Netter innimellom har jeg underlige drømmer. En av dem gjentar seg med ujevne mellomrom. En standarddrøm, så å si. Den må nok også karakteriseres som ønskedrøm. Innholdet varierer med bittesmå detaljer fra gang til annen. Den siste var slik:
Jeg er muslim bosatt i Norge. Jeg har kone som ikke finner på noe tull, holder seg hjemme, lager mat og har sex når jeg vil. Absolutt underdanighet. Full kontroll.

Jeg er far til to døtre, hvilke jeg har stålkontroll på, og som jeg for mange år siden fikk kjønnsredigert litt, slik at det ikke finnes den minste rest av klitorisgøy tilbake. Jeg sysler med slektsgranskning, med sikte på finne ut hvilke fettere som er passende ektemenn for de to jentene mine. De må være bosatt i Pakistan, helst på landsbygda. De må være ekte muslimer med den rette innstillingen.
Jeg nyter respekt overalt blant mine brødre, og det er viktig. Respekt er for muslimer like viktig som mat og drikke … nei, det er viktigere; uten respekt er livet verdt mindre enn en pakistansk rupi, som er omlag 0,047 av en norsk krone.
Jeg sitter det meste av dagen på byens bibliotek, med mine brødre av samme støpning som jeg. Vi drikker overdådig sukret te, leser pakistanske aviser og hygger oss med nyheter om folk som blir dratt ut på gater og streder og kverket av rasende folkemasser, begrunnet med at noen har hørt noen snakke om vage mistanker om noens nedsettende bemerkninger om Muhammed – fred være med ham.
Vi snakker om Pride og synes det er helt ubegripelig at norske myndigheter tillater den slags griseri, som i Pakistan hjemler dødsstraff.
Ja, jeg sitter på biblioteket med mine muslimske brødre. Vi skravler og ler og leser aldri noen av bøkene her. Vi leser aldri i Koranen, heller – den kan vi utenat
Vi er skikkelig intolerante og hater alt i Norge. Vi snakker nedsettende om nordmenn og Norge, hvor gudsforlatt dette landet er, men samtidig flirer vi og ler … Norge er jo det perfekte landet for muslimer.
Vi får spesialbehandling. Regjeringen og de fleste politikere av betydning støtter oss, stryker oss ømt medhårs med silkehansker på, tilvirker svære, tremassetunge rapporter og detaljerte handlingsplaner med sikte på bekjempelse av islamskepsis og islamofobi.
Vi klinker tekrus og snakker om vår kjære statsminister vi er så gla’ i, som etter Pride-skytingen gikk langt i å bortforklare den helt klare sammenhengen mellom islam og terror:
“Kjernen i verdensreligionene har sterke fellestrekk. Det handler i bunn og grunn om godhet og nestekjærlighet”.
Vi gutta på biblioteket må jo bare le. Vi vet bedre, men det holder vi for oss selv. Vi kan bare slappe av.  Stortingspresidenten er jo også vår mann, han avviser alle sammenhenger mellom islam og blodomsprutende terror.
Til og med norske feminister av det mest hardkokte slaget er på vårt parti… nei, aldri et vondt ord fra den kanten, uansett hvor dårlig vi behandler kvinnene våre… og alle journalister forsøker så godt de kan å tåkelegge sammenhenger mellom økt voldskriminalitet og innvandring fra muslimske land. NRK går i bresjen og endatil feirer oss.
Vi gutta på biblioteket sender varme tanker i retning norsk rettsvesen, som har bred og vid forståelse for knivstikking, skyting, ran på åpen gate og annen kriminalitet begått av muslimer.
Vi ler av nordmenn, som er så politisk korrekte at de ikke tør kalle en spade en spade, og hvis noen gjør det, drar vi bare rasismekortet. Da blir det helt stille, alle går og gjemmer seg. Helt perfekt.
Vi ler litt av hvor fett det er å være fanatisk muslim i et liberalt demokrati… og vi ler lenge av PST, som ikke skjønte at Zaniar Matapour var en livsfarlig fyr og lot ham gå løs omkring med hatet sitt.
Vi kan ikke annet enn like alt snakket om å bekjempe hatytringer rettet mot innvandrere. Vårt hat, derimot – som er svart, tjukt og omseggripende – går upåaktet hen. Det er så å si fredet. Helt perfekt.
Vi hater riktignok norsk ytringsfrihet, men liker den også. Den gir oss anledning til å avlevere de mest avsindige meninger, helt bortenfor sans og samling … og vi blir nesten aldri motsagt, fordi vi er muslimer, med evig offerstatus. Dessuten er folk redde, de tør ikke kritisere oss, de frykter benevnelsen rasist, eller verre: At vi skal utøve det vi er mest kjent for – vold. Frykten er vårt våpen. Allahu akbar.
Vi er verdens mest intolerante mennesker, bosatt i verdens mest tolerante nasjon. Helt perfekt.
Vi liker Antirasistisk Senter veldig godt og synes det er synd at Rune Berglund Steen ikke lenger er leder der. Trist også, at Karin Andersen ikke lenger er på Stortinget … men det viser at Rolling Stones har rett i én ting: You can’t always get what you want… men for oss muslimer er det faen ikke langt unna. Insha’Allah.
I det jeg skal til å nippe til kruset med søt, pakistansk te og fortelle en homovits til de andre gutta, bråvåkner jeg. Jeg lukker øynene, forsøker å returnere til den søte drømmen. Fånyttes.
Jeg åpner gluggene og må bare erkjenne at jeg bare er en hvit mann nærmere døden enn fødselen – iført lyseblå boxer, helt uten privilegier. Det var som faen…

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul