… forrige tekst, vet at jeg var tidlig ute med lånekort på biblioteket. Jeg ble bortimot fast inventar der, men jeg ble etterhvert lei barneavdelingen. Jeg var nysgjerrig på de “voksne bøkene”.

Den gangen var det strikt, og bibliotekarer var litt strenge. Det er jo slik bibliotekarer skal være … men gode på bunnen, som betyr at de tidvis ser mellom fingrene i stedet for å luske omkring mellom hyllene og hysje.
Jeg hadde sluttet å tro på storken, og jeg syntes jeg måtte forsøke å tilegne meg kunnskaper om kvinner. Jeg gikk hyllelangs, lette og fant.
I stedet for å starte dette studiet i ytterkantene, begynte jeg omtrent på midten; ja, jeg kan ikke nekte for at jeg lette etter illustrasjoner – av kvinnens underliv.
Bare tegnede illustrasjoner, skjematisk om kvinnens forplantningsorganer. Ordene anvendt var vanskelige. Jeg tror vagina og vulva og sånne greier gikk meg hus forbi, men jeg festet meg ved skamlepper. Jeg visste hva skam var, en fæl følelse. Jeg visste naturlig også hva lepper var, men skamlepper…
Min første tanke var lepper som skammer seg, etter å ha latt en grim løgn unnslippe munnen, men jeg tenkte at det kan ikke stemme. Et kjønnsorgan kan jo ikke snakke, eller…
Hvis det kan snakke, kan det sikkert også røke sigaretter, slik som faren min gjorde… men jeg hadde aldri opplevd røykdotter rundt anklene til mamma – og hun pleide gå i skjørt.
Dessuten kunne jeg ikke tro at det jeg så illustrert, kunne ha egen vilje – slik at det kunne snakke, røke sigaretter og kanskje drikke brus og saft og kaffe og sånn.
Her skal det tilføyes at jeg var en helt alminnelig gutt bestykket med vanlig intelligens, men jeg var ganske ny på jorden og sånne nyinger har begrenset innsikt i tilværelsens overdådige mangfoldighet. Jeg var imidlertid klok nok til å innse det. Klappet boken igjen og satte den tilbake.
I det jeg snudde meg for å returnere til barneavdelingen, stakk jeg nesten nesen inn mellom to store pupper bak en bluse hvorpå røde blomster.
– Hei, min venn. Leter du etter noe spesielt?
– Eehh.. nei..
– Det var det jeg tenkte. Vel, du er i feil avdeling… men det er fint at du ser deg rundt og er nysgjerrig.
Hun smilte og jeg syntes hun var det peneste jeg hadde sett, kanskje fordi hun ikke fikk meg til å føle at jeg hadde gjort noe fryktelig galt. Jeg kom til hektene, og hun sa:
– Hva pleier du lese?
– Jeg har lest alle Fem-bøkene.
– Oi, men da er du klar for noe mer voksent.
– Ja??
– Hardy-guttene. Hørt om dem?
– Såvidt.
– Det er to tøffe og kjekke gutter som bor i en liten by i Amerika. De er litt eldre enn deg og vil bli detektiver. De går på skolen, men i fritiden ordner de opp med fæle banditter og skurker og får dem i fengsel. Spennende bøker.
– Ååå??
– Jepp, jeg skal vise deg. Følg meg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår