HANSEN FIKK ØRRET

Ettersom jeg har skrevet en bok og utgitt den på Hurlumhei forlag, besluttet jeg å invitere på storstilt lanseringsfest, men det var ett problem: Jeg er henimot venneløs.

En lanseringsfest med venner og bekjente hadde nok blitt en nokså ensom affære, kanskje bare bikkja til en av døtrene mine og svigersønn ville tatt seg bryet – etter løfte om et par never ostepop, en halv pizza, en raus skål ingefærøl og en laaang tur på skauen.
Jeg måtte tenke. Jeg gjorde det noen minutter og besluttet å sende invitasjoner på lykke og fromme.
Jeg gjorde bare ett unntak: Hansen er Norges vanligste etternavn. Jeg tror alle fester av noe størrelse og betydning har en Hansen eller to blant gjestene. Det er jeg ganske sikker på. Ren matematikk.
Jeg fant raskt ti helt tilfeldige Hansener, likt fordelt mellom kjønnene. Sendte invitasjon til alle, og regnet med at  hvertfall én ville komme.
Jeg bestemte at festen skulle forløpe vest i Vest-Telemark, på en gammel bondegård, som jeg er heldig å disponere når jeg ønsker. Tjue mil får holde. Kart over Sør-Norge, målestokk 1:1500000. Jeg satte passerspissen der gården er og dro det andre passerbeinet 150 kilometer ut i luftlinje. Snurret rundt. Ingen har godt av å bevege  lenger enn 20 mil, resonnerte jeg.
Forøvrig brukte jeg det største av alle nett og alfabetet, etter prinsippet om ren slump. Jeg sendte invitasjoner hist og her, og til alle imellom. Kreti og pleti.
Jeg vurderte et øyeblikk å gå utenom tohundrekilometersirkelen og invitere noen kjendiser. Jeg hadde især i tankene Fredrik Græsvik, etter det hevdvunne prinsippet om at alle familiesammenkomster bør inkludere en alkoholisert og ganske utagerende grandtante, for å sette en spiss på selskapet … men etter nærmere ettertanke strøk jeg ham av lista.
Jeg stoppet på 101 inviterte. Jeg kjente absolutt ingen av dem, men håpet at noen ville komme, fortrinnsvis de med interesse for litteratur.
Men det er klart … trykkede ord ække nok. Det må være litt tilbehør. Jeg hadde iført meg spanderbuksene, i invitasjonene var nevnt børst, hjemmelaget øl av sterkeste slag, helgrillede griser, lam og kanskje en geitekilling. Nok av alt og mer attpå. Jeg hadde hørt at mange bruker allslags narkotika på sånne lanseringsfester, men jeg tenkte at det får folk ta med selv.
Vel vel, jeg var spent. Noen hadde svart høflig neitakk, andre jatakk … og alle vet at noen svarer aldri, men kommer likevel. Det gjorde de.
De ankom i alle slags kjøretøyer, noen fra Notodden og omegn i utflytende, amerikanske flak fra 70-tallet, med største sort V8-motor. Andre red på svære, støysterke motorsykler. Fra Fyresdal kom to par i en åpen landauer trukket av en fjording. En og annen kom til fots over fjellet fra Vinje, andre syklet og jeg tenkte at ikke alle syklister er dopa, men alle narkomane har en sykkel…
En strøm av uensartede mennesker i alle fasonger. Broket forsamling, jada … 58 vennlige sjeler. Ikke no’ å si på humøret, men svært få stoppet ved bordet hvorpå anrettet et eksemplar av boken min og en bukett markblomster stukket i vase.
Sant å si var ingen av dem nevneverdig interessert i bøker, det forsto jeg ganske fort. Jeg besluttet å la et foredrag om en boks tilblivelse utgå. Etterhvert innstilte jeg absolutt alle forsøk på å minne de tilstedeværende om tanken bak denne festen. Ikke lenge etter glemte jeg helt at jeg hadde skrevet en bok.
Det ble litt av en fest. Heidundrende gjestebud. De fleste hadde med egne drikkevarer og gikk ikke løs på mine. Særtrekk ved denne tilstelning: Ingen kjente hverandre fra før, men det er rart med det; fort gjort å bli kjent en varm julikveld i vemodig vakre Vest-Telemark, i osen av grill og under låvesvalers flukt.
Et halvt dusin overnattet på tunet, uten liggeunderlag … andre i fjøset og noen ble så godt kjent at de tilbragte natten sammen, et eller annet sted på gården. De våknet sent, var blide, utvekslet telefonnumre og besluttet å holde kontakten. Grunn til å tro at noen anløper livet i april neste år.
Jeg fikk forresten rett hva angår Hansen. Det var én Hansen der. Hun kom sent, men var en meget hyggelig dame. Ettersom vi begge er halsstarrige motstandere av sex utenfor ekteskapet, besluttet vi å se det hele an og heller dra på fisketur. Det gjorde vi kvelden derpå. Hun fikk en ørret…

6 kommentarer
          1. Brillefint … da blir det sånn (jeg måtte jo spørre om tillatelse til å bruke mailadressen din; dannede menn sender jo ikke mailer til ukjente og kanskje svært sensitive kvinner sånn helt uten videre 🙂

            1. Hehe, det hadde også gått fint. Er halvt nordlending, og svært lite sensitiv 😉
              Lykke til med salget!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg