Kunstig intelligens er i vinden som aldri før. Ikke så underlig, ettersom det aldri før har vært så mye kunstig intelligens i vinden.
Slik fatt er det visstnok at kunstig intelligens er på full fart inn i avis- og bladredaksjoner, så langt er det gått at datamaskiner blir satt til å lage enkle tekster; bare å mate dem med stikkord og gjøre tilgjengelig noen databaser… og vips: Tekster som gir mening, eksempelvis et referat fra en fotballkamp mellom Vålerenga og Godset.
Jeg er en mann som liker å følge med i tiden. Jeg er en meget dynamisk person som hele tiden er på hugget, heeelt i forkant av utviklingen, især den datateknologiske. Jeg er også ganske handy av meg. Ettersom jeg også er litt makelig anlagt, tenkte jeg:
Hvorfor ikke lage en maskin som kan skrive, ikke bare dumme fotballreferater, men noe mer ordentlig. En skrivemaskin som skriver selv, så jeg slipper. Det er nemlig ganske slitsomt å skrive tekster med ansats til mening.
Jeg satte igang. Jeg begynte med laptop’en min og bygget videre i alle himmelretninger. Kjøpte flere monstre av noen stasjonære PCer på finn.no, parallellkoblet dem, trikset og mikset, byttet hovedkort og satte inn gampesvære minnekort og noen helvetes beist av noen prosessorer. En og annen bipolar transistor og litt frekk halvlederskap. Jeg fikk også klemt inn en ganske avansert skriver som kan tegne/illustrere etter tekstinformasjon.
Etter noen ukers lodding og mekking og skruing var halve stuen fylt opp med datakraft. Jeg måtte tilkalle en elektriker, som i en fart la inn egen kurs – 20 ampère – for å forsyne skrivemaskinen med strøm. Den spiser elektroner som en engelsk setter spiser middagsrester.
For å kjøle ned maskineriet, måtte jeg montere ekstra kjøling. Jeg hadde liggende i garasjen en radiator fra en Ford V8, 1934. Den var ikke helt tett, jeg måtte lodde litt hist og her. Med vannpumpe og mange rør og slanger fikk jeg skrivemaskinen min til å svive som bare faen uten å bli overopphetet. Jeg ble ferdig med jobben sent i går kveld.
I dag er det lille julaften, og jeg undres på om maskinen vil virke. Jeg har gjort noen endringer og justeringer, etterstrammet og modulert en og annen synkopert logarytme. Jeg tør si jeg har spent buen ganske stramt, ambisjonene er store, jeg føler at dagens tilgjengelige datateknologis potensial er bortimot oppfylt og vel så det. Jeg tror jeg har laget tidenes skrivemaskin, eller rettere: Skriveautomat.
Jeg er oppglødd og har nettopp tømt en blomstervase med visne liljer og etterfylt med akevitt, for å roe meg ned litt. Jeg undres på om automaten vil virke, men først må jeg bestemme meg for hva maskinen skal skrive. Jeg har programmert inn de tre vanlige litterære sjangerne:
Drama, poesi og prosa.
Prosa-knappen er den største, det er nok den jeg vil bruke mest. Jeg trykker på PROSA og får opp en undermeny med uendelig mange valg.
Jeg trykker på LITEN OG RAR HISTORIE og får opp på skjermen et skjema jeg må fylle ut. Stikkord og ordhint. Jeg klør meg i hodet, prøver å finne noen ord. Jeg fyller ut i felter, taster “sommer”, ettersom jeg liker somre. Jeg liker jenter og taster “jenter”. Jeg liker stillhet og taster “stille”. Jeg liker også tak over hodet og skriver “huset”. For å gjøre det litt vrient for maskinen, taster jeg “gullvafler”, “fire”, “promp” og “bæsj”. Ettersom jeg nylig har vært i Praha, skriver jeg “tsjekkisk”.
Jeg dytter ENTER. Maskinen summer et par sekunder og reagerer med røde bokstaver over skjermen: IF YOU DON’T MIND ME SAYING SO, SIR… ADD A FEW MORE WORDS, PLEASE
Jeg taster inn det første som faller meg inn: “Svale”, “mjødurt”, “solblank”, “bortenfor”, “grågrønnaktig” og”død”.
Taster ENTER og maskinen begynner å suse. Over skjermen ruller: PROCESSING – PROCESSING – PROCESSING.
Skjermen går i svart, og det er meningen. All energi skal medgå til å lage en liten, rar historie. Viftenes turtall øker jevnt og trutt til 1500 omdreininger i minuttet. Det knepper og knirker i minnelagre, vifter snurrer og summer, det lyser og blinker i lamper og vann suser gjennom slanger og rør og det surkler i Ford-radiatoren, slik det gjorde i 1934.
Nå er det ikke mer jeg kan gjøre. Det passer bra, for nå må jeg pynte treet, rigge opp julekrybba og kanskje ta meg en runk… og hvis alt går bra, har jeg en historie i morra tidlig, på selveste julaften.
