Moter går i snirklete sirkler med blonder og paljetter på, sier mange som har greie på klær og sånn. Slengbuksa ble brått umoderne midt på 70-tallet og noen trodde den aldri ville komme tilbake igjen, men det gjorde den.. slengbukser er hipt og kult – især blant jenter.
Slengbukser er også helt harmløse, men nå er kommunisme også mote. Jepp, kommunisme er blitt moderne, 30 år etter at Berlin-muren ramlet overende og alle forsto at kommunisme er sløvt, farlig, dumt, kjipt, ufritt, menneskefiendtlig og svææært dødelig.
Rødt er i vinden som aldri før og har gjort et absurd hopp på siste meningsmåling.

Tidligere kommunistjeger og partisekretær i Arbeiderpartiet Haakon Lie er i Himmelen. Djevelen orket ikke å ha ham hos seg. Derfor tryglet han Gud om hjelp og omplassering.
Gud er jo snill og god, Han forbarmet seg over den gamle, falne svartvingede engel med mange navn og lot Haakon Lie komme inn i Paradiset – under tvil og på prøve. Der holder han til i politisk avdeling, sammen med Einar Gerhardsen:
– Fyy faaaaen i aller svarteste hællvete!!
– Øhhh…, kom det fra Einar Gerhardsen, som satt i lenestolen sin, for tusende gang sovende med sin bok Tillitsmannen utfoldet over magen.
– Hører du!!!! Kommunistene er blitt populære igjen. Rødt har seks prosent på siste meningsmåling!!! Fy faaaaaeen!!!!
– Haaakon.. kan du ikke slappe av litt. Du er ikke partisekretær i partiet lenger. Du gikk av i 1969.
– Du er faen skjære meg som du alltid har vært, Einar… reinspikka kommunist!!  Var det ikke for ‘n Jens Christian, ‘n Konrad, ‘n Halvard og jeg hadde vi faen meg havnet i Warszawa-pakten i stedet for NATO. Landsfader… hææchhh.. jeg skulle knekt deg som ei jævlig lus, Einar!
Plutselig dukket Gud opp. Som alle vet, er Gud overalt. Han hører alt og misliker banningen til Haakon Lie.
– Hva har jeg sagt om denne banningen… du må ta deg sammen, Haakon. Hvis ikke, må jeg snakke med djevelen om repatriering. Husk at du er her på prøve.
– Jamen faen i..
– Haakon!!
Guds røst var så buldrende mektig at Lies rutete tømmerhoggerskjorte vibrerte.
– Jamen, man blir litt opprørt av disse nyhetene..
Gud, mildere nå:

– Jeg forstår det, Haakon.. men du er pensjonist nå, og jeg synes du skal roe deg ned og ikke tenke så mye på politikk. Kan du ikke bare nyte tilværelsen her…kanskje lese i en god bok. Biblioteket her er jo rikholdig, vi har til og med Nixons memoarer. Der er også noen hyggelige og sveisne damer.
Einar Gerhardsen, som alltid har vært en saklig viktigper:
– Der hører du, Haakon.
– Du kan bare holde kjeften din, jævlige komm..
– … apapappapap, sa Gud og minnet Haakon på hans løse tilknytning til Himmelen.
– Men jeg…
– Så så… det er lenge til valget. Dessuten er jeg gud for alle, også kommunister.
– Det er ikke så mange av dem her…
– Himmelen er stor og teologi har du ikke greie på, Haakon. Denslags tar jeg meg av, sa Gud og var svisj borte før de to gamle politikerne hørte latteren som Herren ikke var herre over.
– Einar, kommunistene hadde aldri oppnådd sånn tilslutning i vår tid, men hva kan vi vente, med Stenseng som partisekretær og han Støre som partileder.. fy faaa…, sa Lie og fullførte ikke banningen. Innerst inne fryktet han Gud og dessuten hørte ikke Gerhardsen etter – han hadde sovnet igjen…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter fra den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Trikkens gny og byens larm. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled sømløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket om påført brunfarge var vannfast. Det var den ikke, den var meget lettoppløselig, omtrent som en akvarellfarge, og mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avgårde, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg løp inn i en butikk, som jeg tror solgte litt forskjellige ting. Den middelaldrende mannen bak disken ble litt paff og sa:
– Hei, hvoldan det gål det hæl med deg?
Jeg så meg ikke i stand til å tenke ut en plausibel historie:
– Noen prøvde å brunbeise meg borti gata her. Må ha vært noen nazister, eller no’.
– Hoffoghoff… nei, de æl ikke go’e de dæl nazistene, nei. Fæle folk, men du tlenger kanskje denne, sa han og rakte meg en våtserviett. Han pekte på en dør hvorpå klistret en lapp: OLATETT.
Etterpå takket jeg butikkekspeditøren med begge hender og mange matte smil. Jeg sa tusen takk kanskje ti ganger.
– Bale higgelig, du æl velkommen tilbake, sa han.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv; hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede en konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og sjanglet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa,.. men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet med øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en av hekkene der borte ved Nationaltheatret…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår