Hjertet mitt banket så hardt at det sank ned og dunket borti leveren, som ikke har godt av flere påkjenninger i sommer. Jeg så stivt ut gjennom frontvinduet og forbannet min avgjørelse om å kjøre inn i denne kommunen. Hybris.
Svetten rant nedover pannen, noe inn i øyeåpningene. Jeg måtte ta av meg brillene og gni synet tilbake. Mørke grantrær tett på hverandre, begge sider av veien. Ingen mennesker. Bare skogmus, ekorn og kanskje en grevling ville sett en forbrytelse her ute.
En V8-motor er vanligvis ørenslyst, men ikke nå. Den røde Dodgen holdt kort avstand, med nitidig nøyaktighet. Jeg turte ikke redusere farten, turte ikke øke den. Kjøre fra den? Ulaseggjørlig. Min gamle franske bil ville være sjanseløs. Jeg følte meg som en sild jaget av en blåhai, og i hanskerommet hadde jeg ingen .38 med seks patroner i tønna.
Kjør bare vanlig, lat som ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg tørket svetten fra pannen og konsentrerte meg om å holde konstant hastighet. Ikke provosere. Ikke provosere.. for all del.

Av og til slapp Dodgen taket en meter, eller to, og ga gass. Korte, hissige pådrag, nok til at V-åtteren fikk brøle litt. Samme avstand.
Hva slags menneske sitter bak rattet i den Dodgen? Hvem i helvete oppfører seg slik. Er det læreren nevnt i en avis forleden, som i likhet med elever plaget og slo en gutt som i dag er voksen mann med skjegg og har levert to masteroppgaver og er medlem av MENSA?
Og nå vil læreren ta meg, også. Kanskje er han ruset. Han sitter nå bak rattet i sin pickup-truck og lurer på når det passer best å skjære inn foran meg, stoppe bilen min og dra meg ut… nei, døren er låst, men han har sikkert en jernstang, eller en kløyveøks med hvilken han knuser sideruten. Da er det gjort.
Jeg ligger på asfalten. Ut av min åpne skalle renner blod og hjernemasse. Før eller siden kommer nok Knut “Sputnik” Storbukås med lastebilen sin og kjører meg flat, så flat at mange synes det er vanskelig å se at jeg en gang var et menneske.
Enda en lastebil, og en til… sluttelig er jeg bare roadkill, som tørker opp og etter et par dager blir borte i blesten fra et forbipasserende vogntog.
Hva er det som får voksne mennesker, endatil lærere, til å slå elevers fingre med stållinjal, dra dem etter håret? Slå? Hva er det med Drangedal?
Bakspeilet er ennå rødt, V-åtteren durer og frontvinduet er sotet. Hvem sitter bak rattet? En lærer, fra Drangedal tiårige skole? Som har klikket helt. Har han en dobbeltløpet hagle i førerhytta? Bukkehagl i begge pipene?
Jeg tenker over hva som er å foretrekke. To løp bukkehagl i trynet, eller en kløyveøks fra isse til luftrør. Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig ikke. Jeg får lyst til å guugle det, men er det dekning her i Drangedal? Spiller ingen rolle. Jeg skjelver på hendene og har nok med å styre bilen. Den er gammel og uten servo.
Jeg tenner en sigarett og slår på radioen, håper det er noe beroligende musikk der. Jeg blir overrasket: Bowies Always crashing in the same car. En av mine yndlingsstykker… those kilometres and the red lights, I was always looking left and right … aldri hørt den på radio før. Har Gud sendt den til meg, som trøst før jeg blir revet bort så altfor tidlig? The big sleep.

Hjernen bråvåkner og sender et markant signal. Jeg dreier rattet raskt til høyre og slipper å få en bred lastebil midt i trynet. Jeg ser i speilet. Lastebilen dundrer avsted, det ene baklysglasset er borte. Det er den røde bilen, også. Dodgen er borte.
Jeg slipper gassen og ser nøyere etter, speider rundt meg. Borte. Dodgen er ingen steder. Den må ha kjørt av på en liten sidevei. Jeg koster på meg et lite hurrarop og feirer med dype drag av sigaretten.
Jeg måtte le. Ja, jeg lo høyt. Sikkert bare en spøkefugl. Practical joke, som noen sier. Jeg løsnet på slipset og slappet av i hele kroppen, så mye at høyrefoten løsnet fra gasspedalen.
Jeg smilte og noen solstråler traff dashbordet i skrå vinkel og rikosjerte ut på et jorde der noen sauer tasset omkring og bet i gresset. Jeg ble søvnig av å telle dem, droppet det og konsentrerte meg om veien.
Jeg fikk øye på en skikkelse hundre meter foran meg. En mannsperson, så det ut til. Ja, en mann. Felleskjøpet-overall og brune, høyskaftede gummistøvler. Han gikk med ryggen til meg, langsetter veien på høyre side. Jeg saktnet farten og kjørte i bue.
Duknakket og fremoverbøyd. I det jeg kjørte forbi, vred han hodet ned og opp. En underlig bevegelse, som om noen halsvirvler var defekte og han måtte gjøre en spesialvri for å få ansiktet opp uten smerte.

Synd å si at jeg ikke fikk meg en støkk. Jeg har aldri sett et slikt ansikt før. Et smil..  ja, et smil, men ikke et sånt man gjerne vil se. En miks av idioti og godt humør, men også en knivsodd ondskap? Har jeg ikke sett det før? Jeg tenkte meg om. Jo, faren til Haikeren og Leatherface i The Texas Chainsaw Massacre.
Gudbedre, tenkte jeg… nå er jeg på faen meg landet. Jeg ga gass og så i speilet. Mannen med idiotoppsynet vinket etter meg, nei.. han veivet, og jeg lurte på hvem er slik at de veiver etter biler. Barn, ja. Barn er barn. Men dette.. en voksen mann.
Hva er det med Drangedal? Idioter som går etter veien, ansiktsløse psykopater i pickup-trucks og drøyt 50 tidligere Drangedal-elever som har kontaktet advokat, fordi de er blitt plaget, mobbet og slått av medelever og lærere. En mørk historie som stikker nesten 50 år tilbake i tid, som ingen vil snakke om.
Ingen vil snakke om gutten som var så ille plaget på skolen at han som 11-åring forsøkte å ta sitt eget liv.
Hvorfor er drangedølene så jævlig gærne. Fordi sex er et familieanliggende her i egnen? Innavl, slik som i Setesdal i gamle dager? Og er rektoren på Drangedal tiårige skole tilbakestående, men har fått jobben likevel, fordi han, eller hun er i tjukk slekt med opptil flere kommunestyremedlemmer?
Varmt i bilen, men mannen langs veien hadde gitt meg kuldegysninger. Jeg grep sigarettpakken, bare én igjen. Jeg tente den. Åpnet vinduet, noen sjanser får man ta… nå burde jeg snart påtreffe en bensinstasjon. Jeg lot bilen rulle på lavt turtall og radioen spilte Wicked Games. Teksten passet ikke, men melodien passet som hånd i hanske, den kursiverte stemningen, fornemmelsen av at noe ikke stemmer. Følelsen av å bli iakttatt, at noen planlegger noe. Ondskap.
Man vet jo at erting og mobbing ofte utarter – til vold. Det vet elever og lærere og alle andre i Drangedal. De vet, men ikke mange vil snakke om det. Skoleledelsen her vil helst ikke ha no’ føss. De er nok litt tradisjonstro og lever bra med at Drangdal-skolene varter opp med  mobbestatistikk skyhøyt over landsgjennomsnittet.
Mest utsatt er visst innflyttere, de som har utfordringer med ADHD, eller dysleksi. Jeg føler at det treffer litt. Jeg har ikke ADHD, ikke dysleksi, men utfordringer… ja, det har jeg… og jeg er ikke herfra. Jeg er en fremmed. Nevemagnet. Faen at jeg kjørte inn i denne kommunen.
Jeg grøsser, men er gla’ for at jeg vokste opp der jeg vokste opp, gikk på skolen jeg gikk, hadde de lærerne jeg hadde.
Hva er det med Drangedal? Finnes Bygdedyret? Pass deg for Bygdedyret, sa jeg til en av mine døtre da vi overnattet på en campingplass i Hallingdal for mange år siden.
“Bygdedyret. Hva er det, pappa? Farlig?”
“Bare tulla, jenta mi… bare gå til kiosken og kjøp is, du.”
Var det Bygdedyret jeg så langs veien i sted? Nei, jeg så en mann, en tomsing i ubestemmelig alder. En bygdetulling. Bygdedyret finnes ikke. Bygdedyret er bare en fabelfigur som får skylden for alles individuelle ondskap.
I åpent lende, rett ved en rød låve med hvite glugger: En mann kun iført shorts løper etter ei jente som ser ut til å være i tenårene. Fort deg, jenta mi… dette greier du. Pass deg, lås soveromsdøren til natten… ellers kan du få like stor mage som faren din.
Landskapet endret seg litt. Grantrær. Mørkere. Veien humpete og stedvis lappet med asfalt, hull fylt med oljegrus. Jeg satte ned farten. En traktor. Jeg reduserte hastigheten til 7,5 kilometer i halvtimen.
Svær høydott flankert av brede og halvannen meter høye hjul. Jeg så toppen av førerhytta og to speil. Veien var smal, men skuldrene brede. Jeg regnet med at traktoren skulle svinge til høyre, senke farten og slippe meg forbi.
Ser han meg ikke? Jeg kunne se at det var en mann. Hvorfor svinger han ikke av? Bare på kødd?
Jeg strakk meg etter sigarettpakken, men den var jo tom. En flue surret frenetisk omkring og prøvde fly gjennom frontruten og ut i julikvelden – som om den været fare. Traktoren reduserte farten, den stanset. Midt i veien…

Fortsettes kanskje i morra…