Min venninne Gitte ringte meg forleden. Hadde ikke snakket med henne siden noen dager før forleden. Jeg løftet mobilen.
– Hei, Gitte. Takk for sist. Hvordan står det til med byens vakreste dame?
– Sånn passe, får jeg vel si.
– Ååå, har noen vært slemme mot deg?
– Kan ikke si det. Husker du det nyttårsforsettet jeg nevnte for deg?
– Ehhh.. gi meg et hint..
– Vel, du var jo ikke edru. Dessuten kan du ha fortrengt det.
– Fortrengt hva?
– At jeg lovet meg selv å bli mindre løsaktig i det nye året..
– Ååå.. var det det. Jeg oppfattet det som om du ville til Lahti og kjøre mindre i løssnø.
– Hæææ?
– Ja, du vet vintersportstedet i Finland. Jeg syntes nok det var et underlig forsett, ettersom du aldri står på ski, men du få jo ideer av og til.
– Saft suse… du er dum, Torjus. Men det er derfor jeg er så gla’ i deg.
– Jaja, nok prat. Hva er skjedd?
– Vel, du vet at jeg blir fort betatt av folk..
– Du mener menn..
– I går tok jeg heisen med en kjekk mann. Du vet, det er jo heis der jeg bor. Og jeg bor i øverste etasje.
– Du rakk ikke å…
– Heisen stoppet mellom tredje og fjerde. Vel, så sto vi der, da.
– Du vil ikke si at..
– Det var han som begynte. Og jeg var ikke utfordrende kledd… veldig liten truse med slakk strikk, kort skjørt og en åpen kåpe… så han kom lett til.
– Gitte, da…
– Da heisen begynte å gå igjen, viste det seg at vi skulle i samme etasje.
– Åååå??
– Samme leilighet.
– Åååå???
– Herren var fra namsmannens kontor. Jeg har vært litt på hælene hva en og annen fordring angår.
– Åååå!
– Ja, vi var litt forfjamset begge to over dette underlige sammentreff, men vi utarbeidet en ordning. En gunstig avbetalingsplan i tre rater.
– Åååå..
– Jepp, og første avdrag hadde jeg allerede betalt..
