Alle snakker om “elefanten i rommet”. Først nå forstår jeg hva de mener. Da jeg våknet for en halv time siden og gikk inn i stua, så jeg en elefant trampe omkring der. Den hadde lang snabel og var sjokkrosa. Jeg ble så rystet at jeg øyeblikkelig listet meg avsted i skjerpende retning kjøleskapet og åpnet to bokser juleøl fra Aass som jeg bælmet rett ned. Da forsvant den dumme elefanten, gitt.
God jul, forresten. Jeg har rukket mye siden jeg sto opp. I tillegg til å drikke øl, har jeg røkt et par sigaretter, tisset, bæsjet og prompet litt før jeg slo på skriveautomaten min for å sjekke om den har tilvirket en historie
Jada… på skjermen store, grønne bokstaver: JOLLY GOOD. Det betyr at maskinen har et resultat. På skriveren ligger en illustrasjon, en tegning. Den er ikke så god, men den er det den er.
Jeg leste historien nettopp og syntes ikke den er så aller verst. Bra til å være kokt sammen av en maskin. Her er den:
FIRE HJERTER BORTENFOR
Han er en ensom mann. Han liker ikke å snakke om det. Gidder ikke ødsle ord til ingen nytte, som han sier. Dessuten er han ikke ensom. Ikke nå.
Klokken er 07.36. Huset er stille. Utenfra høres svalene. De har startet dagen. De har nok å gjøre. De flyr høyt. Unger skal ha mat.
Ovenpå ligger fire pikehjerter. De slår sakte, slik hjerter gjør når hjernen sover og kroppen ikke gjør annet enn hengi seg til tyngdekraften. Tre av hjertene er meget unge – tre, åtte og ni år. Det fjerde er noe eldre og tilhører moren til faren til de tre unge pikene.
Et mirakel… at de er her. Han tenker tilbake, femten år. Da var det andre jenter her, gylne av sol og stappmette av sommerlykke. Bustet morgenhår hvori barnåler og solstrålerester fra dagen før. Latter. Et par brødskiver til frokost. Så var de borte. De hadde det så travelt. Inni granskauen travelt.
Han har vasket opp. Klokken er snart ni. Han savner dem – de der oppe. Han gleder seg til å se V igjen. Hun er tre år og blond som mjødurt. Hun er et dikt. Hun ler det meste av dagen. Hun liker å samtale om bæsj og promp og tåfis. Det gjør han også. Er nok derfor de to har et så godt øye til hverandre, V og han. Dessuten liker de begge vaffelkjeks.
Hun deler med ham. Hun har en hel pose. Gullvafler fra Sætre – perfekt til is og kos. Vaniljesmak. De sitter på trappa. Han drikker kaffe. Hun drikker ananasbrus og synes det er greit at han røyker.
De fire kom kjørende sent en kveld. Vesthimmelen var mørk blå. Ut av en gammel, fransk stasjonsvogn: L og A. På avstand lignet de roterende sakser i et tsjekkisk dukketeater. De slo hjul på låvetrappa, lo og skrålte. L er åtte. A er ni.
Nitimen er begynt. Han savner dem, men det er en søt lengsel… for han vet at de er der. Der oppe. De våkner nok snart, og dagen er solblank. Kanskje denne dagen blir like bra som den i går. Så bra var den at L ikke tok seg tid til å gå på do, men gjorde det hun måtte bak eldhuset. Det duftet visst ikke så godt, og A måtte hente papir til søster’n sin. Hun lo.
H er farmor. Hun ser ikke ut som en farmor, men hun er det. Hun liker å gå omkring barføtt. Knekort skjørt og en løs topp som sklir nedover en skulder, snart den andre. Hun bryr seg døyten om noen ser trusa hennes. Den er stripete, den samme som i går. Han liker damer som ikke gidder skifte truse hele tiden. Hun er dessuten pen.
I går dro de avsted og badet. H og han lå ved siden av hverandre i gresset, i skyggen av en stor furu. Hun pirket ham i leggene med tærne sine. Han likte det. Likte også at hun la en legg over hans legg. Han lot som ingenting, som om det var dagligdags at en kvinne anretter leggen sin over hans.
L og A var der ute i vannet. På en flytende trampoline. Det kunne se ut til at A hadde organisk kjemi med en jevnaldrende gutt. De snakket ikke mye sammen, knapt et ord i det hele tatt. De bare tok tak i hverandre, dyttet, kastet hverandre i vannet hvori 22 grader. Så enkelt.
Ingenting varer evig. På vei til bilen fant de en død fugl. En ganske liten en. Grønngråaktig. H bøyde seg ned og rørte ved den, klappet den, foldet ut en av vingene. Han likte det…