så godt å ha doktor Dank rekende omkring i mitt hjem den dagen. Stuepiken var et ærend i butikken, og jeg hadde tenkt å benytte anledningen til å tafse litt på Hildas fortrinnlige byste og kanskje andre steder også.. og ikke utenkelig: Anrette henne på sjeselongen, fjerne kjolen og… ja, dere kan sikkert tenke dere til resten.
Nåvel, suppa putret på lav varme og doktor Dank gikk omkring i stuen og lerkefuglen min svinset omkring og gjorde seg deilig. Jeg sa til dem at de fikk underholde seg selv en stund, jeg måtte nemlig på kontoret og gjøre noe forefallende, men svært viktig papirarbeid. Jeg dro de franske dørene etter meg.
Ikke lenge etter hørte jeg pianospill fra stuen, klaprende hæler mot parkett og en skranglende tamburin. Hva faen, tenkte jeg og oppsøkte stuen.
Doktor Dank ved pianoet og min Hilda dansende frenetisk tarantella, dette underlige påhitt næret av og videreutviklet av overspente søritialienere med edderkoppfobi.
Jeg måtte ta grep og stramme dem opp begge to. Jeg ba Dank spille saktere, slik at jeg lettere kunne ta ansvar og rettlede min lille lerkefugl i sin dans.
Doktor Dank spilte behersket og Hilda danset. Men hun tok ikke instruks og snart danset hun seg ut av takten, hurtigere og hurtigere… som om hun var aldeles forrykt.

– Hold opp, skrek jeg, til ingen nytte. Doktor Dank klimpret, Hilda roterte, holdt tamburinen over hodet og dasket løs på den.
– Hold opp, sier jeg… faen i helvete med fett på!!
Endelig forstummet Danks spill og Hildas sinnssyke dans. Jeg var ganske grinete. Det var ikke slik jeg hadde forestilt med denne kvelden. Jeg hadde tenkt å drikke øl og se på en fotballkamp mens Hilda laget suppe. Vi skulle spise i ro og mak  og senere hadde jeg til hensikt til å feie over henne litt, men her var ikke fred å få… et helvetes renn av mennesker ut og inn og frem og tilbake. Og sannelig, flere var på farten: Stuepiken slo et slag innom stuen og meldte sakfører Jokstad.
Jeg så at Hilda ble blek. Jeg ble fly forbanna og skrek til luftmolekylene omkring meg.
– Den helvetes Jokstad, hva vil han?
Jeg hadde ingen anelse, men jeg visste jo at han er far til Hildas tre barn. Ja, de var gift en gang i tiden, men så gikk det ad undas. Det var Hilda som brøt ut. Og så kom hun til meg, Hilda. Min lille sangfugl, som jeg etterhånden var blitt meget glad i – ja, endog elsket – og holdt høyt hevet over alle verdens treske og tarvelige trivialiteter.
Men nå var han her. Jokstad. Han hadde aldri kunnet glemme sin ekshustru, og han var dessuten litt av bukk, ikke helt ulik Doktor Dank
Den forpulte pilletrilleren tror jeg er aldeles fjern og tapt for virkelighetens verden, men jeg vet det nok… doktor Dank er, trass sin sykelighet, syk av kjærlighet til min og bare min Hilda. En lidderlig satan, med betent hjernemasse. Men jeg skjerpet meg og ytret rolig:
– Nå, er det sakfører Jokstad… hva bestiller De på denne på kanten av byen?
Sakføreren skrellet av seg sine brune skinnhansker. Han gjorde det med irriterende og langsom pertentlighet.
– De er kanskje ikke orientert om mine beveggrunner, men Hilda er nok underrettet, skulle jeg tro, sa han og kastet et blikk mot sin ekshustru, som sto vendt mot stuevinduet og så ut over vinterlandskapet uten å se.
– Vil De vennligst forklare, sakfører Jokstad.  Jeg er ikke innstilt på selskapsleker i aften, og jeg er vel heller ikke på det rene med alle sider ved Hildas samlede forråd av tanker og gjerninger.
– Har De sett i postkassen Deres i dag, herr Dølo?

