Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all akevitten jeg hadde kjøpt inn til jul, gadd jeg løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst:
– Jeg synes så synd på Ingvild Flugstad Østberg.
– Ehh…
– Følger du ikke med, skiløperen vår. Kjempepflink til å gå på ski, hun er på landslaget i langrenn.
– Ok, hva med henne?
– Hun får ikke lov til å gå på ski
– Åååå?
– Åååå?
– Startnekt, får ikke delta i konkurranser. Hun spiser ikke så mye og trener masse. Det er så urettferdig. Jeg kjenner meg igjen i henne.
– Ååå?
– Husker du at jeg dro rett til Paris rett etter russefeiringen?
– Ja, du var jo knallgod til å danse, bra i fransk, også.. du ville prøve deg på Moulin Rouge, bli cancan-danser, men det gikk ikke så bra, husker jeg du sa.
– Jeg var minst like god som de andre, men jeg fikk ikke gjøre forestillinger før jeg hadde tatt av fem kilo. Jeg prøvde litt, men spiste croissanter til frokost hver dag. Jeg ga faen, ba dansesjefen der kysse seg i ræva og gikk min vei. Men jeg har ikke fortalt resten av historien.
– Ehh.. nei..
– Jeg ville hjem, men jeg var blakk og husløs..
– Åååå..
– Jeg fikk tips om en hallik. Han het Jerome og kjørte rundt i en svart Pontiac Trans Am med brune rustflekker. Han kalte meg mam’selle Shit og lo hånlig av meg. Han sa jeg var for tynn. Franske menn liker no’ å ta i, sa han. Ufordragelig fyr. Jeg hatet ham.
– Jøye meg… hvordan fikk du penger til billett hjem?
– Jeg oppsøkte Longchamp. Hvis man vil ha noe som ikke er hyllevare i butikker, oppsøker man bare nærmeste galoppbane. Der får man alt.
– Og det var?
– En MAB, modell D. Pent brukt.
– Hææ?
– Fransk pistol, 9 millimeter. Fikk med en eske patroner.
– Men skytevåpen.. og du?
– Du husker pappa. Han var jo oberst og våpengal. Jeg var mer på skytebanen med ham enn hjemme hos mamma.
– Men den pistolen var ikke gratis?
– Byttehandel. La oss si at jeg hadde noe selgeren ikke fikk altfor ofte. Han var ikke så nøye på kroppsvekt.
– Hva skulle du med en pistol??
– Jeromes drittbil skilte seg ut. Han hadde vaner. Jeg spanet noen dager. Jeg visste hvor han bodde, og han var vanligvis hjemme klokken 06.00 hver morgen.
– Gudbedre…
– Han var så redd at jeg tror han pisset i buksa. Kylling. Jeg behøvde ikke ta ladegrep. Nesten 5000 franc. Etterpå kastet jeg pistolen i Seinen. Samme dags kveld var jeg på toget nordover…