Hilda heter ikke Hilda, men noe skal man kalle henne. Hilda og jeg bor ikke under samme tak, vi er ikke kjærester, vi er bare gode venner og når vi besøker hverandre, oppstår gjerne dramatikk som utfolder seg i tre deler – innvikling, utvikling og avvikling.
For bare noen dager siden tror jeg vi så hverandre for siste gang, og i noenlunde moden ettertid har det slått meg hvordan den siste kvelden på helt frapperende vis ligner handlingen i Henrik Ibsens “Et dukkehjem”, hvilket beviser Ibsens evige aktualitet. Stykket handler om Nora og Torvald Helmer. De to er gift, har tre barn og bor under samme takbjelker, i “Et dukkehjem”. Men det finnes en mørk hemmelighet. Bare to personer kjenner til den, Torvald er ikke en av dem
Torvald Helmer liker å kalle sin hustru “en liten lerkefugl”, noen ganger “et lite ekorn” og ikke sjelden en “ødsel spillefugl” ettersom hun liker å vimse omkring i byens butikker og sette penger over styr. Nora er deilig som bare det, hvertfall i skuespiller Lise Fjeldstads versjon fra 1973.
Hilda er deilig, hun også. Som Nora har også hun tre barn med hvilke jeg ikke har slektskap til.
Denne historien begynte tidlig en kveld ikke lenge siden. Hilda lagde suppe, og jeg syntes nok hun brukte i overkant mye safran. Alle vet at safran er dyrt som bare faen. Jeg påpekte dette, hvortil Hilda gjorde seg lekker og sa at jeg kunne vel låne litt penger i banken til krydder og sånn.
Da måtte jeg le veldig overbærende og litt skolemesteraktig. Jeg sa:
– Hilda… min Hilda.. hehehehe… du vet hva jeg mener om denslags, ingen gjeld, aldri låne. Det er noe ufritt og uskjønt ved hjem som grunnes på lån og gjeld.
Hilda ble litt bedrøvet og jeg sa muntert:
– Nå skal ikke den lille sanglerken min stå der og henge med vingene.
Da kviknet hun til og sa at jeg var litt av en grobian og gledesdreper som ikke skjønner det grann av suppekoking. Hun sa det med mange smil og stor sjarm og jeg kunne ikke annet enn le og løfte henne i været og snurre henne rundt.
Hun hvinte av fryd. Jeg satte henne pent ned og titulerte henne den vakreste blomsten på prærien.
Det likte hun godt og sang lalalalalalalalaa og gjorde noen trinn av tarantellaen hun var i fred med å innøve i anledning invitasjon til det tradisjonelle maskeradeballet siste lørdagen i januar i losjens ballsal nede i sentrum av byen.
Jeg kunne ikke la være å kysse henne. Ekstra sødme denne gangen. Jeg gjorde meg litt streng:.
– Lille slikkmunnen min skulle vel aldri ha vært over svenskegrensen og kjøpt godterier i dag?
– Nei, hvordan kan du tro det?
– Ahhh.. slikkmunnen har ikke gjort en liten avstikker innom Narvesen nede på hjørnet?
– Nei, slett ikke..
– Hmm…ikke en liten klinkokosbolle eller to, eller…
– Neeeei… jeg forsikrer deg…
– Nåja, det var jo bare en spøk…
Jeg sanset noe fordekt ved henne, noe mørkt. Jeg lot meg imidlertid ikke merke noe videre ved denne omstendighet, og jeg måtte dessuten omhåndta noe viktig papirarbeid på mitt kontor, bak franske dører. Jeg lukket dem bak meg.
