VI GIKK

Fryktelig, dette coronaviruset. Over 66 000 kinesere er smittet, og noen er borte. Tragisk, la oss lyse fred over de døde.
Men ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, sier mange som leter etter lyspunkter… det stunder til sommer, og dette slemme viruset bevirker kanhende redusert antall kinesiske turister i Norge.
Mine tanker går til turistnæringen, som hvert år stilles overfor et dilemma: Kineserne strør om seg med penger, og det er bra… men de oppfører seg som om de eier hoteller, restauranter, fjorder og fjell og alle turistattraksjoner mellom Lindesnes og Kirkenes. Veier penga opp for dårlig oppførsel?
Kineserne har ikke dannelse, de kan ikke oppføre seg… og når de drar hjem, puster alle guider, kokker, servitører og stuepiker fjordlangs og i alle dalfører lettet ut.
Man må undres over hvorfra denne oppførselen kommer. Turistnæringens forklaring er todelt:
1. Mange kinesiske turister i Norge har aldri vært utenfor eget hjemlands grenser og aner ikke hvordan man skal te seg, altså en kulturkollisjon.
2. Kinesere er mange, de bor i et stort land, har lang historie og de tror de et slags herrefolk, især etter Kinas økonomiske vekst de siste tiårene.
Kulturkrasj, jada… men det går an å skjerpe seg, prøve å ta rede på hva slags oppførsel som er vanlig her til lands. Burde ikke være så vanskelig, kineserne er jo durkdrevne kopister.
Men Kina er et rått og brutalt kommunistdiktatur, og kinesere blir fornærmet for det minste, de har ingen respekt for Vestens tradisjoner og tåler ikke at eksempelvis Nobel-komiteen gjør jobben sin, eller at Etterretningstjenesten offentliggjør bekymring for spionasje i kinesisk regi
For noen år siden satt jeg på verandaen til et av Norges fineste trehoteller sentralt beliggende i Sør-Norge. Jeg satt der med en dame jeg kjenner godt, Gitte. Vi drakk kaffe og spiste eplekake med is. Solblank ettermiddag i juli. Vi ante fred og ingen fare, bare fuglesang, aspeløv i vinden og to ekorn som rasket over gressplenen.
Plutselig trampet en hel haug kinesere ut på verandaen. De bablet og ropte og snakket i munnen på hverandre. De koblet sammen to runde bord, noe stoler veltet og en fet, ekkel unge sutret og grein og ville sikkert ha et stort stykke bløtkake – for ytterligere øke sin vekt i fett.
Gitte løftet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le litt. Vi hadde hørt om orienteksessen før og kineseres adferd, men nå fikk vi syn for sagn. Aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri.
Kineserne ble nok litt fornærmet over at servitrisen ikke kunne kinesisk. Så var det smatting, slurping, raping og en fjert nå og da… snikksnakk med mat i munnen, hei og hå og hurlumhei. De oppførte seg som… nei, ikke ville dyr, men kinesere.
– Vi går, sa Gitte… og det gjorde vi.

2 kommentarer
    1. Herrrregud så gøy. Måtte le høyt – så sant så sant. Har den samme erfaring med kinesere. De er bråkete.

      Har forresten en annen forklaring enn din. Kineserne er så kuet av staten – les mor og far, og blir bråkete og rampete drittunger. Når noen hele tiden kontrollerer deg får du ingen øvelse i ansvar, å sette den andre foran seg selv. Staten ordner jo opp …

      En annen teori – hvis hele skolegangen handler om å gå i takt, stå i kø og pugge hjernevaskgreier blir man en trykkoker – en unge som eksploderer, blir bråkete, uhøvlet … for trykket må ut!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg