…valg, og jeg har ikke registrert noe parti som i sitt program går helhjertet inn for brenning av Koranen på offentlig sted, hvilket betyr at jeg er usikker på hva jeg skal stemme.
Nåvel, vi får se. Jeg får se litt på kandidatene i byen der jeg bor, sammenstille inntrykkene med min konservative grunnholdning og dernest finne en stemmeurne, uten å glemme Otto von Bismarcks ord: Det lyves aldri så mye som foran et valg, under en krig eller etter en jakt.
Men nå gjør jeg det jeg ikke uofte gjør … skriver meg helt bort og det er jo ikke bra. Bør stryke noen ord, men litt appelsinmarmelade har falt ned ved rettetasten, størknet og gjort redigering henimot ulaseggjørlig.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om barneoppdragelse i gamle dager, i den tiden jeg selv var gutt og vokste opp i en nylig utbygget bydel der alle foreldre var omtrent like gamle og ungene mange. Barndommen for mange av oss lignet lignet dagliglivet til ungene i tegneserien Peanuts, av Charles M. Schultz. På norsk: Knøttene.
I Knøttene ser man aldri et voksent menneske. Ingen far. Ingen mor. Ungene lever sitt eget liv, med ei makeløs bikkje som liker å ligge på taket av huset sitt, men man fornemmer at de er der – de voksne. De synes ikke, men de er i nærheten. Charlie Brown og vennene hans vet det. Det er bare å gå hjem, hvis de vil det – til en hjemmeværende mor med smilerynker, forkle rundt livet og nybakte hveteboller til avkjøling, men Schultz ville det ikke slik. Knøttene var utenunger.
Vi var også uteunger, men mye mer aktive enn Knøttene. Sant å si var mange oss nokså ville, men foreldrene våre lot oss i fred, ingen politikonstabler i gatene og representanter fra barnevernet var ikke å se noe sted.
Ikke til å unngå at noen foreldre tid om annen fikk nyss om hva vi holdt på med. Mine foreldre var ganske moderate og hadde ikke tro på strenge straffer, men flere av mine venner opplevde både korporlig straff og strenge sanksjoner.
Min bestevenn, la oss kalle ham Kjartan, hadde en mor med henimot religiøs tro på husarrest og rumpebank som oppdragende tiltak. Hun var kjent for sitatet: Bare vent til far kommer hjem, men faren til Kjartan kom aldri hjem, han hadde ikke kommet hjem de siste årene og ingen visste hvor han var. Ingen i nabolaget hadde noensinne sett faren til Kjartan. Ikke Kjartan, heller.
Nei, faen .. nå skriver jeg for langt, ingen gidder lese lange tekster lenger. På tide å runde av… og det skal handle om politikk, anvendt politikk.
Da jeg var liten gutt, var ikke barneoppdragelse noe man tenkte så mye på, man bare oppdro. Ingen foreldre i mitt nabolag hadde hovedfag i barnepsykologi, men mange av dem var ganske truende. Det fantes foreldre som sa:
Hvis du ikke skikker deg, må vi sende deg til Bastøy.
Ingen unger visste hva Bastøy var for no’, men alle skjønte at det ikke var noe hyggelig sted. En annen variant:
Pass deg, ellers kommer Rottenikken og tar deg… og noen foreldre truet med politikere, selv om de forlengst var døde: Nå må du ta deg sammen, ellers kommer Stalin og tar deg.
Faren til Olaf var noe for seg selv, litt av en skrue, men morsom og alltid i godt humør. Etter at foreldrene til ei jente i nabolaget klaget på at Olaf hadde narret datteren deres til å kle av seg og vise frem den lille, søte sprekken hun hadde litt nedenfor magen, sa han – med ikke så streng røst – til sønnen sin:
Ikke bra, Olaf. Du må ta rev i seilene heretter, ellers må vi sende bud på Haakon Lie.
Faren hadde nok glemt sønnens tilnærming til det motsatte kjønn i god før Dagsrevyen, men Olaf glemte aldri navnet Haakon Lie.
Haakon Lie var partisekretær for Arbeiderpartiet i tiden 1945-69. Han var en av Norges mektigste menn og mann av sin tid. Han hatet kommunister og nazister og hadde lyst til å drepe Einar Gerhardsen på landsmøtet i 1967.
En tøffing. Hard i klypa. Ingen fikk slike raserianfall som Haakon Lie. Ingen kunne banne som Haakon Lie. Ingen var i tvil om hvor de hadde Haakon Lie. Noen fryktet Haakon Lie.
Han var så tøff at selv døden betakket seg og utsatte sitt ærend så lenge som mulig – helt til 2009. Da var Lie nesten 104 år gammel.
Kan godt tenkes at noen fedre ennå truer ungene sine med Haakon Lie, men ingen gidder true ungene sine med Jonas Gahr Støre.
