HEIL HITLER I TELEMARK

Jeg oppholder meg tidvis i Telemark – øvre, vestlige del. Der har jeg en liten, fredelig plett. Et stykke dit, cirka. 20 mil.
Jeg har kjørt denne strekningen flere ganger enn det er millimetre i en meter. Kjedelig. Litt mindre kjedelig når jeg bruker motorsykkel. For å muntre meg opp, få tiden til å gå, holder jeg øye med forankjørende biler, især bobiler merket med bokstaven D. DEUTSCHLAND.
Hver sommer kommer de til Norge i hopetall, tyskere elsker Norge. Spesielt betatt av landet vårt var de i 1940. Da kom det jaggu meg 350 000 stykker i løpet av noen timer. De var ikke helt vanlige turister med bobil og fiskestang… nei, de var påfallende likt kledd alle sammen, og de kom via svære båter og bråkete fly og bar på pistoler og maskingeværer og mye annet stæsj.
Ikke så bra. Ingen hadde invitert dem, men man må ikke glemme at tyskerne var svært utadvendte den gangen. De hadde stor utferdstrang og var meget nysgjerrige på landene omkring og ville gjerne bli kjent med alle.
Allerede i 1938 dro tyskerne til Østerrike. De overtalte regjeringen der til å bli skikkelig kompis med Tyskland… ja, så overbevisende snakket tyskere at Østerrike lot seg innlemme i Det tredje riket.
Så dro Adolf Hitler til Wien. Der kjørte han omkring, ikke i bobil, men i en diger, åpen Mercedes med tre hjulakslinger. På fortauene sto tusenvis og jublet, ropte hipphurra og heil og sånn og strakte høyrearmen ut i markant vinkel mot himmelen. De syntes det var storartet å få slikt fint besøk.
Kanskje tenkte mange at dette er starten på et heidundrende turisteventyr, at mange tyskere ville komme med slalomskiene sine og renne nedover bakkene i Innsbruck og legge igjen haugevis av Reichsmark og således styrke økonomien i det rare landet som i dag er mest kjent for Josef Fritzl.
Men tyskerne var ikke helt fornøyd, de syntes landet deres var litt for lite, og dessuten var de glade i fjell. Derfor dro de til Tsjekkoslovakia og tok over Sudetenland. Det var nesten ikke mer enn rett og rimelig; der bodde jo allerede mange tyskere.
Men så kom tyskerne på at de også liker åpent landskap og fine byer, slike som Praha og Ostrava… ja, så da overtok de resten av landet, gitt.
Men det var ikke av vond vilje, neida… tyskerne mente bare at tyskerne var bedre skikket til å styre Tsjekkoslovkia enn tsjekkerne selv, og det er jo ikke uvanlig at man selv tror man vet bedre enn andre – menneskelig det.
Men det er klart, noen tsjekkere ble litt grinete, og de synes det var litt drøyt at tyskerne skjøt og drepte mange tsjekkere og bestemte alt og laget nye lover og sånn.
Men noen blir jo aldri fornøyd, tenkte nok tyskerne og rykket inn i Polen høsten 1939. Det gjorde de nok fordi de mente at polakkene trengte litt ordentlig kultur, for de hadde jo bare Chopin – og han hadde jo vært død i nesten hundre år. Dessuten ville tyskere ha litt mer plass, slik at de kunne dra på campingtur i fellesferien med kliss nye Folkevogner. Polakkene så annerledes på det og syntes ikke det var så hyggelig å ha tyskerne på besøk.
En aprilmorgen året etter dro tyskere til Danmark, og før lunsj bestemte tyskere hvordan det skulle være i Danmark. Danskene var ikke glade for besøket, de hadde nok med seg og sitt og syntes de styrte landet godt nok.
Det syntes vi nordmenn, også… hvertfall de fleste, ikke desto mindre kom tyskerne til Norge samme dag.
Noen få hist og her mener at tysk utenrikspolitikk i perioden 1939-45 var masseturisme som kom litt ut av kontroll, slik at rundelig regnet 82 millioner døde, hvorav seks millioner jøder.
Noen flere mener at tysk utenrikspolitikk i angjeldende tidsperiode var litt i overkant uformell, noen vil si uvøren. Andre mener at tyskere er et jævlig drittfolk som for evig og alltid bør nektes å eie marsjstøvler.
Uansett, tysk historie i det 20. århundre er et drøyt stykke, og jeg mener at tyskere i dag må tåle å bli minnet på den.
Slik tenkte jeg da jeg kjørte vestover i Hjartdal og fikk øye på en bobil noen hundre meter foran meg. Jeg vred gasshåndtaket moturs. D for Deutchland.
Jeg gjorde som jeg pleier: Kraftig akselerasjon, slippe gassen tre meter foran bilens front, opp med flathånd i enden av strak arm. To sekunder.


