Ved et rent svinehell anrettet begivenhetene seg således at en av døtrene mine og hennes mann for noen dager siden satte seg på et fly med kurs for Verona. Ja, det har seg nemlig slik de to har ei bikkje, og jeg har ikke har no’ særlig drag på damene, men alle vet at bikkjer er som tryllestøv å regne – i møte med single damer. Jeg skal passe bikkja ei uke.
Kan tenkes at den vil være anonym, la oss bare kalle den Kiro.

Han har losjert hos meg noen dager, allerede nå har det kastet av seg. La meg fortelle:
Kiro og jeg var ute og gikk, uten svarte plastposer. Jeg liker dem ikke. Det er som om Kiro skjønner det; han krøker seg sammen på pletter hvorfra det er lett å befordre brunsakene videre – utenfor synsvidde. Diskré bikkje. Det liker jeg.
Nåvel, vi var ikke kommet langt på skogsturen vår før vi så en dame komme gående imot.
Jo, nærmere hun kom, desto søtere syntes jeg hun var. Rødblondt hår til skuldrene, fillete olabukse og mange ganger vasket T-skjorte påtrykket Betty Boop iført kort rød kjole og høyhælte sko i samme farge.
Kiro er en gladgutt og veldig imøtekommende, alltid klar for nye bekjentskaper. Han sparer aldri halen sin, logrer så hele kroppen skaker og man kan ikke fornekte hans tiltalende vesen og sjarm. Sant å si ventet jeg ikke annet enn at damen saktnet farten og stoppet helt. Det gjorde hun.
– Næmenhelledussenda, såsøthund.
Hun bøyde seg ned og rufset ham lett i ørene, klappet både hist og her og søtet til stemmen sin. Ettersom Kiro ikke er så stø i norsk muntlig, svarte jeg for ham:
– Jada, han ække så verst. Snill og god i alt og ett, sa jeg og unnlot å nevne at Kiro helst så at fugler ikke hadde vinger, slik at han lett kunne ha fanget og revet dem i fillebiter.
Påfallende hvor lett to – for hverandre helt fremmede – finner tonen når ei bikkje er direkte involvert. Praten fløt lett og uanstrengt som tåkeskyer en julimorgen, ettermiddagssolen forgyllet den og damen fortalte at hun ikke var uvant med å hund, men den forsvant i skilsmisseoppgjøret for et år par år siden. Hun savnet bikkja.
Jeg svarte at det var da leit og føyde til et par klisjeer om livets uforutsigbarhet, men at det også åpner for andre saker og ting… også klappet vi Kiro begge to, og jeg spurte om hun pleide gå i skogen her, hvortil hun svarte at det gjorde hun og nå var hun på vei til Kloptjern, kanskje Kiro hadde lyst på et bad?
– Ja, det tror jeg nok. Han er litt av en friskus og går sjelden forbi et vann uten å kjenne på det.
Hun smilte og avga en kort og lav latter i munter toneart. Vi gikk og den som går, kommer frem – til Kloptjern. Kiro nølte ikke, knuste vannspeilet. Svømte og drakk samtidig.
Min nye venninne lo, la oss kalle Netty. Vi satte oss i skyggen av en ask og så utover vannet. Vi sa ingenting på en stund.
– Hva skal du gjøre i sommer, sa hun.
– Njæ, ikke no’ spesielt. Luke litt i hagen, kanskje lukte på en blomst og åpne en flaske vin under epletreet mitt.
– Omtrent det samme her. Sommeren er en ensom tid, sa hun og samlet knærne oppunder haken.
Vi fulgte Kiro med blikk. Han laget vannlyder og svømte med en pinne i kjeften.
Jeg tenkte at nå er tiden inne og sa:
– Tror du to er mindre ensomme sammen, sånn generelt sett?
Netty myste mot solen, lot det gå noen sekunder … kan ha vært fem:
– Det kan godt være.
– Tror du det gjelder to som helt tilfeldig treffer på hverandre, la oss si i en skog?
– Ja, det tror jeg …. kanskje gjelder det mer for dem enn de som treffer hverandre ved sjøen.
– Det har jeg ikke tenkt på, kanskje du har rett.
– Kan tenkes, sa Netty.
– Hva om vi… ja, altså…
– … er litt sammen i sommer?
– Ja.
– Kan ikke skade, sa Netty.
– Nei, det kan ikke det. Hva galt kan skje?
– Trolig ingenting, sa Netty.
Kiro kom opp fra vannet. Han ristet seg og vannet gresset omkring seg.
Takkskarruha, Kiro… flinke bisken. Du skal få en en neve ostepop når vi kommer hjem, sa jeg – ikke høyt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame