.. lørdager siden var jeg i sentrum i byen der jeg bor. Jeg hadde et og annet ærend og måtte ta meg over torget noen ganger. Valgboder alle vegne, hvorved lokalpolitikere smilte, delte ut løfter og gode forsetter trykket på stivt papir.

Partiet Sentrum var der, tulle- og tøysepartiet som ble stiftet i 2020 og er ledet av advokat Geir Lippestad. En av Sentrums valgkampsaker er Mangfold i sentrum, som kan tolkes som at partiet vil ha mer innvandring og således øke frekvensen av ran, grov vold og knivstikking i sentrum av byen der jeg bor.
Ettersom jeg er gla’ i ytringsfrihet, spurte jeg en av partiets tilstedeværende om hva han synes om ytringsfrihet. Han svarte at det er veldig bra, men da jeg spurte om det også inkluderer islamkritikk og brenning av Koranen, ble tonen litt annerledes og ikke så hyggelig. Ikke uventet, han var ganske melaninrik og svarte bekreftende på spørsmålet om han var muslim.
Som de aller fleste andre muslimer syntes han at Norge burde forby koranbrenning, hvortil jeg svarte at brenning av Koranen er del av vår ytringsfrihet, og at hardkokte koranbrennere burde få seg tildelt en ytringsfrihetspris.
Uggen stemning. Han ble litt hissig. Ja, han ble det … muslimer blir fort oppfarende når man taler nedsettende om islam, Koranen, Muhammed og Allah og alt dertil.
Muslimer representerer en ganske røff voldskultur, men jeg regnet med at han var ubevæpnet og sa:
– Dette med at dere aldri hadde noen opplysningstid, kan det være noe av årsaken til at dere tror så fullt og fast på denne Muhammed og mer enn gjerne dreper for å forsvare hans tvilsomme ære?
Han tenkte seg lenge om, eller det bare virket slik. Ansiktet hans forandret seg ganske radikalt og ikke til det bedre, atomer og molekyler gjorde byks, hist og her. Øynene hans ble enda mørkere, og jeg tror kanskje han han hadde lyst til å drepe meg.
Omsider samlet han seg til et svar jeg ikke forsto døyten av. Sant å si var han ganske usammenhengende.
Vel vel, jeg gikk videre og på litt avstand fikk jeg øye på en valgbod pyntet med regnbueflagg overalt. Jeg stusset litt, ante ikke at FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold hadde dannet politisk parti.
Nærmere ettersyn viste noe annet. Boden tilhørte MDG, og en eldre herre sto der ganske alene. Han var utilpass og forklarte at han ikke visste at boden hans skulle ta seg slik ut. Han var blitt oppringt og utkommandert, sa han og hadde bare lyst til å gå hjem.
Det hadde jeg, også. På vei hjem tenkte jeg at det er for mange politiske partier i dette landet.