Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte meg i går kveld… og når hun ringer, løfter jeg alltid telefonen og er forberedt på de underligste spørsmål:
– Hva synes du om hvite shortser?
– Følger du ikke med… masse baluba og hurlumhei nedi Lillesand, småjentene der vil ikke spille fotball med hvit shorts fordi hvitt stoff er så gjennomsiktig når det blir vått av svette.
– Åjavelja…
– Disse jentene har fått viljen sin, når får de spille med mørke shortser.
– Jaja…
– Jeg må le. De skjønner jo ingenting. Det laget jeg spilte på som ung jente, brukte hvit shorts… og vi utnyttet hele dens potensial.
– Ååå??
– Ja, så trange som mulig og etter ti minutters spill var vi svette og fine. Shortsen klistret seg fast både her og der, vi gjorde ikke mye for å skjule go’sakene. En av jentene hadde bollemus, og den ble ganske kursivert under en svettevåt shorts, for å si det sånn.
– Saft suse.
– Nettopp. Vi var elendige fotballspillere, tapte for det meste, men vi hadde et trofast publikum.
– Hmmm…
– Jeg spilte back og pleide legge inn noen saftige sklitaklinger. Da ble det litt knall og fall, og jeg pleide alltid skreve litt ekstra når jeg ble liggende på gresset.
– Men du har jo alltid vært ei tøyte, Gitte.
– Ikke bare jeg, men det funket. Alle gutta på skolen sto helt inntil sidelinjen og fulgte nøye med. Vi var svært populære og førstevalget når gutta inviterte til hjemmealenefester…