Da jeg var liten gutt, hadde jeg fem søyler i livet mitt: Mammas mat, fotball, lekser, bønn og erting av broren min.
Va’kke så farlig om mamma ikke lagde pannekaker hver dag, men jeg var en meget pliktoppfyllende tass som alltid gjorde lekser før jeg dro ut og spilte fotball med gutta, og jeg ba Fader Vår hver kveld før jeg sovnet.
Imidlertid hadde jeg i tillegg til denne prektigheten en mørk side, jeg hadde det… likte å leve litt farlig, ute på skråplanet.
Broren min var og er ennå seks å eldre enn jeg. Synd å si at han var veldig tolerant overfor mine ytringer og påfunn, og han gikk ikke av veien for litt vold når strategien min ikke lyktes: Erte, løpe som bare faen, finne mamma, stille meg opp bak henne med tohåndsgrep i skjørtet hennes og le rått.
Altså: Noen ganger fikk broen min tak i meg før jeg fikk tak i skjørtet til mamma, og da var det gjort.
Jeg husker moren min spurte:
– Kan du ikkje berre halde upp me’ med den ertinga, so slepp du juling?
Jeg grein og lo samtidig… og svarte:
– Jamen, mamma… jeg greier ikke la være. Det er så gøy.
En dag i mars ertet jeg broren min. Han tente som svartkrutt og jeg løp, tok trappen ned i tre sprang og rakk ikke å ta på meg gummistøvler. Ut på gaten. Jeg løp i snøsørpe til jeg var sikker på at jeg var trygg. Jeg ventet noen minutter før jeg returnerte. Jeg slapp juling. Broren min var fornøyd med at jeg var klissvåt.
Jeg forsto mammas argument og tenkte at jeg kanskje burde slutte med denne ertingen. Jeg prøvde, jeg gjorde det, men det var omtrent like lett som det er for heroinister å slutte med heroin.
Til slutt henvendte jeg meg til Gud. Etter Fader Vår en kveld forklarte jeg Ham at denne ertingen hadde omkostninger, men at jeg ikke kunne la være, og at jeg hadde grunn til å tro at livskvaliteten min trolig ville synke merkbart om jeg holdt opp. Hva mente Han? Gud svarte ikke, jeg tenkte at Han nok var opptatt med viktigere ting, eksempelvis de sultne barna i Afrika.
Videre tolket jeg Guds taushet som samtykke til videre erting og at han i det store og hele gikk god for denne praksisen. Jeg holdt stø kurs. Det vanket noen kilevinker, men det var verdt det.
Lykken er en lettantennelig bror. Men så gikk årene, og broren min flyttet ut og ertingen stoppet av seg selv. Mange kjedelige år. Tapt tid, gjengrodde stier. Jeg fant aldri igjen noen som var så artig å erte som broren min.
Men så kom paragraf 185 i Straffeloven, skrevet og formulert spesielt med tanke på å hindre at noen fornærmer muslimer. For det er jo nesten ingen i hele verden som blir så lett fornærmet som muslimer – omtrent som broren min i 1969.
Men det er en forskjell. Broen min ga meg litt bank, mange muslimer vil jo helst drepe, men de kan også henvise til paragraf 185, hevde seg krenket og ringeaktet fordi noen har tullet litt med den avsindig tåpelige religionen deres og kanskje i tillegg rablet sammen en uærbødig tegning av profeten Muhammed – med, eller uten ereksjon. Det kan ende med tre år i spjeldet.
Nå har imidlertid noen laget et opprop med oppfordring til avvikling av paragrafen, også benevnt “rasismeparagrafen”.
Det skjønner jeg godt, det er en overflødig lovtekst, ganske ullen og litt tøysete, men det er jo artig å ha den, den skaper litt spenning.. for man skal passe seg litt; ingen andre lovparagrafer har flere voktere, deriblant nidkjære Rune Berglund Steen, lederen i Antirasistisk senter… han med det tøffe skjegget.
Haha, godt sagt! 😀
🙂