.. eller nei, sjeldnere enn det – er livet til å holde ut. Livet er jo en jammerdal. De som ikke erkjenner det, har ikke vært ute en solskinnsdag og lest Schopenhauer på stranda.
Imidlertid hender det at en klatt annerledes farge faller ned på livets palett (gudbedre for en formulering – tar selvkritikk, men rettetasten har hengt seg opp).
Nåvel, jeg ble kjent med en dame, på underligst tenkelig måte… nei, ikke via en nettlig sjekkeplett. Ikke så prosaisk … neida, snirklet og kroket, men poenget er at vi besluttet å møtes. Ikke date. Vi var enige om det. Bare møtes.
Ettersom værprognosene for søndagen var prima, foreslo jeg et parkområde i byen der jeg bor. Piknik midt i masse grønske, omgitt av ender, påfugler og svære trær som har stått støtt siden dansketiden.
Hun ville plotte dette stedet inn på GPSen sin og kjøre avsted. Anslo 45 minutter.
Men prognosen fra yr.no slo ikke til, gitt. Derfor inviterte hun seg hjem til meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg får rydde vekk det verste rotet og forberede piknik i stua.
Hun steg ut av en Volvo stasjonsvogn. Svarte sandaler med blanke nagler. Fortryllende tær pyntet med kadmiumrødt. Passe trang bukse, trangere topp og svart jakke med schwung og innsving … jada. Jeg lyver grovt hvis jeg sier at jeg ikke straks og uten opphold ble oppmerksom på hennes .. ja, hva skal man si … yndige apparisjon. Jeg tror vi sier det sånn. Blondt, langt hår og pent brukt ansikt. La oss kalle henne Tina, ettersom hun ikke heter det.
Nå vil mange lesere – især mannlige – kanskje lure på hvordan dette gikk, om pikniken utartet. Nei, jeg må nok skuffe dere. Jeg holdt fingrene av fatet. På fatet: Ridderost, kjeks, epler og nektariner. Forøvrig: Samtaler om alt mulig rart mellom det lave skylaget ute og parkettgulvet – og litt attpå.
Poenget med denne historien? Kommer nå:
Da Tina skulle dra, gikk vi ned trappen. Hun stoppet ved en kasse med bøker og lurte på hvorfor jeg hadde så mange bøker av samme slag.
Jeg fortalte at det var mine bøker … ja, at jeg hadde skrevet dem selv. Nokså ferske fra trykkeriet.
– Åååå?
Hun bøyde seg ned og plukket opp et eksemplar
– Slipset i Istanbul….
– Ja, det skjedde ikke i Paris, ei heller i Hokksund.
– Hva handler den om?
– En samling historier. Litt av hvert.
Hun snudde boken og leste litt på baksiden.

– Du kan få en, noe må du jo ha igjen for turen hit.
– Nei, jeg vil kjøpe. Hva er prisen?
– Det har jeg ikke tenkt på. Hva mener du den er verdt?
– Bøker er dyrt, 400 kroner?
Jeg måtte le og nektet å ta imot en slik sum, helt absurd omregnet til kilopris.
– Hvis du absolutt vil betale.. ehh.. hvis vi sier 150 kroner?
– Hææ… nei, vet du hva.
Hun fomlet i vesken sin, fisket opp en portemoné i lysebrunt, grundig garvet skinn. Ikke mange går omkring med kontanter nuomstunder. Tina gjorde det og dyttet på meg to sedler, den enes valør dobbelt av den andre.
– Nei, ærru gæern…
– Kom igjen!
Fånyttes å nekte.
– Du må signere. Skriv noe morsomt.
– Har du penn?
– Skjerp deg, Torjus. Det ligger to stykker på kommoden der. Bruk ryggen min, sa hun og vendte om. Tina trakk håret vekk fra ryggen og anrettet det pent ned forbi halsen.
Jeg skrev.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå