Vi er så redde, så redde… for alt mulig rart. Jeg vet om mennesker som drar til fastlegen straks de kjenner noe i kroppen de ikke har kjent før. De tolker dette ukjente som en snikende sykdom, en usynlig, lydløs og overmåte lumsk morder som tygger seg gjennom kjøtt og fettvev, bein og marg, perforerer hjerte og lunger, milt og lever… glupsk og grådig eter opp kroppen innvendig og tilsist, gjerne før enn senere, dreper like effektivt og nådeløst som et 9 millimeters kontaktskudd i bakhodet.
Leger hist og her og overalt blir selvsagt grinete og påviser ikke annet enn forlorne forkjølelser, bittesmå betennelser og ellevill hypokondri – og ønsker dem langt pokkerivold.
Noen er så redde for å dø at de allerede tidlig i livet setter inn livsforlengende tiltak så omseggripende at livstid vunnet ingenlunde matcher tiden medgått til opprettholdelse av pust og puls. Negativ avkastning.
Jeg kjenner en eldre dame – legemlig frisk – som har tenkt så mye på hvordan gjøre livet langt at hjernecellene hennes har tørket og skrumpet inn så hjerteskjærende at det klaprer i kraniet når hun går i trapper. Hun har forlengst sluttet å nære en eneste leken og belivet tanke. Cerebrum rigida.
Men det er ikke så farlig, nesten bare gøy og spas – her er tale om individnivå, og det er selvsagt alles rett å bruke livet sitt til å gjøre det lengst mulig. Klart det.
Annerledes når et helt land blir grepet av frykt. Vinteren 2015 ble det arrangert en karikaturutstilling i byen der jeg bor. I teatret. Fojaeen. På taket av bygningen rett over gaten lå skarpskyttere i beredskap. Silhuetter av hjelmer og børsepiper.
Utstillingen het I AM CHARLIE. Jeg hadde forventninger, steg inn og ble sant å si litt overrasket av antallet politibetjenter, hvorav én utstyrt med metalldetektor. Kroppsvisitasjon. Jeg slapp inn i lokalet, men fant ingen Muhammed-karikaturer, ingen tegninger som kunne irritere den aller gæærneste av de gæærneste muslimer det minste lille grann. Alt så snilt og skolepikeordentlig at jeg ble helt paff.
Ikke bare vanlige politifolk på pletten. En bombegruppe fra hovedstaden, med bikkjer med nese for eksplosiver, var også ditbragt. En såkalt jernring var etablert i området. Ingen biler fikk kjøre innenfor.
Frykt og beven overalt. Man var redd for hva muslimer kunne finne på, de er jo noen kløppere med bomber og sånn. Men jeg forsto fort at dette stedet var det tryggeste i hele Norge akkurat da, det er her man bør være om man ikke vil bli kverket, resonnerte jeg … og det passet bra, jeg hadde ikke så lyst til å dø den dagen. Kanskje en annen dag, men ikke denne.
Det var tillyst et arrangement i annen etasje, en paneldebatt om ytringsfrihet og satirens betydning. Men man måtte ha meldt seg på i forkant, kanskje i personsjekks hensikt. Jeg hadde ikke meldt meg på, men jeg hadde likevel lyst til å delta.
Det sa jeg til de to muskelsterke vaktene som passet på trappen til etasjen over. Nei, jeg kunne ikke oppstige til etasjen over. Hvorfor ikke, spurte jeg. Av sikkerhetsgrunner. Kan dere ikke bare ransake meg … jeg er etnisk norsk, oppdratt i et ganske kristent hjem og har ingen ekle bomber under frakken her. Bare sjekk.
Men det ville de ikke. De hadde sine instrukser. Senere ble det offentlig kjent at en av paneldeltagerne, redaktør Vebjørn Selbekk, ble eskortert til teatret av en politimann med maskinpistol.
Dette teatret var nok landets aller tryggeste sted den aftenen. Arrangørene så det helt annerledes. I samråd med politiet besluttet de å kutte utstillingen fra to dager til seks timer.
Man fryktet noe. Fryktet det fryktelig mye. Det fikk være grenser for ytringsfrihet og sånne greier. Jeg gikk.
På utsiden ildga jeg en sigarett og tenkte at det må være slitsomt å være fryktsomme harepuser hele tiden. Jeg gjorde honnør til silhuettene på taket og spaserte hjemover. Det var mørkt…
