Jeg har alltid barbert meg rundt pikken. Jeg er såkalt tofarget (jada, rødtoppgener). Håret der nede er kastanjerødt. Ganske fint, og det holder løden bedre enn det jeg har på hodet – som for det meste er grått.
Ikke desto mindre: Jeg har alltid vært misfornøyd med det røde håret der forneden. Komplekser? Absoutt! La meg forklare:
I helt unge år var jeg på Roskilde-festivalen og ble kjent med en pike fra Hvidovre. Hun var på min alder, og jeg skjønte ikke så mye av det hun sa. Men kroppsspråket hennes var tydeligere enn diksjonen.
Etter Gasolin’ og ei kasse Carlsberg, entret vi teltet hennes. Regnet trommet på teltduken.
Vi kledde av oss, og straks begynte hun å le. Hun pekte på midten av meg og ropte en dansk versjon av mobbestevet om rødt hår og lite pigment:
RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE… RØDT HÅÅH AU DE’ RAINE!!!
Jeg heiste benklærne og hektet på beltet i en fart og løp avsted, ut av teltet. Jeg ramlet i søla og gråt. Heldigvis regnet det, ingen merket det (crying in the rain, vet dere). Jeg gikk inn en blytung depresjon.
Siden har jeg nesten ikke vist meg naken. At jeg er far til to døtre, er nærmest for et mirakel å anse.
Men nå er det andre tider.  Jeg pælmer høvel’n.
Det er JANUHAIRY. En hel haug kvinner overalt deler bilder av seg selv og viser frem hvor mye hår de har i armhuler og på legger og sånn. Og jeg er ganske sikker på at de lar håret gro der nede også, til det ser ut som en frittvoksende mispelhekk i august.
Jeg synes disse kvinnene er så modige og tøffe, cirka like tøffe som Gunnar Sønsteby, Gregers Gram, Edvard Tallaksen og resten av motstandsgutta under krigen.

Tusen takk, jenter. Nå skal jeg la det røde håret gro som bare faen, jeg skal til og med blotte meg litt i parken like ved der jeg bor og vise frem at jeg også er modig.
Det bør være ganske risikofritt, trolig ingen politianmeldelse… det er jo så  kaldt i været nå at det knapt kan kalles blotting i vanlig forstand…