Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis hjemme hos meg selv kommet borti tastaturet og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Kort sagt: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – ifølge sharia.
Man har gjort seg noen tanker, om eksempelvis Jamal Khashoggi, som ikke hadde gjort no’ særlig galt. Ikke desto mindre ble han i fjor høst avlivet og delt opp i porsjonspakninger enkle å håndtere og viderebefordre i kofferter fra det saudiarabiske konsulatet i Istanbul, og de to skandinaviske jentene i Atlasfjellene hadde ikke gjort annet enn å være seg selv og dele interessen for fotturer i fjellet. Orker ikke tenke på hva de ble utsatt for. De er borte nå.
Det skal altså ikke så mye til. Ikke til å undres over at jeg var litt betenkt over min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden var på ski i marka og ramlet i en isete og hard bakke, gikk overende og slo meg litt. Ikke så veldig alvorlig, bare et par leddbånd som fikk seg en liten strekk og et kne som fikk seg en kilevink og derigjennom tapte innpå 40 prosent av normal bevegelighet.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset:
Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær. Men nå er det en annen dans. Leddbåndene mine er ikke seg selv, kneet ei heller.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold bak en hekk og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød genererer oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, teknologisk utvikling og all utvikling forøvrig?
Bikkjer, selvsagt. Ved et slumpetreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast.. og et råskinn når det kommer til stykket.
For å være på den helt sikre siden, snek jeg meg ut i bilen og kjørte avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling der og går med dress, men han kastet dressjakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar av hodet. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker uten påviselig innbyrdes mønster.
– Se her, sa han og rakte meg det avsagde grisehodet på et fat. – Med denne under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Rent svinehell, sa han og etterstrammet slipsknuten.
Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var bikkja, hun syntes grisehodet var så godt å tygge på at det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, puttet grisehodet under armen og gikk avsted med Nikita i bånd. Vi skulle handle litt i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke velkledd og manglet slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av smalltalk; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut og reflekterte lys som strålte fra en lampe et sted i nærheten.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg bare pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg bandt fast Nikita på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun, men da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret. Men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, og det plirende og innfule svineblikket var ennå på plass.
Vi gikk. Bikkja i bånd og hodet under armen. Nikita stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Nikita hadde ikke svart pose, og jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Nikita er overmåte søt og sjarmerende, ikke svær, langt fra monstrøs… men dæggern, vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, bikkja og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Nikita ble tilgodsett med en hel boks fiskeboller.
Men nå kommer snart eieren og henter henne, bare noen timer til. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…
