Jeg har fått damebesøk. Hun liker å gå på rådyrjakt, hun har fire bein og bæsjer ute. Jepp, jeg skal passe litt på bikkja til en kompis et par dager, mens han er på nyttårstur med sin fortryllende kjæreste.
Ei prima bikkje, må jeg si. Det er slik at jo mer man ser av mennesker, desto mer setter man pris på bikkja si, selv om den er i ens eie bare noen få dager.

La oss kalle henne Nikita. Hun og jeg hygger oss, vi spiser oss mette, fyrer med ved og har det bra som bare det. Vi går meget godt sammen, Nikita og jeg… også når vi er ute og går oss en tur. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så opptatt av sånne svarte poser. Sånn er det. Vanskelig å venne seg til dette konseptet med å skulle stikke hånden inn i en pose, bøye seg ned, legge lanken om en fersk, varm og ulekker bæsj som ikke dufter så godt, brette posen rundt den og knyte igjen for deretter gå videre og se seg om etter passende deponi.
Nikita og jeg har vært på tur før, og en gang satte hun seg ned og lagde en veldig fin bæsj som jeg ikke vurderte å plukke opp. En dame registrerte det og ble meget opprørt da jeg ikke bøyde meg ned med svart pose. Den gangen satset jeg på psykopatkald avvisning pent innpakket i subtil retorikk og utsøkt høflighet. Det virket. Bæsjen ble liggende. Damen ga seg helt over og forsvant.
Tidligere i dag var Nikita og jeg på tur. Jeg hadde på forhånd for moro skyld vurdert ulike reaksjoner hvis det skulle oppstå en situasjon. Jeg hadde falt ned på president Nixons Madman Theory, et nokså enkelt utenrikspolitisk konsept som presidenten utviklet i fylla på slutten av 60-tallet og som gikk ut på å gi nordvietnameserne inntrykk av at han var klin kokos og ikke ville nøle et kvartsekund med å bombe flatt hvis kommunistene ikke skjerpet seg og ba om fredsforhandlinger. Selv en aldri så liten atombombe ville han ikke nekte seg – hvis han ble grinete nok.
Så gikk vi oss en tur, Nikita og jeg. Etter rundelig regnet 15 minutter omkring i nærmiljøet krøket hun seg sammen, et sikkert tegn på bæsj i emning.
En bil kom kjørende. Den stoppet og ut trådte en dame omtrent på min alder. Hun låste bilen og skulle til gå inn på en liten gårdsplass, men hun så oss i øyekroken og stanset, vendte om. Folk er jo så nysgjerrige, de vil sjekke om hundeeiere tar opp svarte poser og gjør som forventet.
Jeg gjorde ikke det, jeg gjorde anvendelse av enkel kamuflasjeteknikk. Med støveltuppen dyttet jeg Nikitas brune og velformede  bæsj litt ut i veikanten og sparket snø over.

Vi gikk videre. Damen hadde stilt seg opp, bredbeint og med håndveske over skulderen. Hun ventet til vi var ved å passere henne. Da ytret hun, ganske stram i tonen:
– Du tok ikke opp etter hunden din!
Jeg stanset, tenkte noen sekunder på president Nixon og svarte:
– Nei, jeg gjorde ikke det, og det skal du faen skjære meg ta rennafart å drite i.
Jeg pekte på bilen hennes og eksosrøret som var svart av sot, veivet med armene og fortsatte:
– Dette vraket her, jeg ser det er en dieselbil… hvor mye dritt og møkk tror du den etterlater seg per mil… hæææææ?!?!?!. Hvor langt har du kjørt i dag, og hvor mange astmatiske barn tror du at du har plaget hittil i dag, og hvor mange kommer du til å plage i morra og resten av 2019???
Jeg la ansiktet i meget aggressive folder og økte stemmevolumet:
– Harru hørt om nitrogenoksider… hæææ??? Harrudet??? Du skal faen skjære meg gi faen i å bry voksne folk med preiket ditt.
Jeg pekte i retning bæsjen til Nikita og sa med lav, ru stemme:
– Til våren kommer en hestehov til å vokse seg stor og fin og gul, fordi denne flotte bikkja har driti der. Det er gjødsel og verden trenger gjødsel, bærekraftig naturgjødsel, for faen. Men hva med bilen din ? Hva slags nytte gjør den? Tror du insekter, små fugler og babyer i trillevogner koser seg med avgassene dine og blir sunne og sterke og utvikler pansersterkt immunforsvar… hææææ… trur’udet???
Damen sa ikke noe. Haken hennes hadde falt et par centimeter. Hun var som frosset fast i snøen og isen. Så rykket hun seg løs og ble borte. Hun gikk sin vei. Det gjorde Nikita og jeg, også. Jeg måtte le litt.
– Jenta si, det, sa jeg til Nikita. – Godt nyttår.
Hun logret.