Jeg flirte innvortes, og litt bak visiret – og ga gass igjen.
I Morgedal ble jeg litt røyksugen og svingte av på en rasteplass. Jeg satte meg på en benk og myste mot kveldssolen. Tente en sigarett og tenkte på hyggeligere ting enn tyske bobilturister.
Jeg må ha sittet en stund; jeg kjente igjen bobilen som svingte av og parkerte mindre enn ti meter fra meg. Jeg husket tallet på registreringskiltet – 881.
Ut av bilen hoppet et par fetladne gutter i tidlig pubertet, som kanskje heter Hermann og Heinrich. En ekkel mann med svarte crocs og stor mage steg ut fra førersetet. En uskjønn dame med campingfrisyre forlot passasjersetet.
Damen lot som ingenting. Den ekle mannen festet labbene sine på brede hofter og stirret på meg. Jeg smalnet gluggene, stirret tilbake og rammet ham inn med en lubben røykring…

 

KAFFE

Det vil seg slik at jeg skal møte en kvinne i dag. Jepp, en date. Hun sendte en e-post i går og foreslo å drikke kaffe, 16.00.. om det passet? Jeg svarte at det passer. Hun hadde i teksten også angitt møtested, en hybrid av café og konditori med c og delikatesser i disken – i sentrum av byen der hun bor og jeg bor.
Trolig et populært og tidsriktig sted. Jeg liker ikke slike etablissementer så godt, jeg gjør ikke det… føler meg ikke vel tilpass. Men det er da ikke så nøye, sa jeg til meg selv flere ganger før jeg tastet tilbake at tid og sted er greit.
Jeg vet ingenting om henne, bortsett fra at hun er av dansk opprinnelse og heter noe ganske vanlig som begynner på H. Hun heter ikke Hannah, men la oss kalle henne det. Hannah.
Synd å si at jeg ikke er litt nervøs. Som antydet vet jeg ingenting om henne, jeg har aldri sett henne, aldri snakket med henne, men hun er visst omtrent på min alder og har i Danmark en bror som har ei bikkje.


Hva utseende gjelder, er jeg henvist til fantasien. Hvordan ser danske kvinner ut? De er vel omtrent som norske å se til, er de ikke… kanskje litt lysere i teinten? Blond som en hveteåker, kanskje er hun det?
Ja, det kan tenkes, men hun kan også være mørk. Selvsagt kan hun være mørk, og håret kan være samlet i en uryddig og hastig arrangert oppsats som etterhånden siger ned og mister sin form, men finner en annen, som kan være like bra.
Hun kan være rødhåret. Ja, danske piker kan vel også ha rødt hår.. selvsagt kan de det. Jeg skal ikke si at jeg er spesielt betatt av kvinner med rødt hår.. nei, jeg skal ikke det, men jeg skal heller ikke si at jeg ikke er det.
Nåvel, utseendet er ikke alt, ikke på langt nær.. det er ihvertfall det jeg pleier si til meg selv når jeg tid om annen i vanvare påtreffer et speil, eller andre flater som gjengir meg, eller utsnitt.
Men bevegelser, det er noe annet. De er viktige. Ikke likegyldig hvordan kvinner står, går, sykler og løper. Men inni, eller ved siden av disse store bevegelsene, er de små, de man ikke får øye på hvis en ikke ser etter.
Det er de små bevegelsene som antyder sjelens beskaffenhet.. hvordan man holder en kaffekopp, hvordan reise seg fra et bord, hvordan halsen forvalter hodets bevegelsespotensial, sitter i en lenestol og leser i en bok, sprader over et badegulv på vei til dusjen, eller best av alt… når de glemmer at de er og bare er.
Men stemmen. Man kan bli forelsket i en stemme, det har jeg ihvertfall lest et sted. Jeg tror nesten det er sant. Noen er heldige og har stemme å ligne med et instrument, kanskje en gitar. Ja, en gitar… og alle vet at gitarer gir uendelige muligheter, fra rå rock til bittersøt fado.
Men dansk… nå kom jeg plutselig på at jeg ikke er så gla’ i dansk muntlighet, og klokken er 15.26. Faen med fett på.
Jeg liker harde konsonanter… jo hardere, desto bedre. Jeg liker sognemål. Men kanskje hun har annammet norsk talemåte, tilvendt seg en og annen røff konsonant i et festlig lag og uten at noen merket det tatt dem med seg hjem, øvet og terpet, skjerpet og filt bokstavene, helt til de var så kvasse at de –  fremført på rett frekvens og volum  – kunne laget rifter i blondegardiner og papirtapeter.
Jeg må snart dra avsted. Sekundene tikktakker og lager minutter og jeg holdt sannelig på å glemme latteren. Latter, ja. Min grandonkel Albert – som jeg nok vil si hadde litt erfaring med kvinner – pleide si til meg før han glemte sitt eget og sin hustrus navn:
“Blås i hva de sier og mener. Lytt, for faen. Lytt til latteren… det var slik jeg falt for din grandtante Tutta…”

