Jeg har 219 venner på facebook. Ganske rart å tenke på, ettersom jeg nesten ikke har venner i det virkelige liv. Sant å si kan jeg telle mine venner på høyrehånden til en litt uvøren, distré og pensjonert sagbruksarbeider jeg kjenner. Det er såvidt døtrene mine vil være venn med meg.
Således ikke til å undres over at jeg synes det er stor stas med facebookvenner, jeg synes det… og dagstadig tar jeg meg selv i å misunne de som har flere fb-venner enn jeg, og det har jo de fleste, noen har hundrevis, noen har innpå tusen og jeg vet om en som har 2848 venner, men han er sikkert mye hyggeligere og morsommere enn jeg og ser sikkert også bedre ut på en grå regnværsdag…
Men jeg har forsonet meg med dette misforhold, det er forresten ikke sikkert misforhold er rette ordet; det er jo forskjell på mennesker, og alle kan ikke ha like mange venner. Jeg erkjenner det, jeg gjør det, men for noen år siden satte jeg meg et mål:
222 facebookvenner.
Et stivt stykke, absolutt… jeg trodde ikke noe på det, men nå er jeg snart der. Jeg blir varm innvortes av all denne vennlighet, jeg blir det.
I går ved disse tider hadde jeg 217 venner, og jeg var nok litt oppglødd. Det var nok årsaken til at jeg rent glemte min naturlige sjenanse og ved en innskytelse sendte en venneforespørsel – et langskudd, ville mange sagt – til en ung dame jeg såvidt har snakket med. Hun er politiker og: Sjef for et helt bibliotek… ja, sjef for så mange bøker at ingen kjenner det nøyaktige antallet. Hvor mange bokstaver det dreier seg om tilsammen, vet kanskje ikke engang Gud…
Jeg er gla’ i litteratur og jeg tror det å være sjef for så mange bøker fulle av vokaler, konsonanter, kommaer, semikoloner og kanskje en og annen cirkumfleks… det må være lykkens ekstremalpunkt, og jeg tenkte at en slik dame gidder ikke være venn med en som jeg.
Hybris, tenkte jeg… men skulle du sett, ikke så lenge etter avsendt forespørsel fikk jeg svar; hun ville være min venn. Jeg hadde 218.
Det nærmer seg, tenkte jeg… bare fire til, kanskje greier jeg det før nyttårsaften. Ved et mirakel sa det pling i laptopen min bare en snau time etter… en mann jeg aldri har hørt om før, hadde sendt en venneforespørsel. Jeg takket ja på flekken, redd for at han skulle ombestemme seg.
Så nå har jeg 219 venner, jeg er himmelhenrykt og mangler bare tre. 222 er et så fint tall, det er det samme både baklengs og opp-ned… og hvis man deler det på tverrsummen, får man primtallet 37…. og nesten ingenting i verden er finere enn primtall.
Nåvel, altså bare tre igjen til 222. Kanskje det ordner seg før sommeren… håper det.
