Jeg har en bror. Han er ganske ond. Han innrømmer det, også. Hva mer er: Han er stolt av det. Tid om annen møtes vi i sentrum av byen der vi bor og setter oss på byens bruneste pub. Det gjorde vi forleden, og temperaturen i lokalet sank øyeblikkelig fem grader.
Han vet det ikke, men jeg har alltid et fedd hvitløk i skjortelomma og en liten flakong vievann i jakkelomma når vi treffes. Alle vet jo at hvitløk holder de verste demonene stangen. Vievannet har jeg heldigvis ikke fått bruk for ennå.
Vi drøftet denne ondskapen hans, og jeg foreslo for ham å oppsøke en eksorsist, en skikkelig durkdreven demonjeger i stand til å kjeppjage de aller verste djevlene over stokk og stein, men da ble han grinete og flakkende i blikket, og jeg var redd han skulle dreie hodet 666 grader og spy illeduftende, svartgrønnslimet antimaterie.
Denne ondskapen er ikke av ny dato. Jeg husker én gang, det er lenge siden, over 50 år. Det var sommer og vi var hos mormor på landet. Hun hadde en stor, fin låve i tre etasjer – med glugger.
Synd for meg at dette ikke var i mobiltelefonens tid. Det var såvidt folk hadde fasttelefoner. Ikke tallskive, men sveiv.
Broren min så imidlertid et telekommunikasjonspotensial i låven, eller mer korrekt: Han så fallet, høydeforskjellen.
Han hadde funnet seg en slangebit, med innvendig diameter omlag 50 millimeter. Han hadde tatt mål, avstanden fra en av gluggene og nesten ned til bakken.
Jeg var seks år yngre enn broren min og ante fred og ingen fare da han foreslo at vi skulle “snakke i telefon”. Jeg syntes det var en heidundrende strålende idé. Veldig spennende. Han skulle sitte oppe i låven, i mørket bak gluggen og avgi en svært viktig og fortrolig beskjed gjennom slangen. Jeg skulle sitte på bakken og motta den viktige og kanskje strengt hemmelige meldingen.
Jeg hadde ikke registrert at han på forhånd hadde bragt med seg et litermål med kaldt vann. Ja, dere skjønner sikkert hva som skjedde.
Jeg presset slangeenden mot venstre øre – for å høre godt. Jeg ble jævlig våt i øret, i håret og nesten overalt ellers.
Fly forbanna. Trass i min unge alder var jeg nokså røff, jeg ville ta’n. Men han var raskere, og snart var det kveldsmat.
Uggen stemning rundt bordet, og vi satt ikke ved siden av hverandre. Jeg var taus og pønsket på hevn. I løpet av et par brødskiver med et eller annet hadde jeg utarbeidet en plan. Etter maten lot jeg som om ingenting var hendt og at alt var tipptopp.
Jeg gikk ut, høstet en pen bukett brennesler. Jeg kom meg usett opp i annen etasje. Jeg la brenneslene i en fin haug i fotenden av senga til broren min – under dyna.
Jeg tenkte at det dette blir bra. Veldig bra.
Når han går og legger seg, stikker han nakne føtter og legger rett inn i neslehaugen. Så får han seg en skikkelig lærepenge.
Jeg flirte rått og bredt, gikk ned igjen. Det var tidlig kveld, en god stund til leggetid. Jeg gledet meg.
Etterhvert som kloden dreide og kveldssolen forsvant, avtok også det verste raseriet. I stedet fikk jeg nerver. Jeg tenkte på hvor mye bank jeg måtte regne med. Var det verdt det? Jeg gikk omkring og konsekvensanalyserte. For og imot.
Tilslutt gikk jeg ovenpå, tok tak i brenneslehaugen og pælma den ut vinduet.
Var jeg glad? Nei.
Lettet? Litt.
Angret jeg? Ja.
Angrer jeg? Absolutt!
