Nei, jeg hadde ikke sett i noen jævlig postkasse. Jeg var blitt oppholdt og distrahert av Hildas nevrotiske tarantella. Doktor Danks tilstedeværelse, hans ynkelige sykelighet og formodentlig lumre fantasier om min Hilda gjorde ikke saken bedre.
Jeg gikk i retning yttergangen og postkassen der, som bare jeg har nøkkelen til. Hilda heiste subbekjolen sin, gjorde et firsprang og stilte seg i veien for meg.

– Kjære Torjus, la det være. Kan vi ikke heller drikke champagne, spise trøfler, la det vidunderlige skje og planlegge hva jeg skal ha på meg på maskeradeballet. Jeg er dessuten ikke ferdig med innøvingen av min tarantella.
Hun hadde montert sitt søteste smil, og jeg måtte gjøre  meg hard:
– Så så, men lille sommerfugl. Posten må frem og brev må leses, vet du.. det vet alle små fugler i egnen her.
Jeg skrittet ut i gangen, åpnet messingpostkassen. Brev hadde hopet seg opp. Jeg gikk tilbake og stusset over et visittkort, doktor Danks. Det var påført et svart kors.
– Hva er dette for påfunn, sa jeg og lot blikket sveipe omkring, men doktoren var ikke å se.
– Han har gått, ut hagedøren, sa Hilda.
Jeg vippet frem mobiltelefonen og tastet  doktorens nummer. Intet svar.
– Skjønner du ikke, Torjus… doktor Dank er gått hjem for å dø.
– Nå, har han det.. vel vel, hva har vi her, da? Et brev fra Dem, herr Jokstad.
Sakfører Jokstad tømte et av mange glass portvin servert av stuepiken og måtte lene seg til pianoet for ikke å ta overhaling.
Jeg ble meget bestyrtet da jeg leste innholdet av konvolutten frankert av sakføreren. Et gjeldsbrev, undertegnet av min Hilda. Tre millioner kroner. Lån opptatt for finansiering av fire måneders rehab på luksussanatorium i Sveits, for pasient nr. 2346343… og navnet: Dan Snorre Jokstad.
– Men Hilda, hva er dette, har du tre mill i lån?? Tatt opp lån for å kurere alkoholismen til den tullebukken der, sa jeg og pekte i retning sakfører Jokstad som hadde snikksnakket seg til påfyll i glasset.
– Det er lenge siden, Torjus.
– Du er din far opp av dage, Hilda. Lettsindig i alle livets anliggender. Ingen religion, Ingen moral. Ingen pliktfølelse. Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mot oss? Svar meg, Hilda!!
– Kjære Torjus, dette var jo før vi traff hverandre. Det betyr ingenting. Kan vi ikke bare drikke oss fulle, ha det gøy og la det vidunderlige skje?
– Det vidunderlige!!! Er du ikke riktig klok. Tror du virkelig at… faen i helvete, forstår du ikke hva du har gjort mot meg. Jeg som har båret deg på hendene gjennom alle disse årene…
– … du mener til sengs, sa Hilda og jeg kunne kjenne en viss kulde.
Sakfører Jokstad kremtet og ville ha ordet:
– Saken er ganske klar. Min ekshustru har satt seg i gjeld hun ingenlunde håndterer, gebyrer og strafferenter er påløpt over flere år. Summen er nå 5,2 millioner kroner. Hun gjorde det av kjærlighet. Ville redde meg.
– 5 komma 2 mill… for å redde en jævlig alkis!!!
– Slik kan det uttrykkes, men om jeg får tale om en annen side av saken. Jeg har hørt forlydender om tilstundende giftemål her i huset. De vil vel ikke ekte denne gjeldsslaven, opprette fellesøkonomi og henslepe resten av Deres dager i lutter fattigdom og nød?
– Nei, for faen.. det kan De ta arsenikk på at jeg ikke vil, men hvor ble det av den dåsa?
Jokstad speidet i øst og i vest, nord og sør. Han tittet endog bak sjeselongen, og pianoet. Han mistet balansen og veltet en potte hvori en fredsommelig fredslilje ante fred og ingen fare. Han fant ingen ekskone noe sted.
Hun hadde sneket seg bort i ly av tumultene, men etterhånden ansteg hun stuen igjen, iført vinterkåpe med pelsbesetning. Hun så meget bedrøvet ut, og håret var satt opp i noe som lignet en kvisthaug.

– Hvor skal du, spurte jeg.
– Jeg går straks, Torjus… og jeg tar med meg den vifta, den er min, sa hun og pekte på innretningen som sugde varme, omgjorde den til kinetisk energi, slik at den på min Jøtulovn fra 1938 kunne spinne rundt og dytte varmluft rundtomkring, til glede for alle herværende, tilfrosne sjeler.
Jeg ble plutselig myk om hjertet, og Hildas enestående ynde smeltet resten av meg.
– Er du gal? Du kan da ikke bare gå. Kan vi ikke la det vidunderlige skje… min lille taksvale, min elskede sommerfugl hvis flukt er uforutsigelig og inni granskauen bedårende.
– Nei, Torjus.. det er for sent. Endelig står alt klart for meg. Du er så jævlig tett i pappen. Forstår du ingenting? Det er aldeles for sent med alt. Det er forbi.
Sakfører Jokstad kremtet påny og ville ha et ord med i laget:
– Tør jeg lansere et forslag. Jeg tar tilbake Hilda som min hustru, og vi fortsetter der vi slapp for mange år siden og lever fattige, men overlykkelige, til en av oss dør i den andres armer.
– Det er det mest sinnssvake forslaget jeg har hørt hørt siden tampen av St. Hans-aften 2016. Du er dessuten gift påny.
– Ehh… jo, det er sant, men jeg skiller meg, Hilda.
– Dust, sa hun.
Imens hadde jeg sant å si problemer med å holde på mitt lyse sinn og sedvanlige sindighet. Jeg tok frem morfars gamle armérevolver, en Webley jeg alltid bærer på meg. Den var ladd og klar til å rydde opp.