Hilda heter ikke Hilda, men noe skal man kalle henne. Hilda og jeg bor ikke under samme tak, vi er ikke kjærester, vi er bare gode venner og når vi besøker hverandre, oppstår gjerne dramatikk som utfolder seg i tre deler – innvikling, utvikling og avvikling.
For bare noen dager siden tror jeg vi så hverandre for siste gang, og i noenlunde moden ettertid har det slått meg hvordan den siste kvelden på helt frapperende vis ligner handlingen i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, hvilket beviser Ibsens evige aktualitet. Stykket handler om Nora og Torvald Helmer. De to er gift, har tre barn og bor under samme takbjelker, i “Et dukkehjem”. Men det finnes en mørk hemmelighet. Bare to personer kjenner til den, Torvald er ikke en av dem
Torvald Helmer liker å kalle sin hustru “en liten lerkefugl”, noen ganger “et lite ekorn” og ikke sjelden en “ødsel spillefugl” ettersom hun liker å vimse omkring i byens butikker og sette penger over styr.  Nora er deilig som bare det, hvertfall i skuespiller Lise Fjeldstads versjon fra 1973.
Hilda er deilig, hun også. Som Nora har også hun tre barn med hvilke jeg ikke har slektskap til.
Denne historien begynte tidlig en kveld ikke lenge siden. Hilda lagde suppe, og jeg syntes nok hun brukte i overkant mye safran. Alle vet at safran er dyrt som bare faen. Jeg påpekte dette, hvortil Hilda gjorde seg lekker og sa at jeg kunne vel låne litt penger i banken til krydder og sånn.
Da måtte jeg le veldig overbærende og litt skolemesteraktig. Jeg sa:
– Hilda… min Hilda.. hehehehe… du vet hva jeg mener om denslags, ingen gjeld, aldri låne. Det er noe ufritt og uskjønt ved hjem som grunnes på lån og gjeld.
Hilda ble litt bedrøvet og jeg sa muntert:
– Nå skal ikke den lille sanglerken min stå der og henge med vingene.

Da kviknet hun til og sa at jeg var litt av en grobian og gledesdreper som ikke skjønner det grann av suppekoking. Hun sa det med mange smil og stor sjarm og jeg kunne ikke annet enn le og løfte henne i været og snurre henne rundt.
Hun hvinte av fryd. Jeg satte henne pent ned og titulerte henne den vakreste blomsten på prærien.
Det likte hun godt og sang lalalalalalalalaa og gjorde noen trinn av tarantellaen hun var i fred med å innøve i anledning invitasjon til det tradisjonelle maskeradeballet siste lørdagen i januar i losjens ballsal nede i sentrum av byen.
Jeg kunne ikke la være å kysse henne. Ekstra sødme denne gangen. Jeg gjorde meg litt streng:.
– Lille slikkmunnen min skulle vel aldri ha vært over svenskegrensen og kjøpt godterier i dag?
– Nei, hvordan kan du tro det?
– Ahhh.. slikkmunnen har ikke gjort en liten avstikker innom Narvesen nede på hjørnet?
– Nei, slett ikke..
– Hmm…ikke en liten klinkokosbolle eller to, eller…
– Neeeei… jeg forsikrer deg…
– Nåja, det var jo bare en spøk…
Jeg sanset noe fordekt ved henne, noe mørkt. Jeg lot meg imidlertid ikke merke noe videre ved denne omstendighet, og jeg måtte dessuten omhåndta noe viktig papirarbeid på mitt kontor, bak franske dører. Jeg lukket dem bak meg.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis hjemme hos meg selv kommet borti tastaturet og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Kort sagt: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – ifølge sharia.
Man har gjort seg noen tanker, om eksempelvis Jamal Khashoggi, som ikke hadde gjort no’ særlig galt. Ikke desto mindre ble han i fjor høst avlivet og delt opp i porsjonspakninger enkle å håndtere og viderebefordre i kofferter fra det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, og de to skandinaviske jentene i Atlasfjellene hadde ikke gjort annet enn å være seg selv og dele interessen for fotturer i fjellet. Orker ikke tenke på hva de ble utsatt for. De er borte nå.
Det skal altså ikke så mye til. Ikke til å undres over at jeg var litt betenkt over min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden var på ski i marka og ramlet i en isete og hard bakke, gikk overende og slo meg litt. Ikke så veldig alvorlig, bare et par leddbånd som fikk seg en liten strekk og et kne som fikk seg en kilevink og derigjennom tapte innpå 40 prosent av normal bevegelighet.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset:
Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær. Men nå er det en annen dans. Leddbåndene mine er ikke seg selv, kneet ei heller.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold bak en hekk og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød genererer oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, teknologisk utvikling og all utvikling forøvrig?
Bikkjer, selvsagt. Ved et slumpetreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast.. og et råskinn når det kommer til stykket.
For å være på den helt sikre siden, snek jeg meg ut i bilen og kjørte avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling der og går med dress, men han kastet dressjakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar av hodet. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker uten påviselig innbyrdes mønster.
– Se her, sa han og rakte meg det avsagde grisehodet på et fat. – Med denne under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Rent svinehell, sa han og etterstrammet slipsknuten.

Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var bikkja, hun syntes grisehodet var så godt å tygge på at det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, puttet grisehodet under armen og gikk avsted med Nikita i bånd. Vi skulle handle litt i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke  velkledd og manglet slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av smalltalk; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut og reflekterte lys som strålte fra en lampe et sted i nærheten.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg bare pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg bandt fast Nikita på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun, men da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret. Men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, og det plirende og innfule svineblikket var ennå på plass.
Vi gikk. Bikkja i bånd og hodet under armen. Nikita stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Nikita hadde ikke svart pose, og jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Nikita er overmåte søt og sjarmerende, ikke svær, langt fra monstrøs… men dæggern, vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, bikkja og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Nikita ble tilgodsett med en hel boks fiskeboller.
Men nå kommer snart eieren og henter henne, bare noen timer til. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter