Med nød og neppe at den gamle lenestolen min en varm sommerdag i år tålte massefarten. Jeg var nemlig så full at jeg ramlet oppi den. Jeg ble sittende. Kunne ikke annet. Svinehell at radioen var plassert nær ved. Jeg skrudde den på. Et program om toleranse og intoleranse.
En filosof var av NRK P2 budsendt, med tanke på å belyse temaet. La oss kalle ham Lars Fr. H. Svendsen.
Han gjorde godt rede for både toleranse og intoleranse. Til slutt i programmet oppsummerte han, i henimot Churchill-stil:
“Å være tolerant er å mene at noe er galt, eller mindreverdig og å kunne gjøre noe med det du mener er galt eller mindreverdig, men å la være å gjøre noe med det du mener er galt, eller mindreverdig – fordi du samlet sett mener at det er faktisk best å la være”
Jeg syntes dette virket sant, og mange pleier si at et utsagn kan anses sant hvis det er i overensstemmelse med virkeligheten.
Av dette kan utledes – hvilket Svendsen gjorde – at en homofob rasist kan være mer tolerant enn de som bor i nabolaget hennes. Svendsen sa det ikke, men jeg snøvlet innvortes:
Kan det være at hans toleransedefinisjon passer som hånd i hanske til mennesker tilhørende venstresiden i Norge og mange andre vestlige land?
I vår tid er toleransebegrepet hyppig brukt i debatten om islam og muslimer, innvandring og integrering. Jeg vedder en sixpack pils og en pose baconcrisp på at en og annen på den gode og svært tolerante venstresiden mener at nå får det faen meg være nok, muslimer kan ikke komme her og belære etnisk norske, godt opplyste nordmenn om ytringsfrihet, og muslimer må forstå at norske passbilderegler foreskriver eksponering uten hijab og nå må det bli slutt på at noen muslimer driter i norske lover, stikker biler i brann, raner barn og skjærer sine døtres underliv i stumper og stykker før de tvangsgifter dem med fettere fra grissgrendte strøk av Pakistan.
De tenker det og mener det, i all hemmelighet, men sier det ikke høyt. De er jo samlet sett best å la det være, eller sagt på en annen måte: Man er redd for å bli mistenkt for rasisme… for de vet jo så inderlig vel at ingen av de man vil være venner med, anerkjenner differansen mellom rasisme og islamkritikk.
Toleranse, eller feighet. Velg selv.
Undertiden når jeg ferdes hist og her og får øye på noen som åpenbart er muslim, eksempelvis en ung dame emballert i ti kilo tekstiler og stramtsittende hijab, får jeg lyst til å påkalle hennes oppmerksomhet og si:
Unnskyld… jeg ser at De er muslim, men også svært ung og vakker med livet fremfor deg. Ikke kast vekk livet Deres på noe så inni granskauen åndsforlatt og bekmørkt som islam. Koranen er sløsing med trevirke, bruk den som opptenningsbrikke. Kast hijaben, få på Dem noen raffe klær og lev livet…
Men jeg gjør jo ikke det. Jeg vil jo for ikke fornærme noen – jeg er jo tolerant.
