Ikke uofte sier, eller skriver noen noe om hva som er spesifikt norsk… hvilke verdier som kan anses typisk norske. Noen vil si at det er typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk, noen vil hevde at det er typisk norsk å bli fly forbanna av SAS’ påstander om Skandinavia som et tomt landområde der ingenting er oppstått og utviklet, men importert og brukt som det er.
Filosof Knut Jørgen Vie hadde forleden på trykk en kronikk i Dagbladet. Tittel: UT MED NORDMANNEN. Han avslutter teksten med: “… – ut med nordmannen.”
Selvsagt skrev han noe imellom, men ikke no’ jeg synes er så klokt og originalt at jeg gidder sitere ham.

Men det er et vanskelig tema, dette… for hva faen er egentlig norsk… har vi nordmenn noe som ikke finnes i andre land? Vel, vi har arven etter Hans Nielsen Hauge, vesttelemarkbunader på 17. mai og Kviteseidsmør i butikkene. Men jeg skal ikke trette ut mine drøyt 100 000 lesere med enerverende forsøk på definisjon av norskhet.
Jeg vil forsøke en annen metode. Hva med å stille spørsmålet:
Hva er typisk unorsk?
Det er kanskje slik Philip Marlowe ville angrepet denne problemstillingen. Som alle vet, var Marlowe selvstendig næringsdrivende i Los Angeles på 30-, 40- og 50-tallet. Han opererte som privatdetektiv, drakk mye whiskey og transporterte seg selv omkring i en Plymouth De Luxe fra 1938.

Som private eye var nok Marlowe kjent med hypotetisk-deduktiv metode, og han ville nok innledningsvis i jakten på det norske utelukket hva som ikke er norsk.
Sant å si ikke ofte jeg leker Philip Marlowe, men jeg vil ikke la anledningen gå fra meg. Tillat meg å spørre: Hva er typisk unorsk?
Det er ganske unorsk å frykte for livet sitt når man går ut av huset hvilken som helst tid på døgnet for å lufte seg selv og ens tanker, eller bikkja. Man trenger ikke frykte for puls og blodomløp, portemoné og mobiltelefon – hvis man da ikke bor i enkelte strøk av Oslo og er uheldig å påtreffe melaninrike ungdommer med kniver, macheter og skarpladde håndvåpen.
I Norge kan man gå i et sommerbryllup uten frykt for at noen fra den lokale bapistmenigheten skal utløse en selvmordsbombe straks etter forretten, slik at brudeparet, forloverne og halvparten av bryllupsgjestene blir sprengt langt faenivold opp i luften og returnerer som rød, lokal nedbør.
Det er unorsk å være innbitt motstander av frihet og demokrati. Det er unorsk å hate ytringsfrihet så mye og inderlig at man gjerne vil drepe for å slippe  ytringer man ikke liker så godt.
Det er også unorsk å kverke homofile fordi de er homofile, det er unorsk å steine kvinner til døde hvis de opptrer usømmelig, det er heller ikke norsk tradisjon å skjære småpikers kjønnsorganer i stumper og stykker, sy igjen skjedeåpningen og senere hen gifte dem bort til rare fettere fra de mest grissgrendte strøk av Punjab.
Det er unorsk å bli halshugget fordi man tøyser og tuller litt med Jesus og Gud, likeledes blir man ikke – uten ankemuligheter – dømt til døden for å antyde ønske om utmelding fra Den norske kirke.
Det er unorsk at skjeggete og uflidde fillefranser med AK47 reker gatelangs og passer på at folk oppfører seg ordentlig, nærmere presisert: At kvinner ikke viser mer hud enn det som trengs for ikke å snuble i fortauskanter for øyeblikkelig etter gå på snørra i asfalten.
Det er unorsk å være så inni heiteste glohaugen opptatt av ære og respekt at man foretrekker slektningers og kjentes anerkjennelse fremfor lykkelige døtre i levende live.
Det er også ganske unorsk å være så korka at man tror at 72 avsindig kåte jomfruer i himmelen ikke kan vente med å kaste seg over dauinger av Gud innvilget evig ståpikk…
Slik kunne en holdt på, nesten i det uendelige, men jeg gidder ikke mer… runder av nå og konkluderer: Det er unorsk å være muslim.