EN BROR OG EN PARAGRAF

Da jeg var liten gutt, hadde jeg fem søyler i livet mitt: Mammas mat, fotball, lekser, bønn og erting av broren min.
Va’kke så farlig om mamma ikke lagde pannekaker hver dag, men jeg var en meget pliktoppfyllende tass som alltid gjorde lekser før jeg dro ut og spilte fotball med gutta, og jeg ba Fader Vår hver kveld før jeg sovnet.
Imidlertid hadde jeg i tillegg til denne prektigheten en mørk side, jeg hadde det… likte å leve litt farlig, ute på skråplanet.
Broren min var og er ennå seks å eldre enn jeg. Synd å si at han var veldig tolerant overfor mine ytringer og påfunn, og han gikk ikke av veien for litt vold når strategien min ikke lyktes: Erte, løpe som bare faen, finne mamma, stille meg opp bak henne med tohåndsgrep i skjørtet hennes og le rått.


Altså: Noen ganger fikk broen min tak i meg før jeg fikk tak i skjørtet til mamma, og da var det gjort.
Jeg husker moren min spurte:
– Kan du ikkje berre halde upp me’ med den ertinga, so slepp du juling?
Jeg grein og lo samtidig… og svarte:
– Jamen, mamma… jeg greier ikke la være. Det er så gøy.
En dag i mars ertet jeg broren min. Han tente som svartkrutt og jeg løp, tok trappen ned i tre sprang og rakk ikke å ta på meg gummistøvler. Ut på gaten. Jeg løp i snøsørpe til jeg var sikker på at jeg var trygg. Jeg ventet noen minutter før jeg returnerte. Jeg slapp juling. Broren min var fornøyd med at jeg var klissvåt.
Jeg forsto mammas argument og tenkte at jeg kanskje burde slutte med denne ertingen. Jeg prøvde, jeg gjorde det, men det var omtrent like lett som det er for heroinister å slutte med heroin.


Til slutt henvendte jeg meg til Gud. Etter Fader Vår en kveld forklarte jeg Ham at denne ertingen hadde omkostninger, men at jeg ikke kunne la være, og at jeg hadde grunn til å tro at livskvaliteten min trolig ville synke merkbart om jeg holdt opp. Hva mente Han? Gud svarte ikke, jeg tenkte at Han nok var opptatt med viktigere ting, eksempelvis de sultne barna i Afrika.
Videre tolket jeg Guds taushet som samtykke til videre erting og at han i det store og hele gikk god for denne praksisen. Jeg holdt stø kurs. Det vanket noen kilevinker, men det var verdt det.
Lykken er en lettantennelig bror. Men så gikk årene, og broren min flyttet ut og ertingen stoppet av seg selv. Mange kjedelige år. Tapt tid, gjengrodde stier. Jeg fant aldri igjen noen som var så artig å erte som broren min.
Men så kom paragraf 185 i Straffeloven, skrevet og formulert spesielt med tanke på å hindre at noen fornærmer muslimer. For det er jo nesten ingen i hele verden som blir så lett fornærmet som muslimer – omtrent som broren min i 1969.
Men det er en forskjell. Broen min ga meg litt bank, mange muslimer vil jo helst drepe, men de kan også henvise til paragraf 185, hevde seg krenket og ringeaktet fordi noen har tullet litt med den avsindig tåpelige religionen deres og kanskje i tillegg rablet sammen en uærbødig tegning av profeten Muhammed – med, eller uten ereksjon. Det kan ende med tre år i spjeldet.
Nå har imidlertid noen laget et opprop med oppfordring til avvikling av paragrafen, også benevnt “rasismeparagrafen”.
Det skjønner jeg godt, det er en overflødig lovtekst, ganske ullen og litt tøysete, men det er jo artig å ha den, den skaper litt spenning.. for man skal passe seg litt; ingen andre lovparagrafer har flere voktere, deriblant nidkjære Rune Berglund Steen, lederen i Antirasistisk senter… han med det tøffe skjegget.

MASSE AMORE

Min eneste venninne i hele verden, vemodig vakre Gitte, ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket nesten ei hel flaske gin tilsatt ørlite grann tonic, gadd jeg løfte telefonen:
– Næmenærredenjenta…
– Jepp, jeg bare måtte ringe.
– Ååååå… noe nytt, harru pælma ut tullebukken du bor sammen med?
– Nei, men jeg jobber med saken.
– Du har slanket hoftekammene, fått vekk de 745 grammene du var besatt av?
– Forlengst.
– Du har redusert alkoholinntaket til fem dager ukentlig?
– Nix, jeg var ute med jentene i går kveld.
– Jeg gir opp.
– Du kjenner Wenche?
– Bare av svevende omtale.
– Hun sier hun tror hun er blitt polyamorøs.
– Men har ikke hun alltid vært ei tøyte?


– Spot on. Det var akkurat det jeg plumpet ut med, og da ble det litt trykket stemning. Men jeg kunne ikke la være. Jeg lo så jeg holdt på å dævve. Wenche ble sur, og de andre jentene prøvde å holde maska.
– Når fant hun ut at hun var blitt sånn… polyamorøs?
– Da hun røyk på en fyr i anledning sommerfesten på jobben hennes. Saken er at hun er forelsket, denne fyren er visstnok veldig spennende og driver med alternativmedisin på si’.
– Men er ikke Wenche gift?
– Joda, men hun sier at hun er like glad i begge to, og at hun er så proppfull av kjærlighet at det renner helt over.. nok til minst to menn.
– Hehehe…
– Menn som er rundbrennere, gidder ikke pynte seg med ord, men damer er damer… og noen av oss foretrekker å kalle en spade for innretning tilvirket med tanke på forflytning av masse fra et sted til annet. Wenche er bare ei kåt dame i overgangsalderen som liker sammensatte fremmedord egnet til å sminke sannheten.
– Er mannen hennes orientert. Hva sier han?
– Han er jo bare en tusseladd med bløte ryggknokler, og han er visst på gli’, det vil vel si at han nesten dør av sjalusi, men han later sikkert som om han har det helt fint..
– Du slette tid.
– Hun har snakket med ham om at hun bør dele seg noenlunde likt, ettersom hun elsker disse mennene omtrent like mye. Fire dager hjemme og resten av uken hos den nye, spennende mannen. Ungene er jo store og over alle hauger.
– Saft suse…
– Jeg prøvde lenge å ikke le. Vet du når jeg ikke greide å holde tilbake? Det var da hun på et slags tåkete og liksomelevert newage-språk begynte å snakke om kompersjon, aldri hørt om det, men det kan visst oversettes til lykkemedfølelse.
– Hva er det?
– Lykke som genereres av at man skjønner og erkjenner at den man er gla’ i har det veldig fint og er lykkelig sammen med en person som er veldig gla’ i den man er gla’ i.
– Hæææ…
– En forloren og oppkonstruert lykke av svært teoretisk art. Like lett å forstå som kvantefysikk.
– Eehh…
– Jeg kan godt kalle en spade en spade.
– Gjør det, Gitte.
– Lykkemedfølelse er den lykken Wenches mann skal føle når kona hans er borte og blir rundpult hele natta av en, eller annen fyr han kjenner av hastig omtale…