Det vil seg slik at jeg skal møte en kvinne i dag. Jepp, en date. Hun sendte en e-post i går og foreslo å drikke kaffe, 16.00.. om det passet? Jeg svarte at det passer. Hun hadde i teksten også angitt møtested, en hybrid av café og konditori med c og delikatesser i disken – i sentrum av byen der hun bor og jeg bor.
Trolig et populært og tidsriktig sted. Jeg liker ikke slike etablissementer så godt, jeg gjør ikke det… føler meg ikke vel tilpass. Men det er da ikke så nøye, sa jeg til meg selv flere ganger før jeg tastet tilbake at tid og sted er greit.
Jeg vet ingenting om henne, bortsett fra at hun er av dansk opprinnelse og heter noe ganske vanlig som begynner på H. Hun heter ikke Hannah, men la oss kalle henne det. Hannah.
Synd å si at jeg ikke er litt nervøs. Som antydet vet jeg ingenting om henne, jeg har aldri sett henne, aldri snakket med henne, men hun er visst omtrent på min alder og har i Danmark en bror som har ei bikkje.
Hva utseende gjelder, er jeg henvist til fantasien. Hvordan ser danske kvinner ut? De er vel omtrent som norske å se til, er de ikke… kanskje litt lysere i teinten? Blond som en hveteåker, kanskje er hun det?
Ja, det kan tenkes, men hun kan også være mørk. Selvsagt kan hun være mørk, og håret kan være samlet i en uryddig og hastig arrangert oppsats som etterhånden siger ned og mister sin form, men finner en annen, som kan være like bra.
Hun kan være rødhåret. Ja, danske piker kan vel også ha rødt hår.. selvsagt kan de det. Jeg skal ikke si at jeg er spesielt betatt av kvinner med rødt hår.. nei, jeg skal ikke det, men jeg skal heller ikke si at jeg ikke er det.
Nåvel, utseendet er ikke alt, ikke på langt nær.. det er ihvertfall det jeg pleier si til meg selv når jeg tid om annen i vanvare påtreffer et speil, eller andre flater som gjengir meg, eller utsnitt.
Men bevegelser, det er noe annet. De er viktige. Ikke likegyldig hvordan kvinner står, går, sykler og løper. Men inni, eller ved siden av disse store bevegelsene, er de små, de man ikke får øye på hvis en ikke ser etter.
Det er de små bevegelsene som antyder sjelens beskaffenhet.. hvordan man holder en kaffekopp, hvordan reise seg fra et bord, hvordan halsen forvalter hodets bevegelsespotensial, sitter i en lenestol og leser i en bok, sprader over et badegulv på vei til dusjen, eller best av alt… når de glemmer at de er og bare er.
Men stemmen. Man kan bli forelsket i en stemme, det har jeg ihvertfall lest et sted. Jeg tror nesten det er sant. Noen er heldige og har stemme å ligne med et instrument, kanskje en gitar. Ja, en gitar… og alle vet at gitarer gir uendelige muligheter, fra rå rock til bittersøt fado.
Men dansk… nå kom jeg plutselig på at jeg ikke er så gla’ i dansk muntlighet, og klokken er 15.26. Faen med fett på.
Jeg liker harde konsonanter… jo hardere, desto bedre. Jeg liker sognemål. Men kanskje hun har annammet norsk talemåte, tilvendt seg en og annen røff konsonant i et festlig lag og uten at noen merket det tatt dem med seg hjem, øvet og terpet, skjerpet og filt bokstavene, helt til de var så kvasse at de – fremført på rett frekvens og volum – kunne laget rifter i blondegardiner og papirtapeter.
Jeg må snart dra avsted. Sekundene tikktakker og lager minutter og jeg holdt sannelig på å glemme latteren. Latter, ja. Min grandonkel Albert – som jeg nok vil si hadde litt erfaring med kvinner – pleide si til meg før han glemte sitt eget og sin hustrus navn:
“Blås i hva de sier og mener. Lytt, for faen. Lytt til latteren… det var slik jeg falt for din grandtante Tutta…”
