Rart med det: Når jeg skriver noe i denne bloggen som jeg synes er viktig, er det ikke rare responsen. Men hvis jeg skriver om noe så inni granskauen uviktig som bollemus, øker engasjementet merkbart.
En dame jeg kjenner ble veldig engasjert av min lille tekst om min venn Karsten og henvendte seg i går kveld og ville ta nærmere rede på dette temaet. Hun er på min alder og tilskrev meg slik:
“Det tok mange år før jeg skjønte at det faktisk betød noe fysisk. Er fortsatt ikke helt sikker på hva.”
Av dette utledet jeg at hun ikke har bollemus, eller at hun har det og forsøker å late som ingenting og bare vil kødde – det kan ligne henne. Jeg svarte at jeg ikke kan så mye om temaet og ikke har så mye erfaring med fenomenet.
Hun tastet videre litt løst og fast om bollemus og uttrykte stor uvitenhet, eller tilsynelatende.
“Tegn en bollemus”, sa hun.
“Hæææ??”
“Tegn en bollemus og send den til meg.”
“Nei, nå må du ta deg samm…
“… jeg vil se hva du mener med bollemus!!”
Hertil må nevnes at denne kvinnen er høyt utdannet, en god mor, respektert i nabolaget og besitter en viktig pedagogisk stilling på universitetsnivå. Herav ikke urimelig å anta en god slump allmennkunnskap, men det kan jo skorte litt på anatomiske fagområder, ser ikke bort fra det. Jeg skrev tilbake at tegning ikke er nødvendig. I stedet tastet jeg ned en kjapp og leksikal ordremse som kort redegjorde for fenomenet, som egentlig ikke er noe stort fenomen, men bare noen ekstra fettceller i venusberget.
“Bare søtt og pikant”, la jeg til.
Hun svarte ikke. Jeg tenkte at nå er hun fornøyd og jeg kan gjenoppta viktigere sysler, slik som å åpne en boks juleøl fra Aass. Etter fem minutter pep det i laptopen:
“Hei! Hvor lang tid tar det?
“Tid til hva?”
“Å tegne en bollemus til meg.”
“Du venter på bollemus??”
“Ja.”
“Du slette tid…”
“Trodde du jeg tulla?”
“Ja, det trodde jeg virkelig. Jeg har ingen erfaring med å tegne bollemus, og jeg har aldri før vært inne på tanken om sende slikt til en dame.”
“Å nei, så rart. Når du skriver om det så utførlig.”
“Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg antok at dette er kjent stoff og at detaljer var overflødige”. Jeg la til at jeg selv har tilegnet meg kunnskaper om denne tilstanden kun via sekundærkilder, hovedsaklig min venn Karsten.
Hun ga seg ikke. Hun ville ha bollemustegning. Jeg nektet. Da skrev hun:
“Du er feig, du tør ikke!”
Hun trykket på riktig knapp, antar jeg. Jaja, tenkte jeg. Man skal gjøre et og annet i livet som ikke faller en helt naturlig, men på den annen side kunne jeg ikke helt utelukke folkeopplysningsaspektet ved dette.
Jeg rablet sammen en tegning i full fart og sendte den.
“Ok, så høyt ja”.
Jeg forklarte at jeg måtte karikere litt for å poengtere poenget.
“Skjønner. Ja takk, da vet jeg.”
“Stilleben. Hvilende bollemus i skumring.”
“Jepp, ser det..”
“Fornøyd?”
“Jada, tusen takk. Nå ble jeg meget klokere